DØDSHJELP: Reidar Pedersen spør oss (18.3.) «hvor sannsynlig» vi tror det er at lindrende sedering til døende «ikke vil framskynde døden?». Den mest omfattende studien av bruken av denne spesialbehandlingen ble publisert i februarnummeret av Journal of Palliative Medicine. Et internasjonalt ekspertpanel konkluderer med at når den brukes korrekt, har behandlingsformen høyst sannsynlig ikke noen livsforkortende effekt.

Ifølge Per Nortvedt (20.3.) er det «i strid med allmenne aksepterte etiske prinsipper at pasienter ikke skal ha rett til å nekte medisinsk behandling hvis de er kompetente til å ta slike beslutninger». Det framgår av våre innlegg at vi er enig i synspunktet, men at det må ha sine grenser i livstruende situasjoner. Dette er bakgrunnen for helsepersonelloven § 7, men denne bestemmelsen har fått et for absolutistisk preg. Som vi har påpekt, krever bestemmelsen en tolkning med bruk av flere rettskildefaktorer.

NORTVEDT TAR til orde for at selvbestemmelsesretten bør gjelde absolutt, «uavhengig av om pasienten er døende eller ikke». Han mener dermed at helsepersonell ikke skal gripe inn overfor en 18 år gammel jente med alvorlig spiseforstyrrelse som er i livsfare. Vi tviler på at det i en slik situasjon er god medisinsk etikk å hevde: «Vel, det er hennes liv. Hun må få lov til å bestemme selv.» Her vil nok et helt annet, allment akseptert etisk prinsipp ta over: At man noen ganger, av ren omsorg, plikter å redde mennesker fra seg selv (paternalisme). På dette punktet ble lovgivningen for øvrig tydeliggjort fra årsskiftet 2007, uten at vi har sett Nortvedt hevde at endringene er i strid med autonomiprinsippet.

Vårt hovedankepunkt mot tilnærmingen til Pedersen og Nortvedt er at de nekter å ta innover seg at klinikere, etikere og jurister må forholde seg til normer som tilsynelatende er i konflikt med hverandre, og like fullt komme fram til et faglig forsvarlig resultat i det konkrete tilfellet basert på en avveining av kryssende hensyn. De har en påfallende tro på at det kan oppstilles et enhetlig normverk som klart vil kunne skille «riktig» fra «galt». Hver dag erfarer leger at de står i valgsituasjoner som innebærer «rotten choices», og jurister lever godt med - og av - å håndtere regelkollisjoner og interessekonflikter.

VÅRE PÅPEKNINGER av slike problematiske sammenhenger gjør at Pedersen mener vi sitter i elfenbenstårn, mens vi ifølge Nortvedt er på vidvanke. Det er ikke så lett å gjøre begge deler samtidig, men vi lever godt også med denne tilsynelatende selvmotsigelsen.