CD: Dungen må være selve beviset på at skjebnen har en godt utviklet ironisk sans. Den svenske platebransjen sliter som bare søren om dagen. Ikke bare har den Pirate Bays nedlastingsanarki i bakhagen. Popeksporten, som de i alle år har eksellert i, stuper. ABBA er oppløst, A-Teens er ikke tenåringer lenger, Cardigans har blitt alt.country, eksporten er halvert og hvor ble det egentlig av Max Martin?

Multiinstrumentalist
Samtidig har de en underskog av ekstremt spennende band som pøser ut den ene nyskapende marginalplata etter den andre, og det var vel derfor skjebnen bestemte seg for å gi et av de absolutt særeste bandene en internasjonal hit. Dungens «Ta det lugnt» (2004) var lysende nysurrealisme i samkvem med svensk sekstitallspsykedelia, og ble - gudene vet hvordan - en internasjonal undergrunnshit.

På «Tio Bitar» lokker Dungen, med multiinstrumentalisten Gustav Ejstes i spissen, lytteren både inn i de svenske skogene og ut i verden.

Blomsterkranser
Ikke slik å forstå at de har blitt mer kommersielle, tvert imot, der «Ta det lugnt» var folk er «Tio Bitar» prog . Som en annen Pan vandrer Gustav på de lyse tonene og tvinner blomsterkranser av gitar, fløyte, fele og orgel. Samtidig er lydbildet godt forankret i moderne indietradisjon. Ta bort staffasjen og sleng på litt renere gitarsoloer, og du har Built To Spill. Pluss på litt mer orgel og kvinnestemmer på «Familj», og du får Stereolab.

Internasjonal
Men samtidig som det altså er så svensk, så svensk, glimter det til av internasjonal inspirasjon. Det glimter til tider av noe arabisk. Og på «C Visar Vagen» vingler lydbildet mellom skjøre asiatiske toner og postrock. Det føles som å være fanget i den grønne skogen i «Snikende Tiger, Skjult Drage», og akkurat når den toner ut, kan man ane konturene av en ny låt som rasler i buskene. Finfint.