Bare fire kvinner blant 25 kanoniserte forfattere. Gir det et riktig bilde? Unn Conradi Andersen kommenterer kanon.
Lillehammer (Dagbladet.no):
HVILKE FORFATTERE ER det som skal få lov til å leve videre i den norske folks bevissthet? Det er dette alt koker ned til når en ny kanon skal velges. Noen forfattere og verk klarer seg godt på egen hånd, andre må løftes fram, eller «graves fram» som litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen formulerte det under en diskusjon om den norske kanonlista på Lillehammer i dag. Denne kampen om vår felles hukommelse foregår kontinuerlig hver dag - gjennom valg av pensum i skolen, gjennom utdeling av litterære priser, gjennom bokutgivelser og 17.maitaler. Men altså denne våren - en kanonliste bestående av 25 forfattere. Som bør leses, og huskes. Av disse: Fire kvinner. Når kanon skrives, glemmes kvinnene.
HVILKE KRITERIER HAR juryen lagt til grunn? Juryen, bestående av fem kvinner og fem menn, har blant annet lagt vekt på at de utvalgte bøkene skal være aktuelle også i dag. Et nærliggende kriterium til aktualitet er universalisme. Litteraturen bør være universell, som litteraturviter Atle Kittang påpekte i sitt innledningsforedrag i går. Han viste til Harold Bloom som har forfattet Vestens Kanon. Bloom reformulerte det universelle til også å dreie seg om det originale og det urovekkende. En helt vanlig brukt innvending mot den litteraturen kvinnelige forfattere skriver, er nettopp at den ikke er universell nok, den er ikke allmengyldige.
MAN KAN IKKE kvotere kvinner inn på ei kvalitetsliste, det skjønner alle. Det trengs heller ikke, i denne sammenheng klarer de seg godt uten kvoteringshjelp. For hvor ble det av Amalie Skram, Haldis Moren Vesaas, Torborg Nedreaas eller Marie Takvam? Når det gjelder vår tid har juryen rett og slett ikke klart å komme på et eneste navn. Hva med Bergljot Hobæk Haff? Det handler selvsagt om definisjonsmakt. Makten til å definere hva som er bra og hva som ikke er så bra, og denne makten har en tendens til å reprodusere de samme navnene. Hvilke forfattere er allmengyldige? Det er som kjent de mannlige forfatterne som er best på å beskrive sammenhengene, strukturene, kort sagt det universelle som alle kan kjenne seg igjen i. Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven kunne ikke komme på en eneste kvinne som skrev om det universelle, da han for tid tilbake startet en debatt med sitt essay «Et forsvar for universalismen».
KVINNE SYSLER SOM kjent med det lille og det partikulære. Det som skjer i hjemmet eller privatsfæren. Det som ikke har noe med samfunnet å gjøre, men så og si befinner seg utenfor samfunnet. Slik har det alltid vært. Derfor vil de fortsette å befinne seg på utsiden av hva som menes med god litteratur. Med mindre vi reformulerer hva som anses som allmengyldig. Jeg har et forslag i sakens anledning:
LA OSS ERKJENNE at det partikulære, det lille og det individuelle selvsagt også er universelt og eksistensielt. Inntil videre knytter det seg til det private og intime, og anses ikke som stor litteratur. Spørsmålene som gjenstår er som Hanne Ørstavik så fint en gang formulerte det: «Hva er det som får lov til å være kvalitet? Hvordan gjøre rommet kvinnelige forfattere beveger seg innenfor større? Hvorfor er det så trangt der?».
Jeg tror vi kan konstatere at rommet ikke har blitt nevneverdig større etter den nye kanonlista.
LES OGSÅ:
Savner folkets forfattere
Helene Uri etterlyser damer
Han er den yngste
Dagbladet.no/litteratur
DAGBLADET.NOS KOMMENTATOR: Unn Conradi Andersen.
HVILKE FORFATTERE ER det som skal få lov til å leve videre i den norske folks bevissthet? Det er dette alt koker ned til når en ny kanon skal velges. Noen forfattere og verk klarer seg godt på egen hånd, andre må løftes fram, eller «graves fram» som litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen formulerte det under en diskusjon om den norske kanonlista på Lillehammer i dag. Denne kampen om vår felles hukommelse foregår kontinuerlig hver dag - gjennom valg av pensum i skolen, gjennom utdeling av litterære priser, gjennom bokutgivelser og 17.maitaler. Men altså denne våren - en kanonliste bestående av 25 forfattere. Som bør leses, og huskes. Av disse: Fire kvinner. Når kanon skrives, glemmes kvinnene.
HVILKE KRITERIER HAR juryen lagt til grunn? Juryen, bestående av fem kvinner og fem menn, har blant annet lagt vekt på at de utvalgte bøkene skal være aktuelle også i dag. Et nærliggende kriterium til aktualitet er universalisme. Litteraturen bør være universell, som litteraturviter Atle Kittang påpekte i sitt innledningsforedrag i går. Han viste til Harold Bloom som har forfattet Vestens Kanon. Bloom reformulerte det universelle til også å dreie seg om det originale og det urovekkende. En helt vanlig brukt innvending mot den litteraturen kvinnelige forfattere skriver, er nettopp at den ikke er universell nok, den er ikke allmengyldige.
MAN KAN IKKE kvotere kvinner inn på ei kvalitetsliste, det skjønner alle. Det trengs heller ikke, i denne sammenheng klarer de seg godt uten kvoteringshjelp. For hvor ble det av Amalie Skram, Haldis Moren Vesaas, Torborg Nedreaas eller Marie Takvam? Når det gjelder vår tid har juryen rett og slett ikke klart å komme på et eneste navn. Hva med Bergljot Hobæk Haff? Det handler selvsagt om definisjonsmakt. Makten til å definere hva som er bra og hva som ikke er så bra, og denne makten har en tendens til å reprodusere de samme navnene. Hvilke forfattere er allmengyldige? Det er som kjent de mannlige forfatterne som er best på å beskrive sammenhengene, strukturene, kort sagt det universelle som alle kan kjenne seg igjen i. Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven kunne ikke komme på en eneste kvinne som skrev om det universelle, da han for tid tilbake startet en debatt med sitt essay «Et forsvar for universalismen».
KVINNE SYSLER SOM kjent med det lille og det partikulære. Det som skjer i hjemmet eller privatsfæren. Det som ikke har noe med samfunnet å gjøre, men så og si befinner seg utenfor samfunnet. Slik har det alltid vært. Derfor vil de fortsette å befinne seg på utsiden av hva som menes med god litteratur. Med mindre vi reformulerer hva som anses som allmengyldig. Jeg har et forslag i sakens anledning:
LA OSS ERKJENNE at det partikulære, det lille og det individuelle selvsagt også er universelt og eksistensielt. Inntil videre knytter det seg til det private og intime, og anses ikke som stor litteratur. Spørsmålene som gjenstår er som Hanne Ørstavik så fint en gang formulerte det: «Hva er det som får lov til å være kvalitet? Hvordan gjøre rommet kvinnelige forfattere beveger seg innenfor større? Hvorfor er det så trangt der?».
Jeg tror vi kan konstatere at rommet ikke har blitt nevneverdig større etter den nye kanonlista.
LES OGSÅ:
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen