BOK: Det er ikke så ofte en møter romaner som begynner med skapelsen: «En gang var tid og rom krummet så i hverandre at ingen av delene fantes. Og likevel, plutselig, somehow, oppsto en boble, det inntraff en eksplosjon, samtidig og overalt, og hver eneste partikkel materie fjernet seg fra alle andre partikler, parallelt med at alt ble spedd opp med tomhet».

Enda sjeldnere er det med romaner som matcher sitt ambisjonsnivå så overveldende som danske Peter Adolphsens «Machine», en merksnodig og fullstendig briljant liten beretning om en «konkret mengde materie» og dennes væren i tiden: Fra partiklene for 55 millioner år siden utgjorde del av «det hurtige bankende hjertet til en liten urhest», til de – i form av eksos, forbrent bensin – innåndes av en intetanende amerikansk kvinne i Austin, Texas den 25. juni 1975, og forårsaker lungekreft.

Prosjektet høres konstruert – «Machine» kunne vært svar på skolestiloppgaven «En bensindråpes historie» – men Adolphsens tema er i grunnen et av litteraturhistoriens aller mest klassiske.

For 2000 år siden skrev romeren Ovid sine «Metamorfoser», et av den vestlige litteraturens aller mest leste verk, en enorm diktsyklus som samlet hundrevis av fabler og eventyr fra den greske og romerske mytologien. Fortellingene romeren samlet hadde ett eneste fellestrekk: At de på ett eller annet vis handlet om forandringer, transformasjoner _ fra skapelsesberetningen selv (igjen), til historien om Jupiter som i form av en svane voldtar den uheldige Leda, eller til Julius Cæsar, som mot slutten av Ovids epos blir opphøyet til guddom.

Hos Peter Adolphsen finner vi igjen både Ovids fascinasjon for «omskapte former», og bevisstheten om det omskiftelige som hovedproblemet for enhver avbilding av verden, en slags litteraturens ultimate kraftprøve:

«Universet rommer så ufattelig mye masse, rom og tid som tillater forvandlingenes forvandlinger å prøve ut mulige kombinasjoner, at det har resultert i det nåværende enorme antallet strukturer, fra aminosyrer til galaksehoper. Fortellingen om en gitt mengde stoff er derfor fortellingen om disse spontane strukturene, og forvandlingene de gjennomgår.»

Denne abstrakte betraktningen danner utgangspunkt for hele Adolphsens enorme historie, om den yndige lille eohippusen som møter sin triste skjebne ved bredden av en forhistorisk kulp («Dens siste tanke gjaldt smaken av bregneskudd»), om partiklenes langsomme omdanning til olje dypt nede i sedimentene, om døden, tilfeldighetenes spill og molekylærbiologiens finere detaljer, og om den uheldige Clarissa Sanders, som trekker inn den skjebnesvangre dampen etter å ha tilbrakt en klassisk amerikansk 1970-tallsdag med LSD, brede skjortesnipper og enda bredere bilfronter sammen med den uførepensjonerte oljearbeideren Jimmy Nash (en skikkelse som selv har gjennomgått en metamorfose nesten like overveldende som Ovids Jupiter: I boka møter vi ham først som Djamolidin Hasanov, ungpioner og iherdig sykkeltalent i Baku, Aserbajdsjan under det sovjetiske 60-tallet).

Det er et vitnesbyrd om Peter Adolphsens høyoktan-litterære talent at denne usannsynlige