BOK: I fjor ble norske krimlesere kjent med Lisbeth Salander, det Pippi Langstrømpe-aktige datageniet som hjalp journalisten Mikael Blomkvist med å løse gåten i «Menn som hater kvinner». I årets bok har Blomkvist nærmest en birolle, mens vi kan ta inn over oss den hele og grufulle historien om Lisbeth Salanders liv.

Høy klasse
Stieg Larsson (1954-2004) fikk aldri oppleve suksessen til kriminalromanene sine. «Menn som hater kvinner» kom ut et år etter at han døde, og selv om de tragiske omstendighetene rundt forfatteren sikkert har hatt betydning for oppmerksomheten bøkene har fått, så har de ikke noe å si for kvaliteten til både «Menn som hater kvinner» og «Jenta som lekte med ilden». Dette er krim av forbløffende høy klasse.

I «Menn som hater kvinner» ristet Blomkvist og Salander skjeletter ut av skapet til en svensk overklassefamilie, denne gangen står den rystende historien om Lisbeth Salander i sentrum for handlingen. La oss kort repetere: Lisbeth Salander er et datageni midt i 20-åra, hun ser ut som hun er knapt 15, og hun er umyndiggjort. Den ufyselige advokaten Nils Erik Bjurman er satt til å styre økonomien hennes, og selv om Lisbeth satte ham grundig på plass i forrige bok, har den ydmykende behandlingen han fikk også tent hevnlysten i ham.

Når «Jenta som lekte med ilden» åpner, er Lisbeth trygt plassert i St. George's på Grenada. Her fordriver hun tiden med å løse Fermats teorem og ekspedere en og annen ektemann som banker kona. Hun er økonomisk uavhengig, takket være noen høyst ulovlige disposisjoner hun gjorde i forrige bok, og hun kan takle de fleste problemer med sin uunnværlige Powerbook. Sosialt sett er hun temmelig hjelpeløs, hun har nesten ikke gått på skole.

Handlinstråder
Spørsmålet er hvorfor hun er gjort umyndig, og det får vi et grundig svar på i «Jenta som lekte med ilden». Stieg Larsson er likevel ikke så ensporet at han lar hele handlingen dreie seg om Lisbeths fortid, hovedtemaet er trafficking, men de to handlingstrådene fletter seg fint inn i hverandre. Lisbeths barndom er i seg selv sterk kost, og det er også historien om hvorfor svenske myndigheter forsøker å knekke henne.

Larssons uhøytidelige omgang med udugelige maktmennesker er ikke ulik det Jan Guillou og Leif G.W. Persson driver med, og til tider er det svært underholdende å lese. Ellers skriver Larsson med stor presisjon og høyt tempo, men uten at han mister grepet om intrigen. Og vær advart: Boka er på 728 sider, og setter du deg først ned med den er den omtrent umulig å legge fra seg.