Anklagene ble første gang framsatt i Se og Hør for en uke siden, uten at de anklagde ble navngitt.

P3s programleder Mina Hadijan var sikkert kjent med Aulies voldtektsanklager, men hevder likevel at hun var helt uforberedt på at de to mennene kunne bli navngitt på lufta. Her står alle fritt til å tro hva de vil.

Innslaget ble liggende på nettradio i fire timer før sletting. Norske nettaviser brakte raskt anklagen videre, uten å bruke navnene. Unntak: Avis2.

Men navnene ble raskt kjent for ti- eller hundretusener via diskusjonsforum på Hegnaronline, der det meste er tillatt, via email, blogger og Wikipedia.

DILEMMAENE STÅR tett i kø.

Skulle nettavisene unnlatt å omtale skandalen fordi man måtte anta at navnene ville bli spredd? Det er den aller strengeste kursen jeg kan tenke meg, og helt urealistisk i et land med noenlunde ytringsfrihet. Vi i mediene har mange arge kritikere, med rette. De antar ofte at det er kommersielle hensyn som ligger bak hver enkelt avgjørelse om å publisere eller ikke. Det stemmer bare delvis.

Men her passer det kanskje. For medier som måtte velge å overse Aulie-saken, vil utvilsomt tape lesere og penger. Og de som velger å gjengi navnene, risikerer omdømme og annonsører.

SKULLE NETTAVISENE og andre omtalt de anklagde med navn, slik at mistanken ikke kunne rettes mot andre og de samtidig fikk anledning til å svare for seg, uten at noen kunne bebreide dem for det? Det ville samsvare med de mest prinsippielle argumenter for fri informasjonsflyt og kunne trolig hatt flere fordeler enn selvsensuristene spontant tenker på.

Hvis mediene unnlater å bruke navn, binder det bloggere? Elden mener åpenbart det, men her foreligger ingen sikker rettspraksis etter det jeg vet. Man kan anta at domstolenes instinkter vil være konservative og at privatlivets fred samt injurielovgivning vil veie ganske tungt. Men rettspraksis og lovtekst stammer fra en tid med enveis medier og langt mindre praktisk ytringsfrihet enn nettet har gitt oss.

OG HVA MED leksikon som wikipedia? Der slettet man etter hvert navnene og lukket oppslaget for bidrag. Men er det rimelig at en (i øyeblikket) stor medieskandale i andedammen skal beskrives i frisert form i leksikonet som er basert på åpenhet og aktualitet?

Hva hvis Erna Solberg anklaget Jens Stoltenberg eller Ari Behn for narkotikabruk? Skulle de anklagde anonymiseres fordi påstanden ikke kunne bevises og man kunne mene at den var usann?

KANSKJE ER DET på sikt en fordel om vi gjennom en litt smertefull prosess beveger oss mot en tilstand av større åpenhet. Da vil vi venne oss til at mange anklager er falske og ikke legge så stor vekt på rykter.