NORGESVENNEN KOFI ANNAN har tilbrakt helgen på Arbeiderpartiets landsmøte. Statsminister Jens Stoltenberg presenterte nyheten om at han skulle komme som en understreking av «den avgjørende vekten Arbeiderpartiet og regjeringen legger på FN og det internasjonale engasjementet». Han sa også at «vi ønsker også å vise at FN kan stole på kraften i støtten og engasjementet som utgår fra Arbeiderpartiet. Vi vil alltid være et internasjonalt orientert parti og vår solidaritet strekker seg over grenser og generasjoner».

Med dette føyer Stoltenberg seg inn i en etablert tradisjon, både for Norge og for Arbeiderpartiet. Norge har støttet FN sterkt siden opprettelsen i 1945, og før dette også Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Aktiv støtte og deltagelse har i hovedsak vært en konsekvens av det norske selvbildet som altruist, fredsnasjon og multilateralist, et selvbilde som har sin rot dels i arbeiderbevegelsens solidaritetstanker, men også i den kristne nestekjærligheten og i liberale ønsker om å bygge fred gjennom internasjonal lov og internasjonale organisasjoner. Støtten til FN har så i sin tur vært med på å opprettholde det samme selvbildet - Norge er et eksepsjonelt land, med et spesielt ansvar for å arbeide for fred og utvikling i verden. Men hvordan stemmer selvbildet overens med hva Norge gjør overfor FN?

I SIN REDEGJØRELSE for FN-politikken i forkant av generalforsamlingen i 2006, beskrev utenriksminister Jonas Gahr Støre oss i Norge som «FNs beste venner». Det finnes tungtveiende økonomiske argumenter for at han har rett. I henhold til FNs egne beregninger er Norge den sjuende største økonomiske bidragsyter til FN-systemet, og ledende i bidrag per innbygger. Dette blir lagt merke til internasjonalt. I kraft av å være blant de største økonomiske bidragsyterne til organisasjonen har Norge fått plass i FNs nyopprettede fredsbyggingskommisjon og innehar i skrivende stund et av dens nestlederverv.

IFØLGE GAHR STØRE er Norge ikke bare en stor bidragsyter og et av de landene hvor befolkningen kan mest om FN, men Norge ønsker også et sterkt FN i fremtiden. «Vi [...] må [derfor] være i forkant når det gjelder FN-reform.» Statsminister Jens Stoltenberg argumenterte i lignende ordelag i forbindelse med sitt lederverv i høynivåpanelet for reform på områdene utvikling, nødhjelp og miljø. Dette panelets arbeid blir i norsk sammenheng tatt til inntekt for norske holdninger til FN, til tross for at panelet også besto av en rekke statsledere og høytstående byråkrater fra andre land. Ofte fremheves også at Norge er et foregangsland når det gjelder å fremme og integrere et kjønnsperspektiv i alle FNs organisasjoner og aktiviteter. I denne sammenheng vises det spesielt til regjeringens handlingsplan for implementeringen av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som ble presentert i 2006. Denne tar sikte på å øke kvinneandelen i fredsoperasjoner, øke kvinners rolle i fredsmegling og fredsbyggingsprosesser, samt sikre ivaretakelse av kvinners menneskerettigheter i konfliktsituasjoner.

DET SELVBILDET som blir promotert - internt i Norge og utad - er altså Norge som en ressurssterk og kritisk tilhenger av FN. Den kritiske holdningen skyldes ikke skepsis til organisasjonen, som i USAs tilfelle, men er motivert av ønsket om et sterkere FN. Dette fordi Norge trenger organisasjonen. Soria Moria-erklæringen fastslår at Norge er tjent med en FN-ledet verdensorden der rettsprinsipper og ikke styrke er avgjørende. I denne sammenheng har FN nærmest blitt synonymt med en regelstyrt og forutsigbar verdensorden. Budskapet er at FN ikke er perfekt, men det er det beste alternativet som finnes. Selvbildet som FNs beste venn tar dermed opp i seg både den norske litenheten - som et lite land trenger Norge FN - og den betydelige norske selvbevisstheten - det er typisk norsk å være god! Som utenriksministeren formulerte det: «I FN er ikke Norge et lite land. I FN har vi mye større gjennomslag enn folketallet skulle tilsi. Det forplikter og gir muligheter.»

Selvbildet som FNs beste venn står ikke i noen nødvendig motsetning til andre norske selvbilder, og det synes også å være et selvbilde som kommuniserer godt utad. Det er velkjent internasjonalt at Norge satser tungt på FN. Noen utfordringer har imidlertid meldt seg når selvbildet skal omsettes i praksis.

DE NORSKE ØKONOMISKE bidragene er som nevnt betydelige, men det er ikke likegyldig hvordan de gis. På samme måte som andre store bidragsytere, ønsker Norge en viss kontroll over hvordan midler brukes. Gitt at en rekke av de største bidragsyterne ikke har plass i Sikkerhetsrådet, har de valgt å kanalisere store deler av bidragene gjennom FNs underliggende organisasjoner, hvor størrelsen på pengepungen er viktigere for innflytelsen enn formell posisjon i FN sentralt. Slik sett er det ikke gitt at norske praksiser nødvendigvis støtter FN som sådan, selv om FN-ledet arbeid får støtte. Å styrke FN i felt føyer seg fint inn i Norges selvbilde som fredsnasjon og bistandsnasjon, men understøtter ikke nødvendigvis ønskene om en regelstyrt verdensorden. FNs evne til å være en relevant arena må nødvendigvis styrkes også sentralt, ikke bare ved at organisasjonen styrkes som aktør i kriseområder.

ENDA STERKERE er spenningene innen fredsoperasjoner med militær komponent. Fra slutten av 1940- til slutten av 1990-tallet bidro Norge med relativt mange soldater til en lang rekke FN-operasjoner. Deretter har vi sett en bratt nedgang. Norge har meldt inn soldater både til NATO og EUs raske utrykkingsstyrker, og NATOs stabiliseringsoperasjon i Afghanistan, ISAF (International Security Assistance Force), forble hovedsatsingsområde for norsk deltakelse i operasjoner i utlandet også i 2006, til tross for at sittende regjering har ytret ønske om å vekte opp innsatsen gjennom FN. Uten at det nødvendigvis har vært en villet prosess, har selvbildet som FNs beste venn kommet i bakleksa med hensyn til internasjonale militære operasjoner som f.eks. i Afghanistan. De viser seg å kunne forenes med selvbildet som fredsnasjon. De passer også godt med selvbildet som lojal NATO-alliert. Disse praksisene skaper imidlertid problemer for selvbildet som FNs beste venn.

Rundt omkring i verden avhenger nok inntrykket av Norge som FN-aktivist mer av seddelbunkene enn av antallet blå hjelmer. På hjemmebane har den varslede oppjusteringen av militære bidrag gjennom FN møtt bifall, men selv om praksisene så langt ikke går videre godt i hop med selvbildet, synes det ikke å by på nevneverdige problemer for det overordnede selvbildet. Så lenge Norge fortsetter å være stort i FN-systemet, er det mindre viktig hvilken form konkrete praksiser tar.

I dag arrangeres NUPIs vårkonferanse

2007, «Norske selvbilder - norsk

utenrikspolitikk», der også rapporten

«Helhetsperspektiver på norsk

utenrikspolitikk» blir presentert.