STATSKIRKE: Det er heldigvis sjeldent å lese så inkonsekvente, ulogiske og uredelige påstander som det Shoaib Sultan fremsetter i Dagbladet 9. mars. Den tidligere talsmannen for Islamsk Råd drøfter statskirken og minoritetsreligioner, med et særlig fokus på rettferd. Som eksempel på «galt» rettferdighetsperspektiv, drar Sultan misvisende frem et Stortingsvedtak fra 2003, lobbet frem av Human Rights Service (HRS). Saken handler om at kvinner i den muslimske ekteskapskontrakten er frarøvet rettigheter til skilsmisse. Derfor ble det innført et tillegg i den norske vigselskontrakten, der brudefolket tilkjennegir hverandre like formelle rettigheter til å tre ut av ekteskapet. Regjeringen ble pålagt å utrede hvordan ekteskapskontrakter som ligger til grunn for opphold i Norge kan sikre muslimske kvinner optimale rettigheter til skilsmisse, og slik motvirke diskriminering av kvinner.

VEDTAKET faller altså inn i et rettferdighetsperspektiv, og vil bidra til å sikre muslimske kvinner menneskerettigheter. Utgangspunktet for HRS sitt arbeid var nettopp en andregenerasjons pakistansk kvinne som ble nektet skilsmisse av sin tvangspåførte pakistanske ektemann. Hun kunne derfor ikke gifte seg med sin kjæreste. Hennes kamp for skilsmisse tok over tre år, og endte med bestikkelse i Pakistan for å bli løst fra ekteskapet. Men i følge Sultan var vedtaket ment å «ramme muslimer», og «politikerne skjønte raskt at muslimer ikke hadde problem med dette». Sultan tillater seg i samme villedende stil å definere HRS som «innvandringsfiendtlig». Dette nivået er nedrig. HRS er for innvandring. Sultans løgn blir ikke mer sann av å bli repetert til det trøttende fra muslimske mannlige talspersoner og deres norske politiske venner. Sultan bør heller peke konkret på hvilke politikere som har «skjønt» at muslimske kvinner og skilsmisse ikke er et problem. En samlet komité på Stortinget skjønte det motsatte i 2003, og så vidt vi registrerte i debatten som fulgte, var det ikke en eneste ledende politiker som prøvde å benekte dette faktumet. Debatten handlet om hvordan man best demmer opp for den uretten kvinnene utsettes for når de søker skilsmisse mot mannens vilje.

MUSLIMSKE KVINNER og skilsmisse er et mareritt den muslimske verden over, og nå også i Europa. Å løfte muslimske kvinner inn i menneskerettighetene er alt annet enn å «ramme muslimer». Når Sultan etterlyser «rettferdighet (...) for alle», hadde vi håpet at han ikke ignorerte muslimske kvinner, slik de fleste talsmenn for muslimske kvinner har gjort i rundt 40 år i Norge.