DET VI GJØR I DAG har kun begrenset virkning på kort sikt, men vil ha betydelig innvirkning på hva som skjer med klimaet om 100 år. Manglende handling nå kan gi seks grader økning av gjennomsnittstemperaturen ved utgangen av århundret. Da er det for sent å avverge en katastrofe. Teoriene om at utslippene må reduseres der det er billigst - altså i u-land - er i ferd med å bli en farlig sovepute for handling hjemme.

Kofi Annan sa på det siste partsmøtet i klimakonvensjonen i Nairobi i november i fjor at global oppvarming representerer tidenes største trussel mot menneskeheten. Varskosignalene har ikke manglet fra klimaforskerne de siste 20 årene og blir stadig sterkere. Men fortsatt øker utslippene både i rike og fattige land. Kyoto-protokollen er en bitte liten start. Selv om den overholdes til punkt og prikke, reduserer den oppvarmingen med mindre enn en tiendedels grad. Generalsekretæren innrømmet at de globale klimaforhandlingene i FN-regi ikke har gitt nødvendige resultater. For å komme videre oppfordret Annan statsledere, næringslivsledere og deg og meg til å vise mot og lederskap og gjennomføre tiltak nå. For Norge vil internasjonalt lederskap innebære å gå inn for 80 prosent utslippsreduksjoner innen 2050 som et forsvarlig globalt mål, lovbestemme reduksjoner i Norge på 80 prosent, og være villig til å gå lenger hvis andre følger med.

IFØLGE FORSKERNE er grensen for hva vi kan tilpasse oss uten dramatiske følger for mennesker og natur en temperaturøkning på to grader. De siste rapportene fra FNs klimapanel viser at vi vil passere denne grensen i dette århundret. Tre grader er sannsynlig, og økning opptil seks grader kan ikke utelukkes. Vi går åpenlyst inn i en katastrofe. For å unngå dette sier forskerne at de globale utslippene av klimagasser må reduseres med 50-80 prosent innen 2050. Klimapanelets rapporter representerer den beste kunnskapen vi har om globale klimaendringer, men konklusjonene bygger på konsensus mellom deltakerne og blir i utgangspunktet konservative. Noen av punktene i den siste rapporten som ble lansert i Brüssel i påsken ble for eksempel forlangt svekket av Saudi Arabia, Kina og Russland før enighet kunne oppnås. På grunn av økt kunnskap er rapporten likevel mer dramatisk enn hovedrapporten fra 2001 når det gjelder prognoser for temperaturøkning og påvirkningen på mennesker og natur.

Nylig er det påvist at grønlandsisen ser ut til å smelte raskere enn tidligere antatt. Den siste rapporten fra FNs klimapanel tar ikke høyde for dette i prognosene for havnivåstigning. Usikkerhet er forbundet med evnen hav og land vil ha over tid til å til å absorbere CO2. Økt utslipp av metan fra tundraen i Arktis kan også akselerere oppvarmingen. Disse usikkerhetsfaktorene kan føre til en øking av oppvarmingen utover klimapanelets prognoser. Med utgangspunkt i anbefalingene fra forskerne, samt usikkerheten og tendensen til konservatisme i anslagene, bør det ut fra et føre-var-prinsipp settes et globalt reduksjonsmål på minimum 80 prosent innen 2050. Dette vil tilsvare et gjennomsnittsutslipp på i underkant av 1 tonn per hode i 2050.

I DAG STÅR DE rike landene for 52 prosent av de globale utslippene og har et gjennomsnittsutslipp på 14 tonn per person. De fattige landene slipper ut 48 prosent og i overkant av 3 tonn per hode. For å oppnå en global reduksjon på 80 prosent må altså både de rike og de fattige landene redusere utslippene betydelig. Og de rike må redusere vesentlig mer enn de fattige. For eksempel må de rike landene redusere utslippene med over 95 prosent for komme ned mot ett tonn per hode i utslipp i 2050. Regnestykket handler nødvendigvis ikke om moral. Siden rike og fattige i dag slipper ut omtrent like mye totalt, vil det være umulig å gjennomføre de største reduksjonene i fattige land der det i dag slippes ut minst per hode. Verdens mest folkerike land som Kina og India bygger i dag veien ut av fattigdom på fossil energi, og kullreservene er tilnærmet uendelige. Den beste kunnskapen vi har i dag om folketallet på jorda er at det vil stabilisere seg rundt 9-10 milliarder i 2050. Veksten vil i hovedsak komme i utviklingslandene. Å løfte denne befolkningen ut av fattigdom og samtidig unngå en klimakatastrofe, er den største utfordringen menneskeheten har stått ovenfor.

DENNE KUNNSKAPEN tilsier at utslippskutt med siktemål på 90 prosent i de rike landene må iverksettes umiddelbart. Samtidig må det investeres radikalt mer enn nå i å hjelpe utviklingslandene til å kunne fortsette sin økonomiske utvikling med mindre bruk av fossil energi. Denne tosidige strategien må ikke paralyseres av teorier om at utslippsreduksjoner er billigst i utviklingsland. Debatten i Norge gir inntrykk av dette når det snakkes i store bokstaver om viktigheten av teknologisatsing i u-land, men betydelig mer vagt om mål for utslippsreduksjoner i de rike landene, som er det aller viktigste.

Kostnadene for disse tiltakene er betydelige, men håndterbare. Stern-rapporten beregner årlige kostnader for å stabilisere klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren på 500-550 ppm til rundt 1 prosent av BNP. Dette representerer en dobling i forhold til førindustriell tid men representerer et nivå det kan være mulig å leve med. Mangel på handling vil ifølge rapporten være mer dramatisk, og ha en effekt på økonomisk og sosial utvikling som kan sammenliknes med verdenskrigene og depresjonen i 20-årene.

TIL TROSS FOR DEN dramatiske mangelen på handling er det lys i tunnelen. Storbritannia har foreslått lovpålagte reduksjoner på 60 prosent på hjemmebane innen 2050. Sverige jobber for å bli uavhengige av fossil energi i 2020. Store amerikanske selskaper som BP America, Caterpillar, DuPont, General Electric med flere har gått sammen med amerikanske miljøorganisasjoner i et «U.S. Climate Action Partnership» med målsetning om å redusere klimagassutslippene med 60-80 prosent innen 2050. Selskapene ber bl.a. Kongressen om å komme med reguleringer overfor industrien. De innser at de konkurrerer i et globalt marked som vil bli basert på lavutslipp, og at det er best for dem å operere i et hjemmemarked som hjelper dem til å innovere gjennom belønninger for utslippsreduksjoner. Det handler også om et moralsk aspekt. Mange ledere av framtidens selskaper ønsker å stå på den riktige siden av historiske og sosiale endringer de ser kommer.

Den norske regjering har i denne situasjonen en unik mulighet. I samarbeid med norsk industri og forskningsmiljøene har landet råd til å ta på seg en historisk lederrolle uten å sette vår økonomiske utvikling på spill. 80 prosent utslippsreduksjoner i Norge innen 2050 og opptrapping av hjelp til utviklingsland vil kunne bringe oss dit. En posisjon som også vil være lønnsom på sikt. Lavutslippssamfunnet er framtidas marked. Og pionerer som har mot til å gå foran i en nødvendig historisk omlegging, vil neppe sitte igjen som tapere.