BLIR TUKLET MED: Astrid Lindgren.
Foto: SCANPIX

Emneord

språk

Men ordet vil fortsette å leve et undergrunnsliv.

Forfattere også i framtida vil legge ord som nigger og svarting og neger i munnen på personer for å vise at de er trangsynte og rasistiske, like mye som fiktive mannfolk av en viss type vil fortsette å rope hore i bøker og motsette seg tanken om at kvinner bør tjene like mye som menn. Men hva med de tilfellene der neger brukes som en (tilsynelatende) nøytral referanse til en mørkhudet person?

Jostein Gaarder brukte neger om en av de tre vise menn i «Julemysteriet» i 1992, og Gaarder sier til Aftenposten at han nok ikke ville valgt det ordet i dag. Sannsynligvis ville heller ikke Thorbjørn Egner ha skrevet sangen om hottentotten Hoa i dag, og kanskje ville Astrid Lindgren selv ha funnet en ny yrkestittel til Pippis far? I hvert fall tror jeg at ingen forfatter i dag ville ha skrevet boken om lille, svarte Sambo, som jeg leste da jeg var liten. Men hva med den litteraturen som allerede er skrevet?

JEG DELTOK NYLIG i en tv-debatt om dette. Ulf Erik Knudsen fra Fremskrittspartiet mente at å fjerne negerkonge fra Lindgrens bøker var som å male inn redningsvester på Brudeferden i Hardanger. Han forklarte det slik: Når man fjerner negerkonge, er det for å møte kravene i det moderne samfunnet (krav som han for øvrig mente var helt unødvendige og uforståelige): Nå er det ikke lenger politisk korrekt å bruke neger, altså skjærer vi ordet ut og erstatter det med et mer svelgbart ord. I våre dager er det påbudt med redningsvest i båt. Gudes festkledde personer bryter påbudet, altså må man male inn oransje redningsvester. Jeg tror representanten for Fremskrittspartiet trenger et grunnkurs i sjangerlære.

Jo da, selvsagt er det forskjell på billedspråket fra en kultur til en annen. Og ja, selvsagt forandrer det seg over tid. Men det er likevel temmelig universelt og temmelig tidsuavhengig, i den forstand at vi kan kikke på en billedvev fra middelalderen og forstå det meste av det som er avbildet. Mona Lisa behøver ikke å oversettes fra italiensk. Vi kan se på henne og glede oss over det vi ser. Slik er det ikke med språk. De færreste av oss kan lese Snorres kongesagaer uten at de blir oversatt. Ikke så mange i Norge leser Umberto Eco på originalspråket. Det er altså ganske tullete å parallellføre skjønnlitterære tekster med andre former for kunstneriske uttrykk.

OM MINE ROMANER skal kunne leses i andre land, må språket forandres. Bøkene må oversettes. Og da kan jeg ikke være sikker på om alle detaljer i den norske originalversjonen blir bevart. Ja, hvis jeg hadde behersket alle verdens språk perfekt og utført oversettelsesoppgaven selv, hadde resultatet sikkert blitt nokså annerledes. Men likevel er jeg hoppende glad hver gang en av mine bøker oversettes. Det er stas med lesere i andre land, så klart!

I prinsippet er det ingen forskjell mellom oversettelse fra et språk til et annet og oversettelse fra forskjellige stadier av ett og samme språk. På et tidspunkt skjer det så mange forandringer i et språk at tekster fra tidligere tider blir uforståelig for vanlige språkbrukere. Skal bøkene mine ha lesere i en annen tid enn denne, må språket oppdateres. Hvis noen gidder å ta seg bryet med det i framtida, jubler jeg for det - selv om det selvfølgelig kan hende at noe blir annerledes enn om jeg hadde hatt evig liv og kunne oppdatere det hele selv. Det viktigste i begge tilfeller er at det blir litteratur som lever: litteratur med lesere.

MEN HER TENKER VI forfattere tydeligvis forskjellig. I tv-debatten var Arne Svingen med. Han vil ikke at andre enn ham selv skal endre noe i hans bøker. Han ønsker at de også i framtida skal reflektere den tiden de ble skrevet i. Seinere har Ingvar Ambjørnsen her i Dagbladet ytret omtrent det samme. «Ingvar Ambjørnsen reagerer sterkt mot at døde kolleger får sensurert vekk deler av forfatterskapet sitt», sto det å lese i avisen. Han etterlyser diskusjonen om hvor grensene for eventuelle framtidige forandringer skal gå.

JA, DET KAN HENDE vi trenger en slik diskusjon. Sensur vil vi ikke ha. Og jeg vil også at mine bøker skal speile den tiden de er skrevet i. Men for meg er det opplagt at i hvert fall språklige endringer må til, og det var det det dreide seg om denne gangen. Jeg kommer til å snurre av glede i min grav om noen vil tukle med mine bøker en gang i framtida. Jeg vet at språket forandrer seg, og at framtidas lesere lett kan få en helt feil oppfatning av noe jeg skrev på begynnelsen av 2000-tallet, på samme måte som ord og uttrykk i bøker skrevet for hundre år eller to hundre år siden, kan misforstås av lesere i dag.

Tidligere betydde «merkelig» verd å legge merke til. Ordet «tøs» i Ibsens tid ga ikke samme assosiasjoner som det gjør nå. Dagens lesere tipper kanskje at «portkone» er slags vaktmesterdame, men det betydde faktisk prostituert. Da er det lett å misforstå. Ord forsvinner ut av språket. Ord skifter betydning. Det vil uvegerlig skje med en del av ordene i bøkene som vi skriver i dag. Det har allerede skjedd med ordet neger. Jeg tror Lindgren og Egner hadde vært glade for at de slipper å bli misforstått.