En planlagt fotballkamp mellom muslimske imamer og Den norske kirkes presteskap i Oslo ble for noen uker siden avlyst. Den skulle være avslutningen på en dag med samtaler mellom kristne og muslimer. Dialogen foregikk i en atmosfære av tillit og åpenhet. Når fotballkampen ikke kunne avvikles var det fordi presteskapet består av kvinner og menn, mens flere imamer ikke kunne delta i en sammenheng hvor de skulle takle og drible kvinner.

Dialog er å nærme seg hverandre. Da blir kulturelle og religiøse forskjeller mer synlige. Fortsatt dialog blir bare mulig om vi har respekt for disse forskjellene. I dette konkrete tilfelle innebar det at vi måtte respektere at imamene ikke ønsket å spille fotball med fremmede kvinner. På den annen side kunne vi ikke godta at andre skal dele opp presteskapet i dem som kan delta og dem som ikke kan delta. I en dialog må begge parter kunne være det de er og ønsker å være. I dette tilfelle dreiet det seg om en lekende avslutning på en alvorlig dialog. Neste gang må vi finne en lek som alle kan være med på – ut fra sine egne forutsetninger.

Den grunnleggende forutsetning for dialog er anerkjennelsen av den annens menneskeverd. Uten denne kan det ikke bli dialog. Dialog betyr anerkjennelsen av at den andre har verdifulle innsikter og egenskaper. Disse kan være viktige for meg, for min nasjon, for min religion – og ikke minst for forholdet oss i mellom, for å unngå konflikt, for å skape et samfunn som er godt for alle.

I en samtale møtes vi ikke som frittsvevende vesener, vi alle er del av en kultur. Respekt for den annens verdighet, innebærer også respekt for den kultur som han eller hun er en del av. Dialog innebærer et møte med den annens kultur og religion.

Dialog bæres av troen på at ord, gode argumenter og fornuft, kan ha en overbevisende kraft. Den bærer i seg muligheten for at jeg selv kan komme til å forandre mening. Dialog kan endre den kurs vi følger som nasjon, eller hvordan jeg forstår min egen religion. Dialog basert på respekt, innebærer åpenhet for forandring, nye innsikter, – og nye holdninger.

Dialog som bæres av håp om forandring eller forbedring av relasjoner, krever tålmodighet. Å bestemme seg for å gå inn i en samtale, er samtidig å sende et budskap til partneren om at jeg har tålmodighet til å vente på at forandringen kommer frivillig, at den vokser frem av en indre overbevisning. Det er den eneste form for forandring som er bærekraftig. Ingen er noensinne blitt overbevist som et resultat av tvang, eller fordi de er blitt utsatt for vold eller maktbruk. Slikt forandrer ingen holdninger. Det fører snarere til mer vold.

På den annen side krever dialogen oppriktighet og ærlighet fra begge parter. Ingen er troverdig om de påkaller respekt for kulturelt mangfold og samtidig aksepterer undertrykkelse av mennesker med avvikende syn. Troverdighet som dialogpartner skapes når det i den egne kultur gis rom for dissidenter, opposisjonelle, politiske motstandere og mennesker av annen tro. Det er umulig å rettferdiggjøre kravet om respekt for kulturelt mangfold om ikke dialogen er ledsaget av respekt for det enkelte menneskes iboende verdighet. Dialog krever anerkjennelse av og glede over mangfold.

Religion er et grunnleggende element i enhver kultur. Verden har aldri sett en religionsløs kultur. Den kan ha en mer eller mindre synlig rolle, men den er alltid der. Mennesket har alltid trodd at en himmel er hvelvet over deres liv.

Religion er både formet av og former en kultur. Religion finnes aldri i destillert form. Religion er alltid tolket religion. Religionene har sine egne oppfatninger av de hellige skrifter, om de er direkte diktert av Gud eller om de er menneskelig utformede versjoner av et guddommelig budskap. Uansett finnes ingen religiøse tekster løsrevet fra de troende. Fromme mennesker er imidlertid ikke guder. Selv de med den høyeste religiøse autoritet er alltid mennesker. De kan ha rett eller ta feil, men de er alltid mennesker – alltid del av en kultur.

Til tross for at religion og troende er del av en kultur, er de fleste religioner transkulturelle. De fleste kulturer er påvirket av flere religioner, og den samme religion kan ha røtter i flere kulturer: Islam har dype røtter i Europa og Afrika. Kristendommen var og er en religion i og fra Midt-Østen. Senere har den blitt rotfestet i Europa, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og Asia. Religionsdialog er derfor aldri det samme som dialog mellom kulturer eller sivilisasjoner (det siste er knapt mulig siden ingen sivilisasjon finnes som en organisert størrelse). Når noen gjør forholdet mellom ”Islam og Vesten” til et problem, er det like misvisende som å sammenligne epler og pærer. Både kristenheten og Islam finnes Øst og Vest.

Religiøs identitet har på den annen side synliggjort ulike parter i konfliktsituasjoner. Religion er brukt som samlingsmerke, og for å rettferdiggjøre krig. Det er ikke barn som har gitt krigene denne religiøse legitimering. Det er voksne, ansvarlige mennesker med en egen historie, med erfaring og med verdier hentet fra kulturer som har formet deres verdensforståelse og handlinger. De har tolket sin religion slik at den kan brukes til å rettferdiggjøre vold og terror.

Men religion er også blitt brukt til å motarbeide krig og vold. Kirker over hele verden avviste krigen mot Irak. Motstanden var sterk også fordi det fantes en religiøs rettferdiggjørelse av invasjonen. Det var viktig å vise at religion skal brukes til å dele menneskeheten i gode og onde.

Religion spiller i økende grad en rolle både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Derfor må den tas i betraktningen når politiske beslutninger skal fattes. Religion kan ødelegge et konstruktivt arbeid for fred og rettferdighet, men den kan også støtte opp om dette. Både FN og nasjonale myndigheter bør sikre seg og institusjonalisere kompetanse på religion og religionenes rolle i internasjonal og nasjonal politikk.

Om respekt for kulturelt mangfold er en forutsetning for dialog, kan den likevel aldri være ukritisk. Det er alltid nødvendig å identifisere destruktive elementer i en kultur. Dialog må dreie seg både om det som er godt og det som er ondt, det som bygger opp og det som ødelegger for samfunn og enkeltmennesker. Ingen av oss er en gud som har det siste og avgjørende svar på hvor streken mellom det gode og det onde skal tegnes opp. Vår skjebne er å arbeide med tvetydigheten. Godt og ondt er alltid vevet sammen. Fra egne livserfaringer kjenner vi muligheten for å velge feil, selv når vi ønsker å gjøre det gode. Det kan nasjoner, kulturer, religioner og det internasjonale samfunn også gjøre. Dialogen kan hjelpe oss til å se klarere, og til å skape et fellesskap som sammen tar ansvar.

Dialog tar tid, fordi det tar tid å lære en annen kultur å kjenne godt nok til forholde seg konstruktivt og fredelig til den. Dialogen kan lære oss å se oss selv med den annens øyne. Bare når vi ser oss selv med den annens øyne, med blikket til den som en gang var en fremmed, kan vi bli medvandrere i bestrebelsene for å skape en verden preget av fred og rettferdighet.