Hvorfor ropes det på den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge?

PERSONVERN: I et nytt direktiv pålegger EU Norge å lagre telekommunikasjonsdata i fra 6 til 24 måneder. Det betyr omtrent det samme som om Postverket hadde blitt pålagt å registrere adressat og avsender for alle pakker og brev. Regjeringen har ennå ikke bestemt seg for oppbevaringstidens lengde, men det er både ønskelig og sannsynlig at man vil innrette seg etter et minimum.

Ved henvendelse til politiet skal det i fremtiden kunne dokumenteres hvilke mobiltelefoner eller fasttelefoner som har hatt kontakt med hverandre, hvor ofte og hvor lenge ved hver

kontakt. Etter hvert skal forholdene også legges til rette for lagring av den samme typen kommunikasjons-opplysninger om internett-tilkobling, internett-telefoni og epost-korrespondanse.

Samtalenes innhold lagres ikke; det interessante er kontakmønstrene: Hvem snakker med hvem, hvorfra og når. Og hvor ofte? I vårt land vil ca. 50 teleleverandører sammen vite det.


SITUASJONEN REISER viktige, prinsipielle personvernspørsmål. Sentralt er dette: Hva skal til for at personopplysninger innsamlet for ett, definert formål skal kunne brukes til andre? I dagens rettssituasjon kan de aller fleste personopplysninger på visse vilkår benyttes ved oppklaring av lovbrudd. Det sier seg selv at jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer. Dette kaller vi «etterforskning.»

Filosofien bak Datalagringsdirektivet er at man kan forspille bevis eller viktige indisier dersom politiet er henvist til å begrense sin undersøkende interesse til personer som det på en aller annen måte er grunn til å mistenke for noe. I en profan versjon av det bibelske utsagn om at vi alle egentlig er syndere, slår EU-kommisjonen fast at det er en potent og legitim metode å konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem... Dette er ikke «etterforskning» men «overvåkning».


I NORSKE MEDIA har det forekommet spredte tilløp til kritiske kommentarer til direktivet. Men norske journalister og redaktører flest later til å være av den oppfatningen at ethvert middel må aksepteres i samfunnets anstrengelser for å avsløre terrorister eller forebygge terror. Og hittil har det ikke uroet redaksjonene at redaksjonelle tipsere og whistle-blowers vil kunne spores forholdsvis enkelt dersom bare avsløringene oppleves som ubehagelige nok.

Holdningene i justisforvaltningen og i de politiske partiene later stort sett til å variere fra passiv aksept til forsiktig betenkelighet. Noen ganske få er øredøvende begeistret: Det er de totalitære svermere, de som har notert seg som et historisk faktum at i samfunn som gikk langt i retning av å holde sine borgere under kronisk oppsikt, var det også hyggelig kriminalstatistikk å finne. Menneskerettighetene tynget ikke «folkedemokratiene» i Øst- og Sentral-Europa. Tvert i mot: Å forsøke å praktisere dem eller påberope seg dem i slike regimer, var i seg selv kriminalisert.


SAMTLIGE personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Når det likevel blir innført i nasjonal lovgivning, skyldes det at politikerne mener at hensynet til lov og orden må gå foran hensynet til de - etter hvert åpenbart nokså gammelmodige - borgerlige frihetsidealer.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten», mente han så tidlig som i 1936. Denne arbeidshypotesen har sine tilhengere også i vårt land. Og det er neppe egnet til å forundre: Setter vi oss i stand til å følge flokken, dens bevegelser, dens rytmer, dens preferanser og dens interne struktur og dynamikk, blir det unektelig enklere å registrere når en bryter ut; når en forlater hjorden for å streife rundt på egen hånd.


OG I DAG er vi faktisk i stand til å overvåke hverandre i den hensikt å kunne arrestere avvik på et meget tidlig tidspunkt. Liksom telenettenes trafikkdata kan gi presise opplysninger om brukerne, finnes det allerede i dag store mengder personopplysninger som utvilsomt ville kunne interessere en etterforsker som brikker i et puslespill. Det er allerede fastslått i forvaltningen at bompengeselskapene ikke bare kan men rett og slett skal registrere og lagre kjøretøypasseringer i opp til 72 timer. Vegdirektoratet planlegger å utvide AutoPass-brikkenes funksjonalitet til å gjelde parkering, passering av tunneler, ferger og broer og som betalingsmiddel på bensinstasjoner - i hele EU-området.

Som personer har kjøretøy også sin identitet som det kan være hensiktsmessig å kartlegge, og kartene kan lagres i f.eks. et halvt til to år? Hvorfor regner man forresten med at trafikkdata plutselig skal bli uinteressante etter to år? Hvorfor ikke fastsette syv (som britene vurderte for et par år siden) eller ti eller 40 - som amerikanske transportselskaper sier de gjør?

Betalings- og kredittkort er små siloer av personopplysninger som forteller enda mer spennende om innehaveren enn telefonbruken hans eller bilkjøringen hennes. Hvorfor skal kortselskapene og bankene holde slikt for seg selv med mindre de blir presentert for en rettslig kjennelse for utlevering? Automatiske analyseprogrammer kan overvåke hele nasjonens forbruk av alle varer og tjenester som det betales for med kort slik pasienter, apotek og forskrivende leger av spesifiserte medisiner allerede i dag holdes under døgnkontinuerlig oppsikt. For en god saks skyld.


FORRESTEN: Hvorfor kan vi ikke rett og slett oppheve retten til å betale noe som helst med anonyme betalingsmidler? I en kronikk i Aftenposten den 24.august 2005 foreslo direktøren i Næringslivets Sikkerhetsråd, Rasmus Woxholt, at det burde gjennomføres. Med alle transaksjoner kanalisert gjennom en gigantisk database kunne man holde øye med både borger og samfunn, med hvitvasking og svart arbeide, med prissamarbeide, snusk og korrupsjon.

Helseregistrene våre, kunderegistrene, bankenes klientregistre, et nasjonalt, alminnelig DNA-register med dømte så vel som frikjente og uskyldige kan også være kjekt å ha. Vi husker jo at det knapt var den trivialitet Sherlock Holmes ikke kunne kryste verdifull informasjon ut av.


ROPET PÅ den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge springer ut av den teknokratiske dagdrømmen om den totale trygghet, forutsigbarhet, og sosiale så vel som individuelle harmoni tuftet på tilgjengeliggjorte persondata, lover og offentlige institusjoner. Vi har storstilte, politiske eksperimenter basert på slike teorier bak oss. Men den utopiske lengselen etter risikofri trygghet er det stadig forbausende mange som sleper med seg. Og tror på. Vi andre kan, under liberale, demokratiske samfunnsforshold, ikke gjøre stort annet enn hver for oss å bidra til at de ikke får flertall på Løvebakken.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com