HOLDES UTENFOR: Norges mestselgende forfatter Frid Ingulstad.
Foto: TRULS BREKKE

Møt Frid Ingulstad på Dagbladet.no

ER DU BLANT DEM som klager over medienes overfokusering på det populære og folkelige? Synes du avisene - ikke minst denne avisen - skriver for mye om de suksessrike, de som selger best og tjener mest? Vel, da er du trolig opptatt av litteratur og ellers fullstendig på bærtur.

For nettopp i litteraturen er opplagsvinnerne så godt som usynliggjort av de store mediene. Hva? Skrives det ikke nok om Jo Nesbø, Anne B. Ragde og Erik Fosnes Hansen? Jo, men dette er nestbestselgerne. De virkelige bestselgerne får du nesten aldri høre om, såframt du ikke leser Dagbladet med lupe.

Lille julaften, midt i bokhøstens innspurt, sto følgende i herværende avis, under den lille, unnselige overskriften «Frid selger mest»: «Med et samlet opplag på fire millioner, er Frid Ingulstad landets mest solgte forfatter.» Notisen var på 5 x 7 cm, uten illustrasjon.

FRID ...? Les det én gang til, gni deg i øynene og la det synke inn: Du aner ikke hvem landets mest solgte forfatter er.

Og du er ikke alene, i hvert fall ikke blant Dagbladets lesere. Ingulstad solgte flest bøker også i 2004 og 2005, og vil gjenta bedriften i år. Ut fra vanlige journalistiske kriterier burde hun vært norsk megakjendis, båret fram av medier som selv trenger høye opplagstall. Vi ville visst alt om hennes inntekter, sivilstand og fritidsvaner. Likevel er det altså mulig - i et lite land, med et boklesende folk - å utgi over 140 titler i ulike sjangrer - barnebøker, faktabøker, historiske romaner - og likevel forbli nesten ukjent. Enorme leserskarer venter hvileløst på din neste bok, men selv kan du ikke vente særlig oppmerksomhet eller anerkjennelse.

Frid Ingulstad (71), den glade eks-flyvertinne og radiotelegrafist fra Nordstrand i Oslo, skriver selvsagt for mange romaner (12 i året), og dertil av feil type: De små og myke med titler i løkkeskrift og smukke tegninger på forsiden. De som har handling lagt til gamle dager, på lokale steder, med detaljert og troverdig tidskoloritt, men der «menneskene er de samme, styrt av lidenskap og drifter, hat og kjærlighet». Helten er alltid en kvinne, sterk og handlekraftig, men samtidig myk og følsom, og finner - etter tallrike prøvelser - lykken i bind 42. Endelig får hun utløp for «en vellyst og et begjær som er i ferd med å ta pusten av henne».
 
DETTE ER OPPSKRIFTEN på å «skrive seg inn i nordmenns hjerter» - og ut av den litterære institusjonen. Pocket-dronningen Frid tilhører pariakasten som lever sitt eget skyggeliv på siden av det etablerte boksystemet, distribuert som dagligvare på linje med brød og godteri. I så måte likner den platebransjens bensinstasjonsartister, men serieforfatterne har større grunn til å føle seg utstøtt:

De omfattes ikke av innkjøpsordningen. De slipper ikke inn i Forfatterforeningen (som krever «minst to bøker av kunstnerisk verd»). De mottar ingen litteraturpriser (Bragepris for underholdningssjangeren foreslått, men avslått) eller invitasjoner til Bokbadet. Medieomtalen er minimal (Frid har hatt to store oppslag i Aftenposten de siste åra, men det er unntakene) og anmeldelsene sporadiske, lunkne og uinteresserte.

De er ikke i nærheten av å være gjenstand for, langt mindre delta i, noen litteraturdebatt. De forbigås i stillhet når forleggerne skryter av skjønnlitteraturlista si (selv om de redder bunnlinja til Damm og Cappelen). De er til og med ekskludert fra bestselgerlistene, fordi bøkene koster for lite i utsalg!

