NOK EN VARM VINTER nærmer seg slutten. I regjeringskontorene er man i sluttspurten med utformingen av en ny klimapolitikk, som forhåpentligvis vil forhindre at Norge bidrar til enda varmere vintre i fremtiden. Samtidig skriver Dagbladet den 15. mars at klimatiltakene er tidenes miljøbløff. Artikkelen er så ensidig at man får inntrykk av at det beste for klimaet er å gjøre ingenting. Det er feil. Konkrete klimatiltak, som for eksempel innføring av biodrivstoff, er akutt nødvendig. Det er mulig å sørge for at ikke klimatiltak skaper utilsiktede økte klimagassutslipp. Når Norge skal sørge for økt omsetning av biodrivstoff i transportsektoren har Helen Bjørnøy og hennes regjeringskolleger mulighet til å sikre at dette virkelig gir reelle utslippsreduksjoner.

I ET FELLES INNSPILL til norske myndigheter av 14. mars ga vi uttrykk for en klar støtte til satsing på miljøvennlig biodrivstoff. Men dette kan ikke gjøres ukritisk. Parallelt med arbeidet for å erstatte fossile drivstoff med biodrivstoff, må det utvikles miljøkrav til produksjonen av biodrivstoffet. Det er tre krav som må stilles for å unngå at biodrivstoffproduksjonen fører til utilsiktede negative konsekvenser andre steder i verden: Produksjonen av biodrivstoff må 1) ikke overstige et fastsatt maksimumsnivå for klimagassutslipp som tar i betraktning samlede utslipp fra produksjon og bruk; 2) ikke medføre tap av vesentlige naturverdier og biologisk mangfold ved for eksempel hogst av regnskog; og 3) ikke skje på en måte som medfører brudd på menneskerettighetene, inkludert urfolks landrettigheter.

Disse kravene kan stilles som en forutsetning for at biodrivstoffet skal fritas for CO{-2}-avgift, eller kan komme som lovregulering knyttet til import av alt biodrivstoff.

SOM MED DE FLESTE varer på markedet, kan også produksjon av biodrivstoff få utilsiktede negative konsekvenser for miljø, menneskerettigheter og sosial utvikling dersom det ikke stilles krav til produksjonen.

To eksempler på hvordan produksjon av biomasse som det er aktuelt å benytte til biodrivstoff kan ha utilsiktede negative konsekvenser illustrerer dette:

Etablering av oljepalmeplantasjer er en av de viktigste årsakene til at regnskogen i Sørøst-Asia ødelegges. Dette gjelder særlig i Indonesia og Malaysia, som er verdens to største produsenter av palmeolje. Det foreligger i dag store ekspansjonsplaner i oljepalmesektoren i disse landene, og dette er knyttet både til et ønske om å produsere bioenergi og til stigende etterspørsel etter palmeolje til matvarer og kosmetikk. Dette vil føre til tap av store, umistelige naturverdier, alvorlige sosiale konflikter og ikke minst enorme CO{-2}-utslipp fra ødelagt skog og jordsmonn. Av kvalitetsårsaker er det lite aktuelt å benytte store mengder palmeolje i biodiesel i Norge, men myndighetene bør likevel etablere krav som forhindrer bruk av ikke-bærekraftig palmeolje i norsk biodiesel.

SOYADYRKING ER EN hovedårsak til avskogingen i brasiliansk Amazonas. Over halvparten av avskogingen i Brasil de siste årene har skjedd i delstaten Mato Grosso, og det er i denne delstaten soyaproduksjonen har hatt størst utbredelse det siste tiåret. Det er stor internasjonal etterspørsel etter soya til dyrefôr, ulike matprodukter og i økende grad også biodrivstoff. Det er nå konkrete planer om å starte produksjon av biodiesel i Norge, basert på bl.a. importert soya. Norske myndigheter bør derfor sette krav til opprinnelsen til soya som skal brukes i norsk biodiesel.

Det er et åpenbart dilemma dersom en overgang til biodrivstoff for å redusere utslipp av CO{-2} i Norge og andre vestlige land fører til avskoging og økte CO{-2}-utslipp i tropiske land. Avskoging, i all hovedsak i tropene, anslås å stå for ca. 20 prosent av de globale CO{-2}-utslippene, og er den desidert viktigste årsaken til klimagassutslippene i store utslippsland som Brasil og Indonesia.

DISSE PROBLEMSTILLINGENE må tas alvorlig av norske myndigheter. Samtidig må vi understreke at det er fullt mulig å satse på biodrivstoff uten å bidra til slike uønskede skadevirkninger som er beskrevet ovenfor. Det er store forskjeller innen produksjon av biodrivstoff, både med hensyn til hva slags avlinger som dyrkes, produksjonsmåte og ikke minst hvilke arealer som brukes. Storparten av biodieselen som produseres i verden i dag lages i EU, først og fremst basert på raps. I tillegg er det økende interesse for en buskvekst som kalles jatropha, og som dyrkes i Afrika og India. Denne busken vokser i svært tørr og næringsfattig jord som ikke egner seg for matproduksjon. I tillegg til å forhindre erosjon gir den også en oljeavling som kan benyttes til biodieselproduksjon. Andre eksempler på bærekraftig biodrivstoffproduksjon er biodiesel basert på frityrolje og fiskeavfall. Faktisk har det meste av verdens biodrivstoffproduksjon ingenting å gjøre med verken ødeleggelse av regnskogen eller brudd på menneskerettighetene.

FOR Å FORSIKRE OSS om at biodrivstoff som brukes i Norge er så miljøvennlig som mulig, må Norge sørge for at det legges føringer for importert biodrivstoff. Det eksisterende fritaket fra CO{-2}-avgift og eventuelle nye incentiver for biodrivstoff må knyttes til konkrete krav om at produksjonen av biodrivstoff skal være reelt miljøvennlig. Vi skisserte ovenfor det vi mener bør være hovedelementene i slike krav, nemlig beviselig utslippsreduksjon og at produksjonen ikke truer vesentlige naturverdier eller internasjonale menneskerettigheter.

Miljøkrav av denne typen bør utvikles for annen handel også, men siden biodrivstoff fortsatt er i startfasen i Norge har vi i dette tilfellet sjansen til å få på plass et skikkelig regelverk fra starten av.

I miljøkampen som ellers kan det perfekte bli det godes fiende. Vi må ikke la utfordringene ved biodrivstoff og andre nye klimatiltak stoppe gode initiativ før de kommer i gang.

Selv om det finnes dårlige måter å produsere biodrivstoff på, vil det være fullt mulig å unngå disse og samtidig satse på biodrivstoff i Norge.