MENS BEFOLKNINGEN i mange fattige land trues på livet av global oppvarming, tjener Norge seg søkkrik på oljeeksport. Per i dag er vi verdens tredje største eksportør av olje. Vi vet at oljeproduksjon er en grunnleggende årsak til CO2-utslipp og at det bidrar til flere klimakatastrofer som først og fremst rammer mennesker i fattige land. Likevel er det få som stiller spørsmål ved hvordan norsk olje blir brukt og hvem som bruker den.

I dag er det ni år siden Norge signerte Kyoto-avtalen. Avtalen tar sikte på begrense utslippene av klimagasser, ikke produksjonen av fossilt brensel. Dermed makter ikke avtalen å regulere selve roten til klimaproblemet. Avtalen var likevel trolig det beste kompromisset man den gang kunne komme frem til mellom så mange land og så sterke interesser. Både før og etter at avtalen ble fremforhandlet i 1997 har Norges klimapolitiske flaggskip vært pådriverrollen for en sterkest mulig Kyoto-avtale. Norske forhandlere høster skryt i flere leire og fremstår som et unikt land i vestlig sammenheng. Men der stopper i hovedsak de norske ambisjonene.

NORSKE MYNDIGHETER behandler Kyoto-avtalen som om det var et kunstnerisk mesterstykke som burde rammes inn og henges på veggen. Dette er et stort feilgrep. For det første det er ikke Kyoto-avtalen noe mesterstykke, det er en sped begynnelse. Avtalen tar kun sikte på å redusere fem prosent av klimautslippene fra 1990-nivå. Det er nødvendig med et kutt på 60-80 prosent. For det andre er ikke Kyoto-avtalen ment til å henges på veggen, den er fremforhandlet med tanke på å brukes. Her ligger Norge langt etter skjema, og følger ikke opp intensjonene om å redusere utslipp av klimagasser nasjonalt. Samtidig ser vi at problemene tårner seg opp i utviklingsland som følge av global oppvarming. Tørke og flom ødelegger matproduksjonen og utallige mennesker rammes av sykdommer mens millioner sendes på flukt.

ET LITE, men viktig eksempel er snøen som er i ferd med å smelte på Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Mediene har meldt at snø i Afrika nå er i ferd med å bli historie. Men denne snøen er ingen kuriositet, den er en livsviktig kilde til rent vann og elektrisitet for menneskene som bor i denne delen av Afrika. Et annet eksempel er havstigning. Det mest nærliggende å tenke er at stigningen av havnivået først utgjør en trussel idet lavtliggende bebodde områder blir lagt under vann. Stillehavsstatene ligger spesielt utsatt til med høyeste punkt kun få meter over havoverflaten. Faktum er at havstigning allerede i dag skaper problemer. Det skal ikke mange centimeterne til før salt havvann trekker inn i jordsmonnet og gjør store jordbruksarealer ufruktbare. Konsekvensen er svikt i matproduksjon og økt fattigdom. Det er på høy tid å ta innover seg konsekvensene klimakrisen får for menneskene, ikke bare turistattraksjonene, i andre deler av verden.

Konklusjonen er at det må gjøres mer. Og i stedet for å gjøre mer, bidrar Norge til at de største klimasynderne forblir gratispassasjer på et Koyto-tog i ferd med å spore fullstendig av. Det Norge kan gjøre, er å bidra til å løse to av de store problemene med Kyoto-avtalen.

PROBLEM 1: Kyoto-avtalen gir ingen økonomiske incentiver for å slutte seg til. Australia og USA står utenfor - og tjener på det. Næringslivet i disse landene slipper unna politiske reguleringer med sikte på å redusere landenes totale klimautslipp, og sitter dermed igjen med et konkurransefortrinn næringslivet i Kyoto-landene bare kan drømme om.

Problem 2: Avtalen regulerer ikke utslipp fra internasjonal fly- og skipstrafikk. Selv om denne trafikken representerer sterkt voksende utslippskilder, har man ikke greid å komme frem til noen avtale som begrenser disse. Utslipp fra fly har dessuten mer alvorlig effekt på den globale oppvarmingen siden utslippene gjøres såpass høyt oppe i atmosfæren.

ÉN LØSNING på disse problemene er å ansvarliggjøre leverandørene av fossilt brennstoff til disse landene og sektorene. Innenfor den internasjonale våpenhandelen eksisterer det normer og retningslinjer som ansvarliggjør våpenprodusentene, ikke bare de som bruker våpnene. Norge er en av verdens største våpeneksportører, men har siden 60-tallet unnlatt å selge våpen direkte til land i krig, og påtar seg dermed et minimum av medansvar for å unngå misbruk av norskproduserte våpen.

Vi påtar oss imidlertid intet ansvar for misbruk av norsk olje. I 2005 eksporterte vi i følge Statistisk sentralbyrå mer enn 48 millioner fat olje til USA, et land som ikke har noen planer om å godkjenne Kyoto-avtalen. Dette tilsvarer hele forbruket til et land som Ungarn og utgjorde nesten en tiendedel av vår totale oljeeksport det året. En så stor oljelekkasje til et land som ikke er villig til å ta på seg klimaforpliktelser utgjør et alvorlig moralsk problem. Selv om det lønner seg kan det overhode ikke forsvares. Det er som å tjene seg rik på våpeneksport til Darfur.

CHAMNGEMAKER oppfordrer regjeringen til å rydde opp i dette problemet, og Jens Stoltenberg og hans ministere har flere muligheter. En løsning er å legge en avgift på eksporten til USA som kompenserer for den gevinsten USA tjener på å ikke tilslutte seg Kyoto-avtalen. Parallelt må det legges en avgift på olje som raffineres til flybensin eller til skipsdrivstoff. En annen mulighet er betale denne avgiften selv for å vise at vi mener alvor med vår Kyoto-politikk. En tredje mulighet er rett og slett å stoppe oljeeksporten til land som ikke tilslutter seg Kyoto-avtalen og hindre bruk av norsk olje til fly- og skipsdrivstoff. Slike eller liknende tiltak kan være med på sende signaler til aktørene som så langt har avskrevet seg ansvaret for å kutte utslipp.

Den norske regjeringen bør snarest sette seg ned, brette opp ermene og stenge denne klimapolitiske oljelekkasjen. Målet må være å unngå et scenario der millioner av mennesker i utviklingsland mister livsgrunnlaget og drives på flukt fra stadig mer alvorlige klimakatastrofer.