STAT OG KIRKE: Jeg er av dem som har opplevd det provoserende når statsråd Trond Giske har opptrådt med sitt «folkeretoriske grep»: Han har sittet og pekt på store bunker høringssvar som tilsynelatende skal bekrefte at «folket» støtter hans syn i stat-kirkespørsmålet. På debattplass i Dagbladet 14. april følger han opp i samme stil: Folket vil ikke ha endringer. Denne gangen gjør han det for å sette Marie Simonsen på plass. Hun er en av få journalister som har tillatt seg å være kritisk til metoden.

LA OSS ALLER FØRST slå fast at «folket» eller folk flest ikke har uttalt seg i spørsmålet om hva slags relasjon stat og kirke skal ha. De som har deltatt i høringsrunden er i overveiende grad menighetsrådsmedlemmer som Trond Giske i alle andre sammenhenger hevder er valgt på et altfor tynt grunnlag til å være representative for kirkens medlemmer. Det er nettopp dette grunnlaget Giske mener må endres før kirken er i stand til å stå på egne ben. Men når et knapt flertall av menighetsrådene ønsker status quo i stat-kirke-saken, ja, da bruker Giske det for det det er verd.

Et betydelig større flertall av de samme instansene ønsker riktignok også en verdiparagraf i grunnloven som slår fast at staten Norge skal være forpliktet på kristne verdier. Dette velger imidlertid AP å overse. I dette spørsmålet er det visst ikke så interessant å «lytte til folket».

Ikke for det: her er jeg helt på linje med AP. En stat skal og kan ikke ha et verdigrunnlag som ekskluderer en del av sine borgere. Gjennom å inkorporere de sentrale menneskeretts-konvensjonene, har vi forpliktet oss til å følge noen grunnleggende spilleregler og likebehandle landets borgere. Dette begrenser det politiske handlingsrommet i forhold til å særbehandle en religiøs tradisjon.

DERFOR HANDLER det å lytte ikke alene om å finne ut hvor vinden blåser og så følge etter. Politisk lederskap handler om å ivareta noen grunnleggende prinsipper og ut fra dette veie ulike hensyn opp mot hverandre. «Bruken av folkemeningen som ideologisk kompass rommer mange muligheter for feilnavigering», som Andreas Aarflot så riktig påpeker.

Dette burde Arbeiderpartiet med sin kamp for likestilling mellom kjønn, kamp for arbeidstakere og homofiles rettigheter vite: Av og til må noen gå foran og vise vei.

Ville vi nøyd oss med annet enn full reell likestilling som politisk mål når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn? Særlig vanskelig ville det være å svelge om begrunnelsen for å opprettholde diskriminering av kvinner var hensyn til tradisjon og historie.

Hvorfor setter vi lista lavere når det gjelder diskriminering på grunn av livssyn?

Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) peker på store metodiske svakheter i måten høringsskjemaet er utformet på. Dette fører i neste omgang til problemer med å tolke og kategorisere høringssvarene.

Giske bestilte en todelt analyse: Først skulle alle de lokale svarene analyseres. Ca 200 høringsuttalelser fra andre instanser og kirkelige organer ble lagt til side og var ikke med da Giske med brask og bram holdt pressekonferanse og proklamerte at det var stor oppslutning om statskirken.

Halvannen måneds tid senere, etter at førsteinntrykket hadde fått godt feste, kom så en kortfattet sammenfatning av materialet. Ingen pressekonferanse denne gang. Da materialet nådde offentligheten ble det presentert som at grasrota vil beholde statskirka - mot eliten. Regien var upåklagelig. Riktignok reagerte både KIFO, Den norske kirke og andre aktører på den skjeve presentasjonen - men det var denne virkelighetsoppfatningen som var grunnlaget for statsråden og hans partis neste trekk.

DEN VIKTIGSTE innvendingen jeg har mot håndteringen, er den lammende taushet Giske og Stoltenberg møter høringssvarene fra samfunnets vaktbikkjer med Senter for menneskerettigheter, FN-utpekt nasjonal institusjon for menneskerettigheter og Likestillings- og diskrimineringsombudet som de viktigste, slår fast at statskirkeordningen er i strid med våre menneskerettighetsforpliktelser. Det er alvorlig når Giske ikke vektlegger disse faglig tunge innspillene mer enn å telle dem på linje med et menighetsråd med 5 medlemmer.

Den eneste klare slutningen som kan trekkes etter stat-kirke-høringen, er at det politiske miljø har stor handlefrihet når de skal utvikle en ordning av forholdet mellom stat og kirke som står seg for framtida. Beslutningstakerne har i tillegg et særlig ansvar for å ivareta statens perspektiv: Hva slags stat skal Norge være? Det synes å være glemt både i debatten, i høringen. Spørsmålet er om dagens regjering evner å bruke dette handlingsrommet til å skaffe Norge en stat som likebehandler alle borgere og som respekterer tros- og livssynssamfunn som likeverdige. Med andre ord om vi snart kan komme i mål i forhold til de menneskerettslige forpliktelser vi har påtatt oss.