NORGE ER EN menneskerettslig stormakt. Visjonene og virkemidlene er på plass. Men som for alle andre stormakter, finnes det svakheter. Én svakhet knytter seg til evnen til å omforme de internasjonale reglene til forpliktende norsk lov.

Visjonene kommer klarest frem i en stortingsmelding fra høsten 2000, fremlagt av den første Bondevik-regjeringen. Her slås det fast at Norge «ønsker å være et foregangsland når det gjelder beskyttelsen av menneskerettigheter», et ønske som fikk støtte fra Stortinget. I en nyere stortingsmelding - nå om makt og demokrati - heter det at «Regjeringen setter menneskerettighetene i sentrum for sin politikk både nasjonalt og internasjonalt». Igjen fikk visjonen støtte fra Stortinget.

Virkemidlene kommer til syne på ulike måter. Viktigst er de internasjonale, hvor Norge gir betydelige finansielle bidrag til FNs menneskerettighetsarbeid. Norge deltar også aktivt i forhandlinger om menneskerettighetsspørsmål, og gir støtte til regionale tiltak. Norges menneskerettighetsdialoger med Indonesia, Kina og Vietnam fyller ut bildet. På det nasjonale planet knytter virkemidlene seg blant annet til budsjetter, informasjonstiltak, lovgivning og undervisning.

MELLOM VISJONENE og virkemidlene finner man ulike rettslige grep. I Grunnloven er det en egen paragraf som slår fast at myndighetene skal sikre og respektere menneskerettighetene. Og menneskerettsloven av 1999 har en egen formålsbestemmelse om å «styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett», og bidrar til å gjennomføre Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelse.

Alt dette er vakkert sett gjennom menneskerettslige briller. Men det er noen skjemmende flekker, særlig knyttet til evnen og viljen til å omforme de internasjonale forpliktelsene til bindende norsk lov. Veien frem til menneskerettsloven kan tjene som eksempel: Det tok femti år før Norge - som ett av de siste land i Europa - aksepterte at Europarådets menneskerettighetskonvensjon skulle få status som nasjonal lov.

MENNESKERETTSLOVEN etablerer et skille i norsk menneskerettighetspolitikk: Fra nå av ble mange (men ikke alle) menneskerettighetsbestemmelser gyldige i en norsk rettslig sammenheng. Men loven etablerer samtidig et skille mellom konvensjoner som er gode og de som ikke er fullt så gode. FNs tre konvensjoner om henholdsvis barns rettigheter, sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter regnes som gode siden de er en del av menneskerettsloven. Gjennom menneskerettsloven gjelder disse som norsk lov og skal ha forrang foran annen norsk lovgivning ved motstrid. FNs to særkonvensjoner om diskriminering - kvinnediskrimineringskonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen - er ikke så gode, sett med norsk lovgivers øyne. Disse to konvensjonene er blitt plassert i norsk lov, men skal ikke ha forrang foran annen norsk lovgivning på linje med de konvensjonene som er tatt inn i menneskerettsloven.

DET ER ET paradoks at vernet mot etnisk diskriminering og vernet av kvinners grunnrettigheter ikke har fått den samme opphøyde plassen i norsk lovgivning. Er det et område Norge er svak på når det gjelder faktisk gjennomføring av menneskerettigheter, er det nettopp innen diskriminering. Fra å ha vært et foregangsland innen likestilling mellom kvinner og menn, er det i dag klart at mye gjenstår også i Norge - kanskje som følge av en manglende evne til å benytte nye virkemidler, som proaktive, forpliktende og mer analyserende tiltak. Bekjempelse av etnisk diskriminering har Norge ikke fått grep om. Grunnene kan være mange: Et overveiende homogent samfunn der de diskriminerte har utgjort en uorganisert og svak gruppe og hvor reguleringen har vært sporadisk og lite effektiv. FNs torturkonvensjon lider tilsvarende skjebne - den er delvis implementert gjennom straffeloven, men ikke i menneskerettsloven.

DA DEN nåværende Regjeringen satt i opposisjon, var menneskerettighetsmotet stort: kvinne- og rasediskrimineringskonvensjonene skulle inkorporeres i menneskerettsloven. Da Regjeringen spikret sammen sin politiske plattform på Soria Moria, var motet litt mindre: Kvinnediskriminerings-konvensjonen skulle inn i menneskerettsloven, men intet ble sagt om rasediskriminerings-konvensjonen. Da Regjeringen kom til regjeringsmakt, var motet borte. I et innlegg i Dagbladet 19. mars uttaler Justisministeren det samme som så mange andre motløse politikere har uttalt tidligere: Dette med inkorporering i menneskerettsloven må utredes nøye, og deretter vurderes politisk.

Det er et langt sprang fra regjeringspartienes krav i 2005, til det svaret som er gitt våren 2007. I 2005 mente SV at «Regjeringas forslag om å holde FNs kvinnekonvensjon utenfor menneskerettsloven er inkonsekvent. De seks hovedkonvensjonene i FN bør ha samme status - alle bør være inkorporert med forrang i menneskerettsloven.» Senterpartiet uttalte at det var «leitt at regjeringspartia ikkje går inn for at FNs kvinnekonvensjon i Noreg skal innlemmast i menneskerettslova, men i likestillingslova.» Trond Giske var vel så kritisk til den manglende inkorporeringen i menneskerettsloven: «Fra Arbeiderpartiets side har vi veldig vanskelig for å forstå hvorfor man nå plutselig når det gjelder denne menneskerettighetskonvensjonen, skal velge en annen måte å gjøre det på.» Trond Giske fremmet deretter følgende forslag på vegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: «Stortinget ber Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven.»

DA MAKTUTREDNINGEN ble diskutert på Stortinget i 2005, uttrykte flere politikere frykt for at menneskerettighetene ville sette skranker for politikernes handlingsrom. Det var tale om en form for rettsliggjøring av samfunnet, i betydning av at ellers politiske beslutninger ville bli overført til domstolene. Når norsk menneskerettighetspolitikk møter virkeligheten, synes en ny form for rettsliggjøring å oppstå. De politiske visjonene lammes av byråkratiets rettslige argumentasjon.

Norge fikk så sent som i august 2006 kritikk av FNs rasediskrimineringskomité for manglende inkorporering av konvensjonen i menneskerettsloven. Tilsvarende kritikk er fremmet av FNs kvinnediskrimineringskomité.

OM TRE MÅNEDER skal FNs kvinnediskrimineringskomité behandle Norges siste rapport til komiteen, og FNs torturkomité behandler Norge i sitt november-møte. Det vil være et alvorlig nederlag for Norges og den sittende regjeringens menneskerettighetsprofil om FN-komiteene skal måtte gjenta sin kritikk.