POPULÆRFORFATTERNE: Litteraturen dør i forfatterforeningens grep, mener Berit Bertling.

Ler av forfatterforeningen
Møt Frid Ingulstad
TILHØRER ALLE: - Litteraturen skal være allmenn og allmenngyldig, mener Berit Bertling. Hun skriver om  riddere, prinsesser, fransk og engelsk adel i bokserien «Olwyns Saga».

TILHØRER ALLE: - Litteraturen skal være allmenn og allmenngyldig, mener Berit Bertling. Hun skriver om riddere, prinsesser, fransk og engelsk adel i bokserien «Olwyns Saga».
Foto: KNUT FALCH/SCANPIX

Forfatterforeningen vil ikke ha dem

Serieforfatterne, eller såkalte underholdningsforfattere, er ikke velkomne i Forfatterforeningen. Disse kan bli medlem:

«En forfatter som bor i Norge eller er norsk statsborger bosatt i utlandet og har skrevet og offentliggjort verker av litterær verdi kan bli medlem av foreningen. I praksis vil det si at en forfatter som har utgitt minst to skjønnlitterære bøker kan søke om medlemskap. Det litterære Råd, som består av 9 medlemmer av DnF, valgt på årsmøte, leser søkerens bøker og leverer sin innstilling til styret, som foretar den endelige avgjørelsen om søkeren skal tas opp som medlem eller ikke.» (Hentet fra nettsidene.)

LES OGSÅ:

  • Frid Ingulstad: «De burde lese serielitteratur»
  • Slik jobber litteraturpolitiet
  • Forfatterforeningen: - Glem medlemskap, Frid
  • Hvem er Frid Ingulstad? Kjetil Rolness kommenterer


  • DEN SENERE TIDENS debatt omkring populærlitteratur, eller om man vil - den alminnelige og uavhengige litteraturen, kontra litteratur av påstått høyere verdi - er både verdifull og velkommen. Jeg vil rette en takk til Kjetil Rolness for å ha gitt ballen et spark. For det er både forstemmende og utmattende å høre forfatterforeningens svar på hvorfor Frid Ingulstad ikke har en plass ved forfatterforeningens bord, hvor kompetansen på litteratur i følge forfatterforeningens leder, Anne Oterholm, er stor og rik. Til tross for all denne kompetansen uttrykker Oterholm at det er stadig færre som diskuterer litteratur i Norge.

    Hva snakker hun om? Akkurat nå, i dag, har vi en litterær debatt gående, og den involverer hele landet. Det er en bred, litterær debatt forfatterforeningen gir lite inntrykk av å hilse velkommen. Hvorfor? I stedet for å avvise denne debatten burde forfatterforeningen omfavnet den, kysset den og tatt den til vinterbrud! Folk der ute snakker om bøker. På bussholdeplassen, på kjøpesenteret og i kaffebutikken står mennesker og snakker om bøker og om Frid, for henne er de på fornavn med, de hundretusener av leserne hennes. Det diskuteres så busta fyker, forfatterforening!


    FRID INGULSTAD hører ikke hjemme i forfatterforeningen fordi «Det er forskjell på bøker», og fordi «De (populærforfatterne) ikke har samme kulturpolitiske mål» (som Oterholm og kollegene hennes). Da slipper ikke populærforfatterne inn i det gode selskap. Det gjør forresten ikke serietegnerne heller. Det ser alt i alt ut ut til å være ganske bestemte kriterier som skal være oppfylt før en forfatter kan påregnes å handle i tråd med forfatterforeningens formål og dermed får være med i de spennende, kompetanserike diskusjonene. I så måte minner forfatterforeningen ikke rent lite om et statstøttet kollokvieprosjekt. Og det til tross for at enhver som har fulgt med i timen vet at forfattere skal storme parnasser, ikke bygge og bo i dem. Man trenger strengt tatt ikke mye kontakt med virkeligheten for å forstå hvorfor det er stadig færre som diskuterer litteratur i Norge. Ingen involverer seg i en debatt de ikke føler eierskap til.


