«Stjernetasten» ble en umiddelbar suksess da den kom ut i Frankrike, og solgte 300 000 eksemplarer i løpet av to måneder. I romanen fører tre fortellere ordet: Godt tilårskomne Alice (som ikke er helt ulik forfatteren selv), Alices datter Marion, som elsker to menn, og skjebnegudinnen, Moira. Dermed utvides perspektivet og vi får en rekke fortellinger om kjærlighetens ulike former - i forhold til foreldre, barn, elskere og ektemenn.

Mot barn
Alices beretning beveger mest. Hun eldes og det gjør henne rasende. I en vekselvis spiss, sår og munter tone forteller hun hvordan det er å skvises ut av arbeidslivet før man er klar, hvordan det er å bli betraktet som idiot fordi man er gammel, og hvordan det er å føle avstand til andre. Ikke bare til de yngre, men også til jevnaldrende, som tross alt er utgamle. Aldringen er den ensomste av alle seilaser, skriver hun et sted.

Like mye som Alice reflekterer over livet, tenker hun på kvinnekamp. Noen seire har det vært. Men Alice ser også, til sin gremmelse, «de mest utgåtte skjemaene for forholdet mellom mann og kvinne dukke opp igjen hos unger på syv-åtte år». Det gjør henne sørgmodig. Hun som hadde trodd «at alle våre sosiale, moralske og politiske framskritt var dyptgående, irreversible og udiskutable.» Så viser det seg at kampen for likebehandling må kjempes kontinuerlig.

Åpenhjertig
«Stjernetasten» er ikke spesielt god eller formfullendt som roman. Stilen virker tidvis maniert, som i en overdrevet og halvmorsom klagesang. Kapitlene kan likne epistler, spissede i formen og alltid interessante, uten at den litterære helheten blir like overbevisende.

Romanens fremste styrke er at den formidler innsikt. Den har et refleksjonsnivå som gjør den verdt å lese. Groult snakker høyt om tabubelagte områder, i spennet fra slitsomme etterkommere (Alice mener det er tabu å snakke stygt om barn og hunder), til selvvalgt død. Hun skriver vakkert om begjær, og nærhet mellom søsken. Og om avmakten som strammer grepet når man ikke lengre passer inn.