CD: I november i fjor holdt den anerkjente sosiologen og musikkritikeren Simon Frith en gjesteforelesning ved Universitetet i Oslo, under tittelen «Is Jazz Popular Music?». Svaret var i utgangspunktet ja, men fullt så enkelt skulle det ikke være. Frith tok opp sjangerens paradoks, nemlig at jazzverdenens harde kjerne helst ikke vil se på seg selv som en del av populærmusikkens felt, og nærmest frykter popularitet. Dette er fordi det primære målet ikke skal være å behage publikum, men heller å utfordre det. Det kommersielle bør ikke etterstrebes. Blir musikken for populær er den ifølge «ekte» jazzfans ikke lenger «ekte» jazz.

Storselger
Med over 30 millioner solgte album på verdensbasis, er det ingen tvil om at Norah Jones er populær. Men er hun jazz? Og gjør det egentlig noe om hun ikke er det?

Sammen med artister som Diana Krall, Jamie Cullum, Madeleine Peyroux og Michael Bublé (for tida nummer én på Billboards jazzliste, i hvert fall fram til denne uka og denne plata), har hun dominert salgsstatistikkene i flere år. Samtidig som suksessen deres bidrar til å finansiere selskapenes smalere utgivelser og på den måten muliggjør et større mangfold, har de alle måttet tåle kritikk fra purister for å ha vannet ut jazzen og formatert den for popmarkedet.

Mer pop enn jazz
Den gjennomsnittlige platekjøperen er muligens av en annen oppfatning. Folk flest har liten interesse av å leke jazzpoliti, og vil sikkert omfavne Norah Jones' tredje album også. Til tross for at hun beveger seg lengre inn i popen - eller kanskje nettopp på grunn av det. Og skulle det motsatte skje, vil det uansett være av andre årsaker enn manglende samsvar mellom faktisk innhold og sjangerparaplyen plata markedsføres under. For å svare på spørsmålene i avsnittet over: Nei, hun er ikke jazz, i alle fall ikke for en «ekte» jazzist, men det er ikke dét som gjør noe. Bortsett fra den smektende singelen «Thinking About You» , finner man få deilig sløye ballader à la debutalbumet «Come Away With Me» her. De rootsinspirerte innslagene som dominerte den countryfiserte oppfølgeren «Feels Like Home» er også borte. Av 13 låter, alle skrevet eller co-skrevet av Jones selv, er halvparten så duse og glatte at de bare blir kjedelige.

Dype tekster
Det er synd, for Jones har mye på hjertet. Tekstene er mer personlige og mer politiske enn før. Hovedtemaene er krig og kjærlighet, gjerne i kombinasjon, som på den melankolske åpningslåta «Wish I Could» . Mellom linjene på «My Dear Country» kan man lese en dyster og direkte kritikk av president Bush og hans måte å styre landet på, men den mister beklageligvis noe av snerten i en såpass blankslipt innpakning. Da er arrangementet på «Sinkin' Soon» langt mer interessant, der det befinner seg et sted mellom sjømannsvise og kabaret, med den alternative singer-songwriteren M. Ward som korgutt.

Utfordrer ikke
«Not Too Late» er altså, med noen hederlige unntak, blottet for motstand. De to forrige albumene inneholdt jazzpop og cool country som også fungerte på kafeer, mens dette på sin side har lite å by på utenfor en slik setting. Det er varmt, søtt og pent, ja visst, men utfordrer ikke lytteren. Og verre er det at Norah Jones ikke utfordrer seg selv. Under sitt sympatiske ytre - en beskrivelse som både kan appliseres på jenta og musikken hennes - har jo frøkna edge , det beviste hun seinest i fjor med det humørfylte sideprosjektet The Little Willies, og gjennom gjesteopptredener hos Outkast, Foo Fighters og Peeping Tom. Her velger hun imidlertid å ikke hente den fram. Det viktigste er å behage.

Og med det er vi tilbake hos Frith og foredraget hans. Han kunne fortelle at en motivasjon innenfor jazz, og forbilledlig modell for andre sjangrer, har vært å beholde en viss grad av avantgardisme i mainstreamen. Hvis man ikke lykkes og de to motpolene skiller endelig lag, blir avantgarden umulig å opprettholde kommersielt, mens mainstream på sin side blir uinteressant og stillestående.

Siden Norah har valgt å kjøre så safe, er det nok dessverre det siste som har skjedd her.