STATSKIRKE: Arbeiderpartiet vil vente med å gi Den norske kirke full religionsfrihet inntil man mener at «demokratiske prosesser» er bedre sikret i kirken. Det kirkedemokratiet partiet har tradisjon for å sikre, må være den mest spesielle utgave av politisk demokrati til dags dato. På 70- og 80-tallet jobbet jeg i Justisdepartementet og spiste min daglige lunsj med statssekretærer og andre lovende talenter i Arbeiderpartiet. På grunn av mitt engasjement i Aksjon mot statskirke ble jeg stadig spurt av de unge radikalere om jeg kunne skaffe skjemaer for utmelding av Statskirken. Det kunne jeg. Flere topp-politkere skaffet seg i disse tider sin utmeldelses-attest, og som kjent oppstod det etter hvert situasjoner hvor regjerings-sjefene fikk problemer med å oppfylle Grunnlovens krav om at 50 % av ministrene måtte være organiserte lutheranere. Noen måtte derfor melde seg inn igjen.

I regjerings-kantinen var det imidlertid også en del politiske talenter som hadde åndsnærværelse nok til ikke å utsette seg selv for unødvendige hindringer på veien mot byggets topp-etasje. De sa gjerne noe slikt: «Jeg tror ikke på Gud i det hele tatt og skulle veldig gjerne meldt meg ut, men for sikkerhets skyld får det være. Jeg kan ikke ta sjansen nå i tilfelle Gro skulle komme til å ringe og det hele skulle avhenge om jeg stod i Statskirken eller ikke...»

NÅR JEG forteller slike historier i internasjonale fora oppnår jeg alltid forsamlingens muntreste reaksjoner, og jeg kan godt forstå at våre diplomater i utenrikstjeneste har følt seg ubekvemme med at vår Grunnlov har åpnet for - for ikke å si påbudt - et slikt «kirkedemokrati». Den nå foreslåtte endring vil neppe gjøre det mye enklere å problematisere religions-regimene i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med.