Lystens klingende evangelium.

6

Duets

  • Artist: Anna Netrebko/ Rolando Villazón
CD: Noen ganger vet man at man er vitne til det store gjennombruddet. Og dette er begivenheten

for den russisk sopranen Anna Netrebkos og den mexicanske tenoren Rolando Villazóns vedkommende, lydfestet som par i hjerter av Deutsche Grammophon, samtidig med lansering i det helt

store format på The Met i New York, live .

Spør ikke hva de synger. For det er selvfølgelig store kjærlighetsduetter fra forskjellige operaer, i lange nok utsnitt til at det skjærer unna sviskeformatet,

fra «La bohéme», «Lucia di Lammermoor», «Roméo

et Juliette» (Gounod), «Perlefiskerne» og enda flere.

Og som de synger, uten et forbehold, som en

dyp bekreftelse av hva opera er på sitt beste: sterke følelser som renner over og hele tiden truer med

å få sangen til å briste. Men som bærer, helt fram,

også for Staatskapelle Dresdens vedkommende.

Og så er de unge og vakre, begge to, og scenisk sikre, noe du fornemmer med en gang om du har opplevd dem i aksjon.

Begge er allerede store navn, og har markert at de har vakre nok stemmer og talent i bøttevis til å holde en hel karrìère ut. Men det er lanseringen av dem som det store nye paret som gjør forskjellen. De

synger slik at musikkens store erotiske potensial forløses, og kan kunsten å henvende seg, direkte, ikke bare til hverandre men også slik at de åpner raust for publikum som vitne til hva som skjer. Slik CD-en er utstyrt som en liten billedbok, som kunne ha vært et privat minnealbum fra et stormforelsket par på reise.

Det fungerer det også, fordi det gir oss mer av den store drømmen om en vidunderlig nærhet, ikke på glanset papir men forankret i uttrykket som klinger.

Plateselskapet lanserer dem som «drømmeparet». Men det tror jeg er feil. For hva de gir oss, er ikke bilder av seg selv som en vellykket match, men drømmebilder av hva livet også kan være.

Det klinger av kjærlighet og forelskelse på Andreas Scholls siste album også, med Handel-kantater fra komponistens tidlige og bråmodne læreår i Italia, som Harmonia Mundi har samlet under tittelen «Il duello amoroso».

Og det klinger bra, ikke minst i «Amarilli vezzosa», den ene for Scholl pluss en ekte sopran, Hélène Guilmette . Men det klinger også behersket, noe som ikke bare skyldes musikkens karakter av stilisert maniera , men mest av alt på grunn av Scholls sangstil. Den er tilnærmet perfekt i klangen, men blir for pen i det

lange løp for mitt vedkommende til helt å bryte gjennom.

Bandet spiller flott og med driv, og det synges som sagt stilriktig nok. Men pasjonen tøyles, like fullt.

Sang kan også være noe helt annet. Det kan det være grunn til å minnes nå, på terskelen til påskens mysterium, med Consortium Vocales nyeste utgivelse på bransjens Rolls-Royce når det gjelder lyd, plateselskapet 2L. Consortium Vocale er et spesialensemble for gregoriansk sang under ledelse av Alexander M. Schweitzer , som er knyttet til Oslo Domkirke.

Vi har hørt dem før i dette repertoaret, som

balanserer på grensen til mystisk innvielse. Men jeg kan ikke huske å ha hørt en så sømløs og egal klang tidligere, som balsam for sjel og sinn, i musikk som løfter deg ut av tidas jag og inn i en annen dimensjon.