Dermed tror vi at Staalesen og Wassmo er folkelesning, mens folkets største favoritter heter Frid Ingulstad, Anne-Lise Boge, Eva J. Stensrud, Trine Angelsen, Kjellhaug Steinslett, Synnøve Eriksen, Ellinor Rafaelsen og Laila Brenden - alle med et boksalg på over en million hver.

HVER SERIEROMAN leses av tre-fire personer. Til sammen blir dette altfor mange lesere, og dertil av feil type. Ikke bare er de kvinner - lettrørte drømmere under leselampa. De har også lav utdannelse og bor på landet. Hjelpepleiere, kassadamer, uføretrygdede husmødre i Troms og Finnmark. Hvor er vi da? Veldig, veldig langt fra Kunstnernes Hus og Aschehougs hage. Men sosiogeografi har ingen ting med serieromanens status å gjøre, skal vi tro kvalitetsvokterne.

Ebba Haslund, nestor i Forfatterforeningen, forklarer hvorfor Frid ikke kan bli medlem: «Produsenter av serielitteratur fyller utvilsomt et behov for avkobling og virkelighetsflukt. Mange får tilfredsstilt dette behovet ved å sluke hennes bøker, andre ved å fordype seg i Bergljot Hobæk Haffs eller Herbjørg Wassmos diktning.» (mine uthevelser.)

Men avkobling er legitimt straks vi snakker om påskelektyre. Ingen avfeier eventyr som virkelighetsflukt. Og hva gjør Frids faktarike skildring av arbeidermiljøet ved Akerselva mer virkelighetsfjern enn Thore Erik Lunds knudrete tankespinn om ryggbyller og lallende pudding? Hva er vesensforskjellen mellom serieromaner og Anne Karin Elstads romansyklus (sic) om «Innhaugfolket»? Eller Wassmo på sitt mest melodramatiske?

Selv forsøkte jeg engang å «fordype» meg i «Dinas bok», men bukket under på side 120, svimeslått av setningen «Lukten av henne voldtok hjernen hans».

LIKEVEL LYDER kronargumentet: «Diktning er språk. Det er språket som skiller Shakespeares blodige tragedier fra et vanlig melodrama», ifølge Haslund. «Medlemmer av Forfatterforeningen blir de som har vist evne og vilje til å utøve ordets kunst.»

Å skrive enkelt, effektivt og fengslende med sikkert grep om cliffhangerne, under ekstremt tidspress, er altså ingen kunst.
 
Jamfør Aftenpostens Terje Stemlands siste ord i sitt slakt av ei bok i Frids «Sønnavind»-serie: «Jeg opplever ikke dette som en estetisk tekst, for den mangler bibetydninger, motstand, den direkte meddelelse er aldri utilslørt.» Hadde en anmelder kritisert Ole Ivars eller «Hotel Cæsar» på samme måte, ville vedkommende framstått som åndsnisse uten sjangergehør. Men litterater kan trygt stemple en underholdningsroman som mislykket kunstprosa uten at noen påklager dannelsens dumhet.

FRID INGULSTAD VIL SPRE leselyst og formidle norsk historie. Hva er det hun ikke har skjønt? At lesning skal være et slit, at «skrivekunst» ikke baserer seg på noe så trivielt som historier eller fakta. En god roman handler om hva som helst, og skal helst hensette leseren i total uvisshet om alt annet enn sin høyt utviklede leseferdighet.

Her er Forfatterforeningens leder Anne Oterholm om sin favorittroman, Marguerite Duras' «Détruire, dit-elle»:

«Den boken jeg har lest flest ganger i mitt liv, ei bok som ikke helt tilhører noen sjanger, eller hvor prosjektet er å ødelegge sjangrene uten at en vet hva som kommer isteden (...). Jeg har aldri tenkt på hva den handler om. Den handler om noen mennesker som møtes på et hotell, snakker sammen, spiller kort sammen, krokket.» (sic).

Les og lær, Frid. Vi venter i spenning på «Sagaen om Krokketfolket».