Den russiske retorikken på den internasjonale arenaen er blitt stadig tøffere, og sentrale aktører som EU og USA ser nordover etter stabile energileveranser. Et av de mest sentrale temaene i norsk utenrikspolitikk er hvordan man skal møte en slik utvikling. En tilspissing av konflikter i området vil også kunne føre med seg en erkjennelse av at norske interesser ikke nødvendigvis er sammenfallende med viktige alliertes interesser i den gryende petroleumsprovinsen. En kan stille seg spørsmålet; hvor mye makt og hva slags makt er relevant i nord? For å besvare et slikt spørsmål trenger man begreper som kan gi oversikt i et uoversiktlig terreng.

Et sentralt begrepspar for å forstå og beskrive norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen er avskrekking og beroligelse. Begrepsparet ble først lansert av Johan Jørgen Holst i 1974. Påstanden her er at begrepsparet har tålt tidens tann, og at det også i dag er naturlig å tenke i de samme baner når det gjelder utformingen av norsk utenrikspolitikk generelt og i nordområdene spesielt. De to begrepene har igjen to dimensjoner. Avskrekking kan kobles til et maktpolitisk og et folkerettslig aspekt. Beroligelse omfatter på sin side gode samarbeidsrelasjoner og en viss militær tilstedeværelse.

Når det gjelder den maktpolitiske dimensjonen, er en viktig erkjennelse at Norge er en liten stat, med begrensede maktmidler til rådighet. Under den kalde krigen var hovedstrategien i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk at medlemskap i NATO-alliansen ville avskrekke eventuelle fiender (les Sovjetunionen) fra å utfordre norsk suverenitet. Etter den kalde krigen har denne militærstrategiske dimensjonen mistet en stor del av sin relevans i nordområdene. Det kan således hevdes at Norge står mer alene i nord. I den forbindelse har et tema i den norske forsvarspolitiske debatt vært hvor stor militær tilstedeværelse som er relevant for å avskrekke aktører fra å ta seg til rette.

Avskrekking har samtidig en mykere dimensjon. Norge som suveren stat er gitt rettigheter og plikter som er legalt forankret i den forstand at en krenkelse av norsk territorium vil kunne bli fordømt og eventuelt sanksjonert av det internasjonale samfunn, for eksempel gjennom FN. I den forbindelse finner en også i norsk utenrikspolitikk et uttrykt krav om at internasjonale kjøreregler skal overholdes. Folkeretten blir således et sentralt verktøy for en småstat.

De to dimensjonene vi finner ved avskrekking er fortsatt relevant, men etter den kalde krigen og en ny rolle for NATO er det ikke sikkert at medlemmer av alliansen vil være entydige i sin støtte i en konfliktsituasjon, hvis man da ikke har sammenfallende interesser. På det energipolitiske feltet vil dette kunne komme til uttrykk både hva gjelder transport og utvinning. Dette er ikke et argument for en massiv oppbygging av et nytt norsk territorialforsvar. Norge må erkjenne at landet er for lite til å utgjøre en militærstrategisk forskjell på egen hånd. Samtidig er trusselbildet et annet, og faren for storstilt invasjon har veket plassen for eventuelle begrensede konflikter. Avskrekkingens mykere side står således sentralt, og fokus bør være på internasjonal samhandling, både bilateralt og multilateralt.

Når det gjelder de to dimensjonene ved beroligelse, kommer dette til uttrykk gjennom tilstedeværelse i nord og ved at man gjennom håndhevelse av nasjonale rettigheter og internasjonale forpliktelser viser at man har orden i eget bo. I denne forbindelse er det viktig at Norge, og her står Kystvakten i en særstilling, behandler de ulike aktørene i området likt. Avgjørende er at man gjennom suverenitetshevdelse og tilstedeværelse viser at Norge er den beste forvalter og beskytter av både nasjonale og internasjonale ressurser i nordområdene. Relevante virkemidler i så måte er en viss militær tilstedeværelse og relevante kapasiteter for å holde området stabilt.

Vi finner også en annen dimensjon ved beroligelse. Ved å innfri en ambisjon om å ikke være provoserende i regionen og for enhver pris unngå merkelappen «imperialist» i nord, vil Norge kunne skape gode samarbeidsrelasjoner i regionen og dermed ikke bidra til en ytterligere militarisering av nordområdene. Målet bør være å sivilisere regionen, noe som også viser seg igjennom Barentssamarbeidet, Arktisk Råd osv. Sentralt står følgelig relasjonen til Russland. Enkelte aktører i Russland har hevdet at Norge bidrar til konflikt i nord. Særlig relevant er hvordan håndhevelsen av fiskeriregimet i Fiskevernsonen rundt Svalbard håndheves. Norge var inntil for få år siden lempelige i sin maktanvendelse i området, men på den andre siden har blant annet «Elektron»-saken vist at Norge kan være på vei i en annen retning, og med større tyngde forfekter det vi mener er rettmessige forpliktelser i området. Her balanserer man på en knivsegg. Sentralt bør være å ikke tenke kun avskrekking i nord, men berolige andre aktører ved å vise at Norge er en god forvalter, og ved hjelp av en viss militær tilstedeværelse fremme stabilitet i området.

I norsk offentlig debatt kan de fire dimensjonene her lansert bidra til å strukturere en til tider nokså fragmentert og uhåndgripelig debatt om mål og virkemidler i nordområdene. Det har blitt hevdet at Norge bør bli flinkere til å mer eksplisitt hevde sine interesser fordi «det er det språket russerne forstår». Det er en risikabel strategi. Norge vil ikke være tjent med en ny militarisering av regionen. Vi må huske at vi er et lite land. Det er det enkelte som har lett for å glemme. I skjæringspunktet mellom avskrekking og beroligelse bør Norges hovedstrategi være å berolige andre aktører gjennom å vedlikeholde gode forvaltningsregimer i nord, og samtidig vise at man har orden i eget bo. En tilspissing av konflikter i området vil kunne føre med seg en erkjennelse av at vi står mer alene i nord enn noen gang før. Dette gjelder særlig når vitale spørsmål som tilgang til energi står øverst på den internasjonale agendaen.

Det har blitt hevdet at Norge bør bli flinkere til å mer eksplisitt hevde sine interesser fordi «det er det

språket russerne forstår».

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com