Ryszard Kapuscinski er død. Her forteller Fredrik Wandrup om sitt møte med ham i september i fjor.

Ryszard Kapuscinski er død

Ryszard Kapuscinski (1932-2007)

Født i Pinsk i Polen, og debuterte med ei bok om sitt hjemland Polen i 1962. 

Siden har han utgitt et stort antall bøker med temaer fra de fleste deler av kloden. Kapuscinski er en utpreget litterær journalist som bruker seg selv, sin situasjon, sine refleksjoner og sine opplevelser til å formidle en historisk situasjon. Hans høyst personlige reportasjeform - som innebærer bruk av skjønnlitterære, stilistiske teknikker - har sterke fellestrekk med det som seinere ble kalt for «new journalism» i USA.

På norsk utga Det norske samlaget på 1980-tallet bøkene «Keisaren - ein diktators fall» (om Haile Selassi) og «Sjahen» (om Sjahen av Persias fall). Siden har Aschehoug utgitt «Fotballkrigen» med reportasjer fra Afrika og Latin-Amerika, «Imperiet», om Sovjetunionens oppløsning, «Ibenholt», om Afrikas konflikter, og «Reiser med Herodot», om Kapuscinskis store helt, den greske historieskriveren Herodot.

Foruten Herodot er Joseph Conrad Kapuscinskis største inspirasjonskilde, den store, polske forfatteren som skrev «Lord Jim» og «Mørkets hjerte».

Emneord



HAN ER EN YTTERST VENNLIG MANN. Liketil og blid. Ikke skarp og granskende, slik han ser ut på de strenge portrettene som er trykt på de fire bøkene hans i Aschehougs Spor-serie. Ryszard Kapuscinski (74) kommer oss i møte på stive bein, og man tenker umiddelbart at han er preget av sine mange og lange reiser gjennom helvete på jord, blant fattige, undertrykte og lidende mennesker i u-land på tre kontinenter. Verdens avkroker har vært Kapuscinskis arena som reporter. Han har ikke akkurat gått utenom når farer av alle slag har truet.

Kapuscinski har vært rammet av nok voldsovergrep og tropiske sykdommer til å fylle dine verste mareritt. Han begynte sin karriere med å avsløre en industriskandale i Kraków midt på 1950-tallet. Først ble han forfulgt av Sovjet-myndighetene for sine reportasjer.

Deretter ble de kritiske forholdene bekreftet av en offentlig komité, og journalisten ble hedret med en gullmedalje i stedet. Grunnen var lagt for en journalistisk karriere. Kapucinski ble utenriksreporter. I åra som fulgte dekket han India, Kina, Afghanistan, Pakistan, seinere hele det afrikanske kontinentet i de turbulente 1960-åra, videre til Latin-Amerika, stadig på jakt etter - ja, hva da? Sannheten?

- SANNHETEN ER SUBJEKTIV. Sannheten er summen av mange menneskers opplevelse av virkeligheten, sier Kapuscinski.

- Som reporter er det om å gjøre å fange opp disse erfaringene. Snakke med mennesker, høre deres versjon og gjøre et utvalg. Hvor nær du kommer, avhenger av din egen evne til å observere, til å se, høre og snakke med vanlige folk. Og til å skrive ned det du ser etterpå.

Skal man komme innpå mannen i gata, nytter det ikke å være en arrogant verdensreporter. Da må man være som den greske historikeren Herodot (484-425 f.Kr.). Om ham skriver Kapuscinski i boka «Reiser med Herodot» at han må ha «vært en gladlynt, likevektig og vennligsinnet mann, for bare den slags folk kan få fremmede til å røpe sine hemmeligheter. Overfor en dyster, innesluttet type ville de ikke ha åpnet seg, tungsindige naturer vekker hos andre lyst til å dra seg unna, behov for å markere avstand - ja, utløser til og med frykt».

NÅR MAN LESER «Reiser med Herodot», får man nesten inntrykk av at boka er en kamuflert selvbiografi. Herodots metoder er de samme som kjennetegner Ryszard Kapuscinski selv. Han er stadig på reise, drevet av nysgjerrighet og en «trang til å være der, til for enhver pris å se nettopp det, oppleve akkurat det», som Kapuscinski formulerer det. En sjelden egenskap, mener han; de fleste mennesker lovpriser det motsatte av reising og risiko, nemlig ro og bofasthet.

- Herodot forsto at kloden var full av sivilisasjoner. Grekerne var preget av sin egen fortreffelighet. De opplevde seg selv som den rette kultur - alle andre var barbarer.
Herodot så at dette ikke var sant, at verden var full av samfunn med sine egne seremonier, språk, mennesketyper. Hans bok «Historie» er en polemikk mot grekernes hang til å betrakte seg selv som bedre enn andre. Herodots bok er en enestående samling av observasjoner og kunnskap.

- Du siterer hans uttrykte mål, nemlig å sørge for at årsakene til at kriger ble utkjempet skulle bli husket? Er dette også din målsetting?

