UT MOT KRIMMEN: Per Bjørnar Grande er førstelektor i KRL-fag, men har jobbet mye med litteratur og skrev hovedoppgave om Fjodor Dostojevskij. - Skal man skrive god litteratur, blir det ødeleggende å gå inn i de rammene som krim skrives etter, mener han.
Foto: PRIVAT

BLE KRIMFORFATTERE: Knut Faldbakken (til høyre) begynte å skrive krim da han passerte 60. Mens han leser Grandes kronikk, kommenterer han retorikken muntert: «Les ikke krim, begynn på Proust!, det første av 14 bind!». Gunnar Staalesen (til venstre) «fant seg selv» som krimforfatter etter en konkurranse i 1974. - Jeg syntes det så altfor vanskelig ut til å konstruere mysteriene og trodde jeg ikke hadde anlegg for det, sier han.
Foto: TRULS BREKKE

POLITISK POTENSIAL: Frode Grytten mener kriminalromanen er undervurdert og at Per Bjørnar Grande tar feil. - Hele kronikken faller sammen som et korthus om du ser «The Wire», den er skrevet av krimforfattere og er formet som en krimroman, sier Frode Grytten, og mener også «Twin Peaks» og «Sopranos» er moteksempler.
Foto: SCANPIX

Bøkene Grande synes vi bør lese

Her er Per Bjørnar Grandes kanon:
1. På sporet av den tapte tid (Marcel Proust)
2. De besatte (Fjodor Dostojevskij)
3. Raskolnikov (Dostojevskij)
4. Den store Gatsby (F. Scott Fitzgerald)
5. Portrait of an Artist as a Young Man (James Joyce)
6. Naustet (Jon Fosse)
7. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (Dag Solstad)
8. Gamle mestere (Thomas Bernhard)
9. Bibelen
10. Petersburgnoveller (Nikolaj Gogol)

Hva er Norges beste bok? Bli med på vår kåring!

Emneord

krimlitteratur

- Jeg vil sette fokus på litteratur som er mer varig og holdbar, sier Grande til Dagbladet.no.

- Hva ved krimlitteraturen er det som ikke er holdbart?

- Krimsjangeren er en forutsigbar sjanger. Man bruker en uke på en krimbok, tid som man kunne brukt på god litteratur. Krimmarkedet begynner å ta over mye av litteraturen, noe som går utover den seriøse litteraturen. Man leser det som om dette skal være Den store litteraturen. Da har det skjedd noe feil.

- Hvem skal bestemme hva som er stor litteratur?

- Det er en antiautoritær tid og man kan ikke være noe litteraturpoliti, men det er viktig at man har en kanon. At folk som er kjennere av litteratur tør å profilere det de mener er god litteratur, og at man har diskusjoner om det.

Der pengene ligger
- Du skriver: «ikke få seriøse forfattere vrir behendig forfatterskapet sitt henimot krimsjangeren». Hvem er det du sikter til?

- Knut Faldbakken, Pål Gerhard Olsen, selv om han har vel alltid skrevet krim. Anne B. Ragde, som riktig nok skriver begge deler.

Frode Grytten hører også med i «en flokk seriøse forfattere som har gitt opp sine seriøse pretensjoner og begynt flørten med krimgenren,» mener Grande.

- Det er en tendens, det er jo der pengene ligger, sier Grande.

- Men har ikke krimromanen potensial som politisk roman?

- Den mer seriøse litteraturen har den samme muligheten. Etappene i krimlitteraturen - at man hele tida må videre - gjør at man ikke har tid til å dvele ved noe eller gi særlig dybde omkring samtida. Det hele blir styrt av begjæret etter spenning.

- Er det ikke bedre at folk leser krim enn ingenting?

- Skal du først lese, vil du ha noe mer varig. Ellers kan du kan sitte på restaurant, se fotballkamp og få spenning på andre vis.

- Hvem skal ta ansvaret, mener du?, forfatterne?

- Nei, jeg skjønner godt at de vil tjene penger, sier Grande, som synes de store forlagene bør kjenne sitt ansvar.

- De bør tenke på at de er kulturformidlere.

Tar pulsen
- Grande er helt på trynet. Han har tydeligvis satt krim i halsen. Jeg har oppvekstromaner i halsen, særlig om unge gutter i Oslo. Jeg synes dét enn snevrere enn krimlitteratur, sier Anne B. Ragde til Dagbladet.no.

Selv leser Ragde Stieg Larsson og islendingen Arnaldur Indridason.

- De åpner nye dører, nye verdener jeg ikke kjente. Larsson skriver om det moderne Sverige, det gir meg enormt mye. Krimmen kommer nært på samfunnet i dag. Man kan lese en krim i stedet for å bla gjennom en avis, og få innsikt i samfunnet. Krimmen fanger opp tegn i tida og tar pulsen på samfunnet. Hvis man er sosialantropologisk interessert, er krim fra fremmede land superbt, sier Ragde og tillegger:

- Han høgskolelektoren har låst seg i én lesemåte av krim, han.

Idiotisk skille
- Om jeg behendig har vridd forfatterskapet mitt mot krim etter tjue år?

Frode Grytten, som vant krimprisen Rivertonprisen i fjor for romanen «Flytande bjørn», ler over påstandene fra Grandes kronikk.

- Hvis Grande mener at man skriver en sånn bok ut fra populisme, så tar han grundig feil. Jeg har ikke skrevet i tjue år for så plutselig å skrive krim.

Grytten mener også Grande tar feil i at krimsjangeren er innsnevret.

- Mener han det, får vi møtes på en annen planet. Han drar et helt idiotisk skille mellom seriøse og useriøse forfattere. Det er hva du bruker sjangeren til som avgjør, mener Grytten.

- Da du vant Rivertonprisen snakket vi om krimlitteraturens evne til å være politisk?

- Ja, krimsjangeren er egnet til å ta tema i tida opp til debatt, noe som ellers kanskje har forsvunnet fra litteraturen. Problemet er når språket er halvtygd i det som kommer ut. Det er mye slapt språk og hvis det er noe litteraturen må ha, er det godt språk.

Frode Grytten var en overraskende vinner av Rivertonprisen fordi han ikke var kjent som såkalt «krimforfatter». «Flytande bjørn» ble heller ikke lansert som en krimroman.

I den tar han opp både asylpolitikk, avindustrialiseringen av Norge og mediekritikk.

- Vi lever i et samfunn gjennomsyret av forbrytelser, det er gjennomkriminalisert og det må vises i litteraturen. Krimlitteraturen gjør det, ikke alltid like godt, men jeg synes man skal ha større ambisjoner. For potensialet til sjangeren er enormt, sier Grytten.

Vil mer enn underholde
Gunnar Staalesen, krim-, ungdomsbokforfatter og dramatiker, mener Grande gir et uriktig bilde av hva slags litteratur som får blest.

- Mye annen litteratur får stor oppmerksomhet. Og det er ikke nødvendigvis krimbøker som er på toppen av salgslistene. Skal man satse på og tjene penger på bøkene sine, kan man like gjerne satse på en bred skildring av kvinners liv. Men da bør man helst være kvinne, sier Staalesen, og sikter til Herbjørg Wassmo og Anne Karin Elstad.

Han peker også på Lars Saabye Christensen, særlig «Halvbroren», og Fosnes Hansen.

- Mange av de store selgerne de siste 20 årene har ikke vært krimforfattere. Mange som prøver seg på krim selger ikke nok. Man ser få forfattere gå fra såkalt seriøse forfatterskap til krim.

Staalesen hadde debutert med en roman da Gyldendal lyste ut en krimkonkurranse i 1974. Han tenkte «Ok, la meg prøve» og vant andreprisen.

- Da fant jeg ut at jo, det er her jeg hører hjemme i norsk litteratur. Men store penger ble det ikke før etter sju-åtte-ni bøker, forteller han.

Til Grandes påstand om at «krimmen likner den klassiske romanen på samme måten som pornolitteraturen ligner kjærlighethetsromanen», sier Staalesen:

- Krimmen er en sjanger som har sine regler og rammer og Grande kan godt sammenlikne det med pornolitteratur for den saks skyld, som også følger regler og rammer. Men det er ingen tvil om at krimlitteraturen tar sine oppgaver rent litterært mer seriøst enn for 30-40 år siden. De fleste krimforfattere vil være mer enn underholdning. Vi vil fortelle noe om samtida og menneskers liv, men har valgt å bruke en sjanger å fortelle historiene innenfor.

Ikke pengesug
Vi ringer Knut Faldbakken, den av forfatterne Grande går ut mot som tydeligst har vridd «forfatterskapet sitt henimot krimsjangeren».

- Javisst, jeg har absolutt gått inn for å lære meg krimverktøyet, sier Faldbakken, midt i innspurten av, nettopp, en kriminalroman.

- Det blir den fjerde på fire år. Det er en veldig høy takt for meg, altså.

- Er det på grunn av sjangeren, driver den seg selv fram?

- Dette er et stort og interessant spørsmål. Det enkle, litt flåsete svaret er at jeg har blitt hekta, jeg synes det er gøy.

- Grande ser tydeligvis sjanger som noe negativt, men den bundne formen i krimromanen behøver ikke være verken begrensende eller trivialiserende. Ikke hvis du ser det som en utfordring å fylle sjangeren med et reelt innhold.

- Til motivasjonen for å skrive krim: Er det penger?

- I så fall blir du skuffet. De som hevder det har nok sett seg blinde på bankkontoutskriftene til Anne Holt og Unni Lindell. Jeg har ikke opplevd større opplag på mine krimbøker enn på mine vanlige romaner.

Undervurderte sjangeren
Faldbakkens motivasjon ligger snarere i å dra det litterære nivået på krimmen oppover.

- Jeg forsøker å beholde kvaliteten jeg som romanforfatter drev fram gjennom 35 år - før jeg begynte med krim.

Da Faldbakken begynte hadde han mye av den samme holdningen som Grande.

- Jeg syntes det aller meste jeg hadde lest av krim var noe søl, med perspektivløse personskildringer, platt språk. Jeg tenkte, litt arrogant, at dette skal jeg klare å gjøre bedre. Og fant ut veldig fort at jeg hadde undervurdert sjangeren. Veldig.

For Faldbakken mener det er dobbelt vanskelig å skrive en bra roman som skal fungere bra som krim. Og gir et bilde fra sportsverdenen:

- Jeg vil si at det er omtrent som forskjellen mellom vanlig langrenn og skiskyting. Du må gå den samme distansen, men i tillegg må du stå på standplass og plukke fram finmekanikk og en del kontroll og konsentrasjonsevne som den vanlige tremilsløperen ikke trenger.

Han mener forfattere som le Carré, Kerstin Ekman, Robert Wilson skriver glimrende romaner på alle plan.

- Det må være målet, ikke å bli en flat leverandør av metervare til underholdningsindustrien, som jo er den stereotype oppfatningen blant lærde lesere av krimsjangeren.

- Hva med den norske krimlitteraturen?

- En som jo sprenger alle sjangere, er Gert Nygårdshaug, sier Faldbakken og peker på forfatteren som for tida innehar andreplass på lista over folkets favorittbok.

Tilfeldig?