I EN DEL MEDIER pågår det i øyeblikket en debatt om Den norske Forfatterforenings medlemskriterier. Det diskuteres om det går an å bruke litterær verdi som kriterium for opptak, og i tilfelle hvem som skal bestemme medlemsopptaket: Forfatterforeningen selv, eller instanser som befinner seg utenfor foreningen.

Den norske Forfatterforening vil ha en kontinuerlig debatt rundt medlemskriteriene. Vi er avhengige av denne debatten. Men det ser ut til at alle som reiser denne debatten, tror at den er flunkende ny hver gang den reises. I vår forening har den imidlertid pågått i årevis, og lenge før min tid. For to år siden diskuterte Forfatterforeningens strategiutvalg våre opptakskriterier, dette utvalget konkluderte med at kriteriene burde beholdes. Diskusjonen ble imidlertid ikke avsluttet den gang, men har fortsatt, og diskuteres nå i Forfatterforeningens styre, som forbereder en bredere diskusjon. Forfatterforeningen er Norges eldste kunstnerorganisasjon, og kan nok være konservativ i noen sammenhenger, men å problematisere våre opptakskriterier og hva som har litterær verdi, har foreningen bestandig oppfattet som svært viktig nettopp fordi Forfatterforeningens formålsparagraf er todelt: Den norske Forfatterforening har til formål å verne og fremme norsk litteratur og ivareta de norske forfatteres interesser.

I DEN NORSKE Forfatterforening er det med jevne mellomrom forfattere som er forbanna på vedtak om avslag om medlemskap som er gjort i foreningens Litterære Råd. Det er få som ikke en eller annen gang har vært rasende over en avgjørelse som er tatt. Meg selv inkludert. Men Det litterære Råd er likefullt vårt faglige organ, demokratisk valgt ut fra representativitet og med høy kompetanse. I alle andre sammenhenger snakkes det om nødvendigheten av kvalitetssikring, ville det ikke være merkverdig om en ikke skulle gjøre det når en snakker om litteratur? Arkitektforeningen er ikke automatisk åpen for alle som jobber med arkitektur eller kaller seg arkitekt. For å bli opptatt som medlem må en normalt ha godkjent utdanning, men har en ikke det, kan en vurderes ut fra kvalitetskriterier. Det er ikke alltid andre profesjoner er så forskjellige fra det å være forfatter.

FORFATTERFORENINGEN har imidlertid aldri ment, og mener fortsatt ikke at folk som skriver eller leser populærlitteratur er dumme. Jeg vet akkurat hva Berit Bertling snakker om når hun i Dagbladet skriver at Margaret Mitchell og Theresa Charles sto side om side med Tolstoj, Duun og Sartre i bokhyllen da hun vokste opp. Da jeg vokste opp, slukte jeg både Henrik Ibsen, Victoria Holt og selv Barbara Cartland sine bøker, takket være en mor som jeg tror var ganske lik Berit Bertling sin mor. Hun utførte ingen sensur! Hennes holdning var at bare du leser, kan du lese akkurat hva du vil! Og den holdningen er jeg svært takknemlig for, og forsøker etter beste evne å overføre til mine egne barn.

BERTLING SPØR om en bok får større verdi først når det kreves et visst dannelsesnivå for å lese den. Selvfølgelig gjør den ikke det. Litterær verdi har ingenting med om en bok er lettlest eller såkalt vanskelig tilgjengelig å gjøre. En forfatter trenger faktisk heller ikke ha noen spesiell dannelse for å kunne skrive en bok av litterær verdi. En leser trenger heller ikke å ha noen form for dannelse for å like en bok av litterær verdi. Men jeg er ikke som Bertling redd for å trekke inn kunstbegrepet i diskusjonen rundt litteratur. Litteratur kan så absolutt være kunst, men kunst er ikke for meg forbeholdt en liten del av befolkningen. Jeg ønsker ikke og tror ikke verken at de såkalt «dannede» skal være ekskludert fra å lese serielitteratur, eller at de såkalt «udannede» skal være ekskludert fra å nyte kunst.

I debatter som dette er det lett at ingresser og tabloide overskrifter gir svært enkle framstillinger av fakta, som vanskeliggjør en virkelig debatt. Det er ikke slik at Forfatterforeningens formann har anledning til å avvise Frid Ingulstad fordi hun skriver serielitteratur, og så stå og hevde med arrogant og overlegen røst: «Glem det Frid!» Det ville være et brudd med Den norske Forfatterforenings vedtekter. Formannen i DnF har faktisk ingenting med å blande seg inn i medlemsopptaket i DnF, og det finnes ingen sjangerkrav i DnF som sier at serieforfattere ikke kan bli medlemmer. Men jeg er lei for at sånne overskrifter og ingresser tabloidiserer og fordummer en ellers interessant debatt.

NÅR DET GJELDER de stipendmidlene som Forfatterforeningen forvalter, så er det åpent for alle å søke på dem. Medlemmer og ikke-medlemmer som søker behandles uavhengig av medlemskap. Dersom ikke-medlemmer ber om faglig bistand skal Forfatterforeningen bistå. Spørsmålet er selvfølgelig, men skjer dette i virkeligheten? Er ikke dette bare vakre ord? I 2004 var 34% av de som var innstilt til stipender ikke medlemmer av Den norske Forfatterforening, i 2005 lå tallet på 26%. Når en ser på søkertallene, ser en at andelen som får stipend i gruppen ikke-medlemmer er større enn andelen som får stipend i gruppen medlemmer. Har så serieforfattere noen gang fått kontraktshjelp eller annen faglig bistand fra Forfatterforeningen? Svaret er, ja, og i perioder svært ofte.

Det er vanskelig å se for seg at Forfatterforeningen skal være en forening som overlater til andre å bestemme hvem som skal inn i foreningen. Det er også vanskelig å se for seg at foreningen skal slutte å snakke om litterær verdi. Det er imidlertid lett å se for seg at debatten om dette kommer til å fortsette i Den norske Forfatterforening lenge etter at media har mistet interessen for diskusjonen.

Følg saken på Dagbladet.no/litteratur