Presidentvalget som gikk galt, grunnlovsforslaget og det tidlig kalte parlamentsvalget, står om mer enn valgprosesser. Presidenten er øverste sjef for det militære, og i og med at militæret garanterer statens sekulære karakter, er det denne karakteren det står om. Vil det å ha en islamistisk president endre Tyrkia fundamentalt?

Mens europeiske medier i stor grad dekker hendelsene fra sekularistenes synsvinkel, har amerikanerne hittil fokusert på islamistenes sak. Islamistene står ikke bare hardt på religionsfriheten, og ønsker den amerikanske formen for deling av religion og stat, men de fører også en liberal økonomisk politikk og en USA-vennlig utenrikspolitikk. Sekularistene på sin side står i den franske tradisjonen for å holde religionen ute av politikken. De er også nasjonalistisk innstilt, USA- og EU-skeptikere, og for statlig inngripen i økonomien. De sekulære ønsker å holde på den europeiske modellen av en nasjonalstat, mens islamistene trekker i retning en amerikansk, mer kosmopolitisk, og i teorien mindre inngripende, stat. Med sin representant i presidentembetet, kan islamistene få mulighet til å gjennomføre dette.

Slik Norge i store deler av etterkrigstida hadde Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet som sitt doxa, har Tyrkia siden 1922 hatt militæret og sekularismen som sitt. Man kan rett og slett ikke realistisk se for seg noe annet. Den tidlige republikkens idealer er viktige i dannelsen av dette doxa, hvorav tre er verdt å nevne her; sekularisme, nasjonalisme og statlig styrt økonomi. Republikken ble grunnlagt av Atatürk ved hjelp av militæret og et parti som i dag overlever som CHP (Det Republikanske Folkepartiet). CHP viderefører idealene i partipolitikken, og har vært inn og ut av regjering siden innføringen av flerpartivalg i 1950. Militæret, som anser seg selv som garantister for statens karakter, griper inn dersom de mener politikerne «går for langt». Sammen med domstolene og deler av byråkratiet, som står i den samme tradisjonen, bestemmer de også dermed hvilke ytringer som godtas og hvem som får engasjere seg i politikken. På denne måten utøver de definisjonsmakten indirekte. Det er dette etablerte maktapparatet, og dets idealer, islamistene nå mobiliserer mot.

AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet) er et islamistisk parti og har hatt regjeringsmakt siden 2002. Det har en liberal økonomisk politikk, en USA-vennlig utenrikspolitikk, er for tyrkisk EU-medlemskap, samtidig som de er verdikonservative. AKPs ledelse presset hardt på for at Tyrkia skulle støtte USAs angrep i Irak, noe de ikke fikk gjennom. AKP er verdikonservative, men argumenterer for folks rett til å utøve sin religion fra et liberalt ståsted. AKP nevner ofte USA som ideal for hvordan en stat skal forholde seg til religionen. Det amerikanske skillet mellom kirke og stat er nemlig ganske annerledes enn det franske som Tyrkia har som modell. I den franske tradisjonen anses religion og politikk som to helt adskilte sfærer som aldri må blandes, mens den amerikanske setter som sin eneste begrensning at staten skal behandle alle trosretninger likt. AKP er et relativt moderat parti målt mot andre islamistiske grupperinger. Det er naturlig å sammenlikne dem med de kristendemokratiske partiene i Europa, noe Kjell Magne Bondevik gjorde i tyrkiske medier i 2003. Det er imidlertid ikke så lett å si hvorvidt utøvelse av religiøse plikter er et personlig valg eller ikke, og i lavere lag av samfunnet ser det ut til å være bestemt av gruppen snarere enn individet.

Ideologene i 1979-revolusjonen i Iran lagde et uttrykk, gharbzadegi, vestforgiftning, for en tilstand man mente å se i Iran. At alt vestlig ble ansett som bedre enn det hjemlige, og akseptert blindt av elitene, mente de var årsaken til landets forfall. Dermed begynte søket i iranernes ”egentlige” kultur etter løsninger og ideer for å regenerere samfunnet. AKP er et uttrykk for noe av den samme tankegangen, selv om de neppe har lest de samme ideologene. I likhet med Irans ideologer leter de i den islamske delen av kulturgodset etter noe som kan motvirke det man oppfatter som forfallet ved europeiseringen. Letingen etter en ”egentlig” kultur ser ut til å prege alle deler av tyrkisk debatt og offentlighet. Generasjonen før og Atatürk selv var opptatt av å finne ”det egentlige tyrkiske” under alle lagene av islamsk kultur, og ga seg i kast med å skape en kultur ut av det de fant i fragmentene av før-islamske kulturer. Dermed blir kampen mellom sekularistene og islamistene en kamp om definisjonsmakten i tolkningen av hva det vil si å være tyrkisk. Tyrkia forbød hijab i offentlige bygninger i 1982, og det er i etterkant av dette forbudet at plagget ble viktig som uttrykk for opprør mot det etablerte. Sekularistene anser hijab som en fremmed skikk hentet fra arabisk kultur. For islamistene er skautbruk en måte å vise avstand til det europeiserte som de finner korrupt og falskt.

Det finnes også en gjensidig forakt mellom sekularistene og islamistene. Sekularistene har en oppfatning av islamsk kultur som noe bakstreversk. Deres kulturelle basis er det ”folkelige” som de fant på landsbygda og i før-islamsk tradisjon ved Det osmanske rikets fall. Det islamske, som var forbundet med dette riket, ble ansett som noe dekadent. Nå har imidlertid denne gjenskapte kulturen vært ”statens kultur” i 85 år, og hva som er folkelig og elitistisk har byttet plass. For dette er et spørsmål sosial kapital og klasse. Det tyrkiske AKP innehar en posisjon som utfordrer av det etablerte, med folkelig støtte, og likner Frp, mens CHP har sittet i regjering lenge, og deres uttalte folkelighet har blitt elitens ”folkelighet”, og likner mye på Ap. Noe utenforstående ofte overser er at det ikke er noe problem at politikere og embetsmenn er praktiserende muslimer, de må bare snakke det rette språket og holde kortene fra hverandre. Ingen religion skal nemlig inn i politikken, men det er ingenting i veien for å si at man går i moskeen på fredager og liknende.

Slik det er nå får sekularistene utfolde seg fritt, mens staten begrenser islamistenes rettigheter. For begge sider er dette et spørsmål om å sikre sin rett til fri livsutfoldelse, og faren er at hele situasjonen blir snudd på hodet; at undertrykket og undertrykker bytter plass. Det er nok denne faren som fører til at europeerne instinktivt stiller seg bak dem som er mest ”europeiske”. Det finnes en paradoksal oppfatning blant sekularister om at AKP vil innføre altfor liberale lover som vil gi fundamentalismen frie tøyler, mens de samtidig fremstilles som ulver i fåreklær som vil innføre sharialover ved første mulighet.

Det står nå om en endring av doxa; hvem får definere tyrkisk kultur og stat. AKP bedyrer at de er sekulære, men vil ha det amerikanske skillet mellom religion og stat i stedet for det som finnes i dag. Så kan man jo se på Det hvite hus og spørre seg hvor reelt et slikt skille er. Spørsmålet er om AKP ønsker en mer liberal stat, og dermed et samfunn fritt til å bli mer og mer konservativt gjennom press på gruppenivå, eller om de føler seg oppriktig bundet til demokratiets plikt til å beskytte minoriteten. Men det finnes liten tvil om at de før eller senere får definere Tyrkia, også gjennom selve maktapparatet og ikke bare partipolitikken.