UTBREDT HOLDNING: Mange sier nei til nynorsk, men er det egentlig et ja-/neispørsmål?
Foto: SCANPIX

SPRÅKSTRID: Fra en demonstrasjon i Ålesund for programvare på nynorsk.
Foto: RAGNHILD ÅS/NORSK TIDEND

Språk i nyhetene

Som Dagbladet.no skrev om i går, klager de to nynorskaktørene Noregs Mållag og Nynorsk kultursentrum på andelen nynorsk i et teksthefte som ble utdelt til norskeksamen i ungdomsskolen.

Samtidig krever Noregs Mållag at staten griper inn og gir nynorskelevene læremidlene de har krav på.

Norske språktester på høyere nivå finnes bare på bokmål. Det hindrer Arvind Thattai, førsteamanuensis i juss fra å søke jobber i Norge.

- Manglende nynorskopplæring hindrer integrering, mener språkforsker Hilde Osdal.

Vil ha språkbank: Språkrådet ber Giske om 100 millioner.

Dette mener regjeringen om sidemålsopplæringen i framtida.

Historien som brakte Donald inn i den norske språkstriden.

Emneord

nynorsk språk

14-15 prosent av dem er nynorskbrukere, resten skriver til daglig bokmål, som det gikk fram av artikkelen vi skrev i går.

Mange av bokmålsbrukerne som valgte å skrive nynorsk har akket seg i dag.

Akkurat som mange av våre lesere gjorde i går, slik flertallet av de som kommenterer artikler om nynorsk og bokmål på Dagbladet.no, alltid akker seg.

- La oss en gang for alle bli av med nynorsk, da det er unødvendige kostnader for både stat i form av dobbelt antall skjemaer, og også for skolenes del som bør fokusere på viktigere saker enn nynorsk, skriver én.

- Hva slags utdannings- og lærdomsverdi har nynorsk for elevenes/studentenes framtid? Ingenting. Så den obligatoriske undervisningen bør avskaffes og de elevene som absolutt vil lære seg å skrive på nynorsk skal få ha nynorsk som valgfag, skriver en annen.

Kommentarene er typiske for nordmenns nynorskmotstand:

1. Det finnes viktigere ting å lære enn nynorsk.

2. Nynorsk hører ikke til framtida.

JEG HAR NETTOPP kommet hjem fra utlandet. Nordmenn som kommer hjem fra utlandet ser ofte landet sitt på en litt annen måte. Så også jeg.

Foruten pølselukta på Gardermoen ble jeg snart slått av hvor lite stolte vi er av språkrikdommen vår.

Jeg kom fra Mexico, der det bare i staten Chiapas snakkes åtte indianerspråk. Noe av det siste jeg gjorde var å reise i nord, i staten Chihuahua der det i fjellene bor et folkeslag som heter tarahumaras. Mennene løper fort, kvinnene kler seg i fargerike, brede kjoler, ikke helt ulike våre samiske drakter. Ja, og så snakker de et eget språk.

Jeg skriver «våre» om de samiske draktene. For selv om den samiske kulturen for meg virker ganske fremmed, i oslohverdagen min, blir den i utlandet noe jeg trekker fram som fargerikt og spennende ved Norge.

På samme måte med språket. Norge har tre skriftsspråk. Er ikke det noe å være stolt av, i seg selv? Å ha tre gjør oss rikere enn om vi hadde ett, gjør det ikke?

Så hvorfor synes vi nynorsk er «grautmål», «bondemål», framfor å framheve at vi faktisk har tre norske skriftsspråk?

- MEN HVA MED de stakkers innvandrerne som sliter nok med å lære seg bokmål?, skriver en innsender i nevnte artikkel.

Foruten at enkelte innvandrere faktisk kan nynorsk bedre enn bokmål, som Arvind Thattai, er argumentet her at jo mer språk vi lærer, jo lettere blir det å lære språk.

Generelt. Det gjelder både etniske nordmenn og nye landsmenn.

At jeg har lært grammatikk på engelsk tidligere, gjorde det enklere for meg med spansken i Mexico.

En viss nynorskkunnskap gjør det enklere å lese nynorsk, ny og gammel, og det blir lettere å forstå norske dialekter. Men, antas det, den gir oss også en «usynlig» kompetanse for fremmedspråk:

Vi trener hjernen vår til å gjenkjenne flere ord for samme ting, og flere grammatikalske systemer. Det er til vår fordel neste gang vi treffer på noe språklig fremmed.

Dessuten vil det å beherske et fremmedspråk - eller en annen målform - styrke det vi bruker til vanlig. Når vi ser alternative formuleringer på andre språk, ser vi ofte språket vårt på nytt, og lærer å formulere oss bedre også der.

Dessuten får vi en større ramme for hva det betyr å være norsk.

TILBAKE TIL PROBLEMSTILLINGENE, og den siste først: Skal vi bare ta vare på det som hører framtida til?

Dessuten: Hvem vet hva som hører framtida til?

Siden engelsk stadig styrkes som akademisk språk, kan man jo, som Språkrådet, velge å anta at bokmål heller ikke hører framtida til.

Sør i USA snakkes det stadig mer spansk. Befolkningsvekst gjør hindi mer utbredt. Hver fjerde verdensborger snakker kinesisk. Hvilke språk har, i det store bildet, en framtid?

Så til nummer én:

Det finnes alltid viktigere ting å lære. Enn nynorsk. Enn lagoppstillinger. Enn sammenliknende politikk. Alltid viktigere, verre, større ting.

Det beste er om vi kan lære om dem - på flere språk.

Denne artikkelen er skrevet på bokmål av den enkle grunn at Dagbladet er en bokmålsavis. Dessuten er journalisten bokmålsbruker, sånn for det meste.