CD: Fra han ble synlig på den amerikanske jazzscenen som en dresskledd, meningssterk tenåring ca 1980, har Wynton Marsalis (45) som få andre vunnet fans og fiender i jazzmiljøet. Som organisator har han utvist et utrettelig engasjement for å få jazz anerkjent som genuin nasjonal kultur i USA, og har brakt den permanent inn i den klassiske musikkens høyborg, New Yorks Lincoln Center. Som trompetist, komponist og orkesterleder ansees han å være en teknisk briljant dyrker av tradisjonen fra Armstrong/Ellington og the blues fram til og med den akustiske Miles Davis på 60-tallet, og i motstandernes øyne og ører er han selve symbolet på nykonservatisme og utviklingstørke i amerikansk jazz. Og bortsett fra at den tidvis låter uvant modernistisk til Marsalis å være, er det ikke noe musikalsk oppsiktvekkende ved hans nye sekstettplate, «From the Plantation to the Penitentiary»

- «Fra plantasjen til fengselet». Tekstlig, derimot, opptrer Marsalis som en glødende krysning av borgerrettighetsaktivist og sint mann på såpekasse, og dét er nytt.

BÅDE MED EGEN stemme og via Jennifer Sanons gir Marsalis bitende beskrivelser av uretten i spennet fra slaveriets til dagens USA. Ingen spares, Det Gode og Det Onde finnes blant republikanere og demokrater, svarte og hvite, rappere i side bukser og intellektuelle med Camus under armen, og Marsalis prediker så svoveldampen virvler. I «Supercapitalism» repeteres frasen «gimme» inntil ingen kan være i tvil om budskapet, mens «Where Y'all At?» tar et flerrende oppgjør med dem som ropte høyt om ansvar, men sviktet da det gjalt. Dramaturgisk kontrast danner først og fremst den romantiske balladen «Love and Broken Hearts», og hele albumet bærer et visst musikkdrama-preg, om enn mindre eksplisitt enn Marsalis' Pulitzer-vinner, «Blood On The Fields».

Som på de fleste Marsalis-plater er komponist- og musikerhåndverk solid. Saksofonist

Walter Blanding og trommeslager Ali Jackson jr. preger musikken sammen med Marsalis selv, men mest er det platas uttalte politiske og samfunnskritiske budskap som vil bli bemerket. Bortsett fra Dave Douglas' «Witness» har ingen jazz-CD så omsvøpsløst ropt «Protest!» siden Charles Mingus og Max Roach's storhetstid, og det bør kanskje være et tankekors at det er en «tradisjonalist» som gjør jazzen til sosial kampmusikk i en tid som roper etter engasjement?

SEINT, MEN GODT kommer Kirsti Hukes debutalbum, «Deloo». Huke har vært et kjent navn i nærmere 10 år, først som lovende jazzsanger, deretter som etablert og skolert fra Jazzlinja i Trondheim, og oppviser da også (stort sett) full kontroll over stemme og foredrag. Hun har også nok selvtillit til å gi kjente låter svært bevisste egentolkninger, som i Bernsteins «Maria», en sensuelt ladet «Caravan», Legrands «I Will Wait For You» med bare trommekomp og en nesten

like minimalistisk «Every Time We Say Goodybye». Aller finest gjør hun imidlertid Pink Floyds «Wish You Were Here» og Dylans «Not Dark Yet», mens trioen hennes, Vigleik Storaas (piano), Steinar Raknes (kontrabass) og Erik Nylander (trommer), bidrar følsomt, lojalt og kreativt hele veien. En innvending er at Hukes stemme av og til hardner helt ut mot det skingrende, men i det store og hele er «Deloo» en moden og imponerende debut.