(Dagbladet.no): Her er begynnelsen av «Gudenes fall» av Cornelius Jakhelln, vinneren av 500 000 kroner og Den store nordiske konkurransen om beste samtidsroman.

§ 1. Blodballkamp i Springskallen.

Enmåne 1, år 1100 etter Fallet

Dau, jei? Hellnåo! Jei ser jora stige opp a have, evi grønnkledd
er ho, fistene flonkene ny! Fosser faller, ørn flyr over, den som
på fjelle fisken veider, men ikke alt er som før: fisken har fått
panserhud å antiluftsjyts, så den sjeinene jakthøna kan bare
prrrøve sei! Evolusjonen går seint å jei er utålmodi, derfor skipper
jei sjiten jei ikke gidder, spoler fæst føkking fårvård over
fjell-å-isbreer-å-hav-å-alger-å-øgler-å-ulver-å-folk-å-gædsjetså-
greier-å-stopp! . . . Jess, føkkers! Da er vi inne i Den Nye Verden,
nærmere bestemt i Springskallen, gudenes eget olympiske
stadion, vor Valhall BK å Jotunkameratene ska møtes te kamp!
Vi snakker ikke sjittkamp, et semioppjør mellom to luselag som
krangler om vem som suger ain bisjen mindre røv, håneidu! Vi
snakker Gøtterdemmerungs hundreårsfest, tidenes bloballkamp
– selve Superskøll, yberkampen jemmesittera bare kan
driiite i å se! Alt er utsålkt, vert eneste sete besatt, i Springskallen
sitter fænsen benka pal å jubler. Fra Allheimens ni verdener
er di komme, fra Niflheim, Muspellsheim, Midgard, Svartalvaheim,
Lysalvheim, Åsgård, Jotunheim, Helvete å Heimsromme!
Jei veit de, jei bare veit de, at flertalle a tilskuera håller me oss
i da, at åsså di vil se sjempeskallene knust å beseira. Fra tribunene
hører jei den mektie lyden a en miljon halser som overgår
verandre i breking å brøling, skratting å skriking. «Valhall, bloball,
åå-åå-åå!» synger di, «Valhall, totalknall, hå-hå-hå!» Å nå
reiser di sei, publikummera, på alle tribunene står folk me tårevåte
øyne. Di hører Valhallsmarsjen bli spilt a Dyremusikken,
stemninga er opphøyd, jei sjenner øya bli foktie når jei hører
hymne buldre jennom høyttalera.

Fra ver si sie kommer dommerne inn på banen. Sølldvergen
Hornbore dømmer for Valhall BK, mens sjempen Utgarda-
Loke er Jotunkameratenes dommer. Min vise venn Hornbore,
hagenissen me de mektie pigghue, han skuer ut over di veldie
tribunene me sine dønngrønne øyne, hører brø-ø-ø-l-e fra tribunene,
sjenner tilskuermassens opphisselse, som om eimen a
hannlie å hunnlie sjønnshormoner lå feit over Springskallen.
«Valhall, bloball, åå-åå-åå! Valhall, totalknall, hå-hå-hå!»,
skriker fænsen, men Hornbore lar sei ikke bry me de. Mens
søllhuden hansin lyser å laver i solsjinne går han ut på mittbanen
for å ta en siste alvorsprat me jotnenes dommer. Utgarda-
Loke er diger som et jævla høyhus, han skritter ut mot mittbanen,
rett i syne på Hornbore, bister ser han ut å bister er han! Jei
veit de, jei bare veit de, at denne ragnarokskampen ska bli den
blodikste a alle, at vi ska hevne oss så ettertrykkeli på jotnene at
klagesangene vil høres i århundrer, håoje, hellje! Nå er de like
før, Hornbore senner non ramsalte fornærmelser te Utgarda-
Loke, jotnen som ikke tåler de spøtt. Sjempen svarer ikke, bare
mokker te Sølldvergen me sin gigantiske drittstøvel, men Hornbore
står som limt te bakken, fyker boing-o-boing fram å
tebake, før han ijen lanner øpprait på mitten, me et sviene
svartalvraseri i hausen. Jei sjenner Sølldvergen, jei veit at sjempen
ikke jore non ting lettere for sei sjøl me de sparke. Håonåo.
Hellnåo!

