For øyeblikket er russerne av den oppfatning at Norge og andre vestlige land opererer med en skjult dagsorden, skriver Lars Rowe.


VESTLIG FORSKREKKELSE over den senere tids russiske politiske markeringer har vært stor. President Putins tale til statsdumaen satte sitt preg på Nato-forsamlingen i Oslo. Putins protest mot utviklingen av et rakettskjold i nærheten av Russlands grenser hadde tydelige paralleller til 1980-tallets strid om Pershing II-raketter, paralleller Putin selv også har pekt på.

Putins skarpe utfall faller inn i et mønster som har blitt tydeligere den siste tiden. Hvorfor kommer dette nå? Russland er ikke å betrakte som en enhetlig aktør. Landet rommer mange maktsentra som har ulike tolkninger av landets interesser. Hvilken stemme som til enhver tid er den toneangivende i russisk politikk varierer, og for øyeblikket er det liten tvil om at krefter som er sterkt kritiske til vestlige land har størst vekt. Putin valgte med sin tale til nasjonalforsamlingen å legitimere denne kritikken.

Dette påvirker også forholdet til Norge. I en lengre periode har hovedinntrykket vært at det er de samarbeidsvennlige kreftene i Russland som har kunnet legge premissene for det bilaterale samarbeidet. I de senere årene har Vesten-skeptiske krefter fått komme mer til orde, noe som synes å ha kommet overraskende på mange.


OVERRASKELSEN KOM til uttrykk i forbindelse med den seneste utviklingen i atomsamarbeidet i nord. Ingjerd Kroken, som har hatt en ledende rolle i det multilaterale atomopprydningsarbeidet innenfor den russiske Nordflåten (AMEC), ble erklært uønsket hos russerne. En slik beslutning passer ikke til norske forventninger om russisk takknemlighet, men er tvert imot et signal om at skeptiske røster på den russiske siden har styrket sin posisjon.

Det er ingen grunn til å anta at de russiske påstandene om at Kroken har bedrevet ulovlig informasjonsinnhenting medfører riktighet. Ingjerd Kroken har nok utført de oppdrag som har blitt pålagt henne med all ønskelig dyktighet og diskresjon. Til alt overmål har dette arbeidet blitt utført etter invitasjon og samtykke fra den russiske Nordflåten, og innenfor rammene av et målrettet arbeid for å demme opp for det som har blitt oppfattet som en felles miljøtrussel i nordområdene.

Det er derimot nærliggende å tro at Kroken i dette tilfellet har blitt et offer for drivkrefter innen russisk politikk som forsåvidt lever et liv uavhengig av hva norske og russiske myndigheter samarbeider om. Hva er bakgrunnen for dette?


FOR DET FØRSTE er det naturlig å se til den tradisjonelle russiske oppfattelsen av internasjonal politikk. Denne er preget av forestillingen om at forholdet mellom to stater kan karakteriseres som et nullsum-spill. Kort sagt betyr dette at mellomstatlige forhold styres av interessekonflikter. Det en stat taper, vinner den andre. Man forstår uten unntak andre staters handlinger som et utslag av deres ønske om å fremme egne interesser. I dette bildet finnes det liten forståelse for en altruistisk eller idealistisk utenrikspolitikk. Videre er forestillingen om en mellomstatlig politikk som kan ta sikte på å gavne begge parter i et bilateralt forhold vanskelig å se for seg innenfor den russiske forståelsesrammen.

Et annet viktig moment er den russiske, eller sovjetiske, tradisjonen for hemmelighold. Alle opplysninger, uavhengig av hvilket forhold det dreier seg om, er å betrakte som hemmelige til det motsatte er erklært. I russisk lovverk er dette hjemlet i loven om de såkalte «normative dokumenter», som regulerer utlevering av enhver type dokumenter produsert i offentlig administrasjon.


DET ER DERFOR ikke vanskelig å forstå at all informasjonsutveksling med Nato-landet Norge oppleves som høyst problematisk av en del russiske aktører. Det har antakelig hele tiden eksistert en ganske stor motstand internt i det russiske systemet mot det multilaterale AMEC-samarbeidet, som også har inkludert USA og Storbritannia. Nå har disse kreftene altså fått sette dagsorden.

Dette bringer oss videre til neste faktor. Den oljedrevne velstandsøkningen landet har opplevd de siste tre-fire årene har hatt mange ulike effekter. Hovedbildet er at denne utviklingen er positiv. Den allmenne russer har i dag et langt bedre utgangspunkt for å oppnå en grad av økonomisk selvrealisering. Pensjoner betales i all hovedsak ut, lønninger oppjusteres og en viss grad av velferd er gjenopprettet.

Men bildet inneholder andre og mer foruroligende elementer. Putins sentralisering og pressens vanskelige kår er en side av saken. Dette ledsages også av en sterk tendens til å markere russisk renessanse som stormakt. Dette er synlig på mange felter, og naboland som Georgia og nå senest Estland har fått føle den store naboens misnøye.


HELE DETTE BILDET må danne bakteppet for forståelsen av den siste utviklingen i AMEC-samarbeidet. Det finnes en sterk grad av misnøye i russisk politisk liv, og i den russiske befolkningen for den saks skyld, med det bistandsliknende forholdet landet i løpet av 1990-årene har utviklet til vestlige partnere.

Kombinasjonen av utbredt tradisjon for hemmelighold og manglende forståelse for vestlige motiver bak samarbeidet, medfører raskt en sterk mistenksomhet på russisk side. Den for øyeblikket framherskende russiske forståelsen er at Norge og andre vestlige land opererer med en skjult dagsorden.

Ved å beskylde Ingjerd Kroken for urent spill oppnår Vesten-skeptiske krefter flere ting, og det er under den rådende politiske diskurs i dagens Russland politisk risikabelt for vestvendte russere å ta til motmæle. For det første blir man kvitt en brysom partner som (hele tiden med russiske Vesten-skeptiske øyne) snek seg inn bakveien i de vanskelige årene da Russland ikke kunne si nei til hjelp fra vestlige land.

For det andre gir man et klart signal til Norge om at det er på tide at man ikke lenger tar seg til rette i Russland. Dette vil særlig gjelde innefor den sensitive Nordflåte-problematikken, men det er naturlig å tolke avvisningen av Kroken som et, riktignok vel dramatisk, signal i retning av at russiske myndigheter ikke lenger er komfortable med det bistandliknende samarbeidet med Norge.


FOR DET TREDJE markerer Vesten-skeptikerne med dette sin sanne oppfatning av AMEC-samarbeidet, som ihvertfall tilsynelatende har vært rådende blant en stor del av det russiske militære etablissement, nemlig at norske (og britiske, og amerikanske) egentlige interesser har vært å innhente ellers utilgjengelig informasjon om Nordflåten.

Sett under ett, og med Vesten-skeptiske briller, blir dermed avvisningen av Ingjerd Kroken en svært effektiv politisk handling. Man oppnår å markere en rekke synspunkter og en generell misnøye med situasjon slik den har utviklet seg over de siste 16 årene. Samtidig sier man klart fra om at situasjonen nå er en annen. Den som blir stående igjen som skadelidende er naturligvis Kroken.

Dessverre er det all grunn til å forvente flere russiske reaksjoner av denne typen i tiden framover, inntil pendelen igjen har svingt i den vestvendte russerens favør. For det bilaterale norsk-russiske samarbeidets skyld er det jo å håpe at dette skjer raskt.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com