    FORFATTERFORENINGEN har til formål å fremme norsk litteratur og språk. Bekymrer det da ikke forfatterforeningen at den oppleves som et lukket forum? Det er lett å sitte igjen med et inntrykk av at litteraturen dør i forfatterforeningens grep. Den kveles. Litteratur må leve, vokse og utvikle seg. Litteratur er organisk i den forstand at den er et produkt av sin samtid, skapt av mennesker som representerer en tid og en tidsånd. Og boka fortsetter å vokse etter at den har reist hjemmefra. Boka får større liv i møte med leseren. Inntil den blir lest er den ikke annet enn en livløs bunke sider. Uoppfylt og uinteressant. Litteratur skal leses! Da må den finne gjenklang også hos det brede lag av folket, ikke kun hos en smal kulturelite.

    Eller skal man forstå det dithen at litteraturen slett ikke skal være almenn, alminnelig og lettfattelig? Får en bok en større verdi først når det kreves et visst dannelsesnivå for å lese den? Man snakker om lesekunst og skrivekunst, og jeg vil hevde at nettop kunstbegrepet er med på å trekke litteraturen tilbake fra det offentlige rom og gjøre den irrelevant for det brede lag av lesere. Når litteratur og litterære debatter ikke finner et hjem hos bredden av leserne kan man heller ikke rekruttere nye lesere til den viktige litteraturen.


    JEG HAR INGEN PROBLEMER med å se at det finnes bøker som er bedre enn andre, eller at enkelte bøker er viktigere enn andre. Slik jeg ser det, selvsagt. For det er og vil alltid være min subjektive opplevelse av en bok, slik jeg leser den og med utgangspunkt i det ståstedet jeg har som avgjør hvor viktig eller god en bok er. Verdien ligger hos leseren. Definisjonsmakten også. Det hjelper ikke at en forfatter mener seg å ha skrevet tidenes roman når verket blir avvist av alle andre enn forfatterens familie.

    Skal bredde være et mål i seg selv? Ikke nødvendigvis, nei. Like fullt bør det ha betydning at populærlitteraturen finansierer de smale utgivelsene. Og skal bredde være irrelevant, eller til og med ekskluderende? Serieromaner og polulærlitteratur treffer bredt. Hvem som helst kan lese disse bøkene. Det kreves ikke studier, det kreves ikke at leseren mestrer det man kaller lesekunst. Man fristes til å spørre om dette er diskrediterende i seg selv.


    JEG VOKSTE OPP i et hjem hvor både litteratur og leser fikk puste. I bokhylla hjemme sto Margaret Mitchell og Theresa Charles side om side med Tolstoj, Duun og Sartre. Jeg leste fritt for min mor er et klokt menneske. Hun anerkjente verdien av å lese. Og aldri hørte jeg henne si at én bok hadde større verdi enn en annen. Derfor fortsatte jeg å lese. Både de lette og brede, de smale, de enda smalere og de direkte obskure. Ingen fortalte meg at dette var en kunst eller at det fordret «lesekompetanse». Takk for det, for så ville jeg ganske sikkert sluttet å lese.

    Litteratur er en gave til alle, ikke til noen få. Boka er utsatt for sterk konkurranse.
    Litteraturen må hele tiden fornye seg. Og vekst skapes ikke i lukkede fora. Hva vil vi med litteraturen? Hvilke kulturpolitiske mål er det forfatterforeningen og vi andre ikke deler? Jeg vet ikke at forfatterforeningen ønsker å opprettholde en finkultur innenfor litteraturen, og jeg håper så ikke er tilfelle. Finkultur har ingenting med litteratur å gjøre. Det er fattigmannsnobberi å tro at det betyr noe hvilken bok som står i hylla, og hvilke som ligger gjemt under sengen. Da er vi tilbake til latinskolens dager, hvor det var de «fine» som hadde råd til å kjøpe de kostbare bøkene og sette dem i hylla som et bevis på dannelsesnivået der i heimen.


    LITTERATUREN SKAL være almenn og alminnelig like mye som den skal virke dannende og utviklende. Det bør være rom for begge aspekter i en forfatterforening. Simpelthen fordi litteraturen tilhører alle. Latinskolens dager er over. Det er på tide at forfatterforeningen ved leder Anne Oterholm kommer ut fra kollokvierommet. Foreningens nåværende holdning viser ikke annet enn åndsfattigdom.

    LES OGSÅ:

  • Serieforfatterne ler
  • Møt Frid Ingulstad
  • Slik jobber litteraturpolitiet
  • Forfatterforeningen: - Glem medlemskap, Frid
  • Hvem er Frid Ingulstad? Kjetil Rolness kommenterer
  •  

    Søk i skattelistene

     

     

     TEGNESERIER - Dagens striper

    Rocky av Martin Kellerman

     |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

    © Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com