HUSKER DU KONGO - i en periode også kalt Zaïre? Belgias tidligere koloni i det sentrale Afrika. Landet som få uker etter at det ble erklært politisk selvstendig i 1960, havnet i et politisk kaos som førte til at FN sendte inn en stor militær styrke med betydelig norsk deltakelse. Bak kaoset lå landets evige svøpe: området er et av verdens mineralrikeste og derfor ett av dem stormaktene ønsker å kontrollere, de grådigste investorene ønsker å utbytte og politikere i naboland gjerne også grafser i.

Den 1. januar i år begynte Den demokratiske republikken Kongo kanskje på et helt nytt liv. Etter valg høsten 2006 har landet for første gang siden 1960 fått et valgt parlament og en regjering utgått av dette. Det demokratiske preget er ennå uklart fordi fundamentet for det er så skjørt. Men valget var så ryddig gjennomført at landet omsider har begynt å leve opp til begrepet «demokrati».

HVA SÅ? KONGO ER jo knapt nevnt i mediene og ikke av våre politikere. Utenriksministeren og utviklingsministeren ser mange andre steder, og Jan Egeland er opptatt av Darfur. Det siste er forståelig, men andre prioriteringer kan diskuteres. Kanskje har man konkludert med at Kongo er et håpløst ustyrlig tilfelle. Så hvorfor bry seg om det? Fordi de kan ta feil. Og dessuten: Klarer ikke Kongo å gjenoppbygge nasjonalstaten og legge grunnlaget for nasjonal utvikling denne gangen, fortsetter det sentrale Afrika i lang tid å være en politisk og etnisk verkebyll med negative internasjonale ringvirkninger.

Etnisk vold med politiske motiver er blitt knyttet til nabostaten Rwanda. Folkemordet i 1994 opptar med rette det internasjonale samfunnet. Men Kongo var og er fortsatt et fristed der voldsstiftere fra Rwanda og andre naboland kan søke tilflukt. Selv har Kongo siden 1996 mistet mellom 3 og 4 millioner mennesker i intern krig og terrorhandlinger, av en samlet befolkning på drøyt 45 millioner. Observatører meldte at folk satte livet på spill for å nå valgurnene i høst. Dét bør forplikte dem som mener alvor når de sier at demokratisering er en sentral oppgave. Kanskje har den nye generalsekretæren i FN, Ban Ki-Moon, innsett dette. Han lovet kort etter sin innsettelse å yte Kongo hjelp til å etablere det nye politiske regimet. Det bør bety at den lille FN-styrken som nå er på korttidsoppdrag i Kongo, MONUC, får forlenget sitt mandat (som går ut i april) og får økte ressurser.

KONGOS ØKONOMISKE og politiske betydning for stabilitet og utvikling i det sentrale Afrika har vært og er utpreget tosidig. Kombinasjonen av mineralrikdom og politisk anarki har vært en stående invitasjon til økonomiske kleptokrater i Nord-Amerika, Europa og naboland om å forsyne seg uten å ta lokale og sosiale hensyn. Mens for eksempel arbeiderne i koppergruvene i Zambia har ordnede forhold og forholdsvis god lønn, får de fleste av de én million gruvearbeiderne i Kongo én dollar dagen. Og det i en situasjon med fortsatt høye priser på de internasjonale markedene. Dette har mange utnyttet, også diktator Mugabe i Zimbabwe. Lojaliteten som hans offiserer yter ham kan være betalt med penger fra Kongos gruver. De har derfor fødd på diktatorer og helt sikkert også indirekte bidratt til å forsterke konflikter innenfor og mellom naboland. Det sies til og med at ledere i naboland tidvis har blandet seg direkte inn i styret av Kongo, til og med da Laurent Kabila, den nåværende presidentens Joseph Kabilas far, ble drept for noen år siden.

PÅ DEN ANNEN SIDE representerer Kongos ressurser og folketall en mulig industriøkonomi og et mulig marked som kan virke som vekstmotor i utviklingen av Sentral- og Øst-Afrika. Men da må det hentes investeringer og kompetanse fra utlandet, og til noe annet enn å utvinne blodige diamanter. Den nye regjeringen har antydet at den vil forhandle fram nye avtaler med utenlandske gruveselskaper. Dét får den neppe til uten hjelp fra vestlige regjeringer, FN og EU.

Kongos nye regjering har noe å gå på. Selv om befolkningen har ventet lenge på en bedring, er lite utdannet og ikke er vant til demokratiets spilleregler, forstår den nok at den ikke kan kreve for mye med en gang. Problemet er manglende institusjoner og infrastruktur. Jeg deltok i 1963 selv som frivillig sersjant i FN-styrken, i lufttransporten. Dét ga et enda sterkere inntrykk av den politiske betydning av geografi og kommunikasjoner enn det man har fra Norge. En ødelagt infrastruktur gjør at den politiske kommunikasjonen mellom landsdelene i Kongo er svak og at folk er dårlig informert. En av utfordringene blir derfor å hindre at lokale maktpersoner utnytter informasjonshullet og ventetiden til lokale opprør.

DE SOM ER I POSISJON i dag, ser samtidig ut til å representere historien. Det gjelder ikke dynastiet Kabila, som er en nykommer, men statsministeren, den 81-årige Antoine Gizenga. Her snakker vi om en politisk veteran med sju liv. Gizenga var visestatsminister under Kongos første regjeringssjef Patrice Lumumba i 1960. Da denne ble likvidert ved en sammensvergelse mellom lokale politikere og utenlandske aktører ledet Gizenga noen måneder en alternativ regjering i det nordre Kongo. Etter fengsel og så langvarig eksil, kom han tilbake. Under presidentvalget i høst støttet han Kabila i annen omgang. Som motytelse fikk Gizenga statsministerposten og hans parti, Det forente Lumumbistpartiet, flere sentrale ministerposter. Disse er ellers fordelt på presidentens parti og på en rekke småpartier. Vil det nye regimet bryte med historien eller gjenta den? Lumumba fikk aldri vist noe i praksis, men ble en myte. Mobutu-regimets trettiårige vanstyre er det derimot neppe tvil om.

MER OG MER BLIR DET klart at godt styre bygger på gode ledere; styresettet, de gode institusjonene, skapes ikke av seg selv. Det er knapt et land i verden som har ventet lenger på godt styre og trenger det mer enn nettopp Kongo. Like sikkert er det at et godt styre er umulig uten at utenlandske interesser i kortsiktig vinst på mineralrikdommene blir avløst av et langsiktig engasjement i å sikre demokratisering og utvikling i Kongo. Norge valgte så vidt jeg vet å si nei til et tilbud om å bli med i den FN-styrken som nå er på plass. Det er en avgjørelse som kan diskuteres. I lys av de perspektiver utenriksministeren la fram i sin redegjørelse for Stortinget 13. februar, bør han ha merket seg det håpet som omsider er skapt i sentral-Afrika. Og se på mulighetene for at Norge kan bidra i en internasjonal dugnad for å bygge godt styre i Kongo.

For ellers kommer nok Kina til å sette sitt politiske preg på mineralstaten.