- Ja, men dette er ikke enkelt. Det fins så mange forskjellige observasjoner. Hukommelse er et merkelig fenomen. Hvis det fins fem vitner til en hendelse, kan alle ha sin vidt
forskjellige versjon av hva som har skjedd. En amerikansk journalist i Bagdad intervjuet tre brødre i 70-80-årsalderen om hvordan de hadde opplevd amerikanernes invasjon. De bodde i det samme huset. Men alle hadde sin versjon. De begynte å krangle. Det endte med at de ble rasende og gikk i hver sin retning. Alle var overbevist om at det var de som hadde rett. Så flyktig er det vi kaller virkeligheten.

KAPUSCINSKIS OPPRIKTIGHET er noe av det som fascinerer mest med hans bøker. Han har utviklet en besettende blanding av journalistisk feltarbeid, innsamlet kunnskap og halsbrekkende selvbiografi. Hans bøker er enestående, enten de betraktes som journalistikk, historieskriving eller litteratur. Du merker hele tida kloen, den innsikten at du må risikere noe hvis du skal skrive noe som er verdt bryet.

- Mine bøker blir til i tre faser, forteller han. - Den første er forhåndsstudiene. De kan vare i årevis. Jeg støtte første gang på Herodot for over 40 år siden. Jeg har lest ham i alle år siden. Det andre stadiet inntrer etter at jeg har bestemt meg for å skrive ei bok. Da samler jeg materiale mer målbevisst. Så følger skrivingen. Den tar inntil et år. Dette er den mest risikofylte perioden. Da slipper jeg løs språket, mine egne refleksjoner, innfall som dukker opp underveis. Kanskje tar arbeidet en annen retning enn jeg har tenkt. Men
jeg må fortsette, gjennom perioder av stress, tvil, nøling. En smertefull prosess, full av lidelse.

- En annen type skriving enn det daglige nyhetsarbeidet?

- Jeg jobbet for et telegrambyrå i årevis. Da dreier det seg om å skrive informasjon, nyheter, i full fart. Nyhetsspråket er kortfattet, kjapt, et veldig fattig språk. Det er ikke snakk om å gjøre setningene vakre eller reflekterte. Slik journalistikk kan du lære på høyskoler. Men du kan ikke lære å skrive som en Truman Capote eller en Bruce Chatwin. Det er noe helt annet. Mitt mål med bøkene har vært å få fram skjønnheten, dramaet, det sammensatte i alle disse fascinerende tredje verden-landene jeg har bodd i og reist gjennom. Bøkene springer ut av en frustrasjon over ikke å få fram disse trekkene gjennom daglige rapporter.

- Har du ført dagbok?

- Nei, jeg stoler på hukommelsen. Man kan trene seg opp til å huske det som er viktig. På Herodots tid var erindringen alt. I dag er hukommelsen som kunstform i ferd med å dø ut. Folk stoler på Internett. Dette er en stor svakhet ved vår tids sivilisasjon. Folk husker ingenting lenger.

SOM REPORTER HAR Ryszard Kapuscinski aldri brukt båndopptaker og knapt tatt notater. Han har merket hvordan folk endrer språk straks de blir bevisst at det de sier, blir registrert.

- Journalistisk sett er dette en katastrofe. Plutselig begynner uttalelsene å likne på en offisiell versjon. Det er ikke den jeg er ute etter. Jeg vil ha folkets egne historier. Herodot brukte øyenvitneskildringer til å undersøke historiens lover.

- Fant han ut hva som var årsaken til krigene?

- Han forsøkte å gjennomtrenge mytene. Han var praktisk. Spørsmålet han stilte, lød slik: Hvem var det som begynte?

- Selv har du både skildret grusomhet og blitt utsatt for overgrep og trusler. I Afrika ble du dømt til døden fire ganger? Blir du aldri redd?

- Jo, selvsagt. Frykt er en forferdelig ting. Alle blir redde. Alt annet er galskap. Men det gjelder å lære seg til å kontrollere frykten. Midt i en situasjon har man ofte nok med å takle de helt primære behovene, rett og slett å overleve. Jeg er mer redd før jeg går inn i en livsfarlig situasjon eller etter at jeg har overlevd den - når jeg tenker på hvor stor idiot jeg har vært som har utsatt meg for noe slikt. I Afrika var det totalt kaos. Grusomheter på alle kanter.

- Trodde du at du skulle dø?

- Ja, og det var en forferdelig følelse. Men hva kan man gjøre? Jeg har vært heldig som overlevde.

- Tror du på flaks?

- Jeg tror veldig mye på flaks. Grekerne kalte det ikke flaks, men skjebne. Det er mange faktorer som spiller inn i et menneskeliv, men skjebnen er definitivt en av dem.

LES OGSÅ:
  • Anmeldelse av «Reiser med Herodot»
  • Ryszard Kapuscinski i Wikipedia
  •