Spillera fra Valhall BK løper ut på banen, publikummera går a
hengslene som pappdører i stormvinn. Mittspissen Tor farer
først ut, sjølsakt, han har styrken te en drake å hue te en fjortis.
Hammeren Mjølnir er på plass i tordengudens hånn, je, han
svinger den mot tribunene, mot jotner å vaner, mot æser å åsynjer,
mot svartalver å lysalver, mot alle som frykter å alle som
tror, å publikummera brø-ø-ø-ler høyere enn nonsinne! Bak
han på matta kommer indreløperen Eirik Bloøks, en paoerpløgg
me fossene hår å sjegg, han hopper opp på ryggen te Tor,
jir sei te å fistbænge mot benkene me et ængri skrikeuttrykk i
tryne. Øksa ska ji sjempene tyn å blobank på mittbanen, nåodaotæbaodætt!
Oppe på venstre ving tar tøffingen Tyr plass,
fåmælte kriksguden, fænskaren hansin er svær, for ve forrie
Ragnarok beit Fenrisulven a han høyrehånna uten at han fortrakk
en mine. På den andre sia a Tyr står høyrevingen Frøy, en
bonnekar me hestepikk å sjempenever, han gliser brett mot
hunnene på tribunene. A åpenbare grunner er Frøy elska a
åsynjene, håoje! Mittstopper for Valhall BK er Egil Skallagrimsson,
viking å varulv, den råeste å rammeste a spillera, han
viser sine skarpe tenner. Jei sjenner de glise, de betyr at Egil er
blotørsti, å blo ska de bli, for i ver a supervikingens henner ligger
langkniven klar! Høyrebækken som støtter Egil er Brage,
han pleide å streife Island runt som lovløs, så de å løpe er noe
dikterguden kan. I hånna ligger sverde klart, fra munnen hansin
faller di nedrikste nidvers om jotnene, nidvisene blir forsterka
å spilt over heile Springskallen. Brage gliser, han ser vordan
sinne stiger borte på sjempenes banehalldel, men di hugdomme
jotnene får sei ikke te å si no anna enn «ådudda,
kådda!» I mål står Heimdall, han ler gått a høyrebækkens nidviser,
fra tribunene ser di målvakta smile sitt berømte gullsmil.
Heile tia drikker han øl fra Jallarhorn, Heimdall, de er derfor
han allti sier å jør de rette. Ikke har jei sett han slippe inn et mål,
håonåo, verken før eller seinere! Framfor Heimdall står venstrebækken
Ullr, sjiguden de allti lokter piss a. Åsså i dag har han
på sei sin gule drakt, så han kan drikke øl me Heimdall å pisse
på sei i fre, uten at non merker de, anna enn på lokta. Ullern, de
er va han kalles, har sjiløperkondis fra Helvete å en uhelbredeli
tendens te å sjåoe. Stadi venner han sei mot tribunene for å få
publikummeras gunst, je, lukkætmi, liksom! Samma føkkafan
for mei, så lenge venstrebækken jør jobben sin, legger ballen
opp te mittbanen å jager videre mot mål, ahaja, hallihaja, vor
mittspissen Loke ska stå klar te å hamre ballen i bure! Om han
da gidder å skåre, den ubereinelie Kaos-Loke, han som har
skaffa oss like mange strålene seire som sviene nederlag. De
hadde ikke forundra mei om han hadde jort en dil me sjempene,
for å få Valhall Bloballklubb te å tape. Spenninga fra tribunene
sjennes når han går over mittbanen, kall som en fiskefinger.
Loke har den skremmene egenskapen at han kan stå planta pal
foran to bloballag å en miljon tilskuere, uten å se non a di inn i
øya, heile tia er de som om han er et anna ste. På Loke si sie står
banens kansje mektikste spiller, venstrespissen Frigg, ekteskapets
besjytter, ho har et stemmestell å en nærværen som kan
skremme vanne a ei skrikene skrokkefitte. Ho ser alt å lar ingen
slippe unna, rykte hositt er sjent langt inn i Jotunheimene. Heile
tia ska ho stå blant di sjelvene jotnene, spre angst å sjønnsli
skam. Da er saken en ganske annen me høyrespissen Frøya,
sjærlihetsgudinna er lys å fager, sjempene ville jitt va de sku
være for ho. Frøyas ry er stort blant jotnene, ho får di ne i kneståene,
alle som en, sammen me Tor er ho en dødeli kombinasjon
i angrep.


LES MER:

Intervju med Jakhelln

Dagbladet.no/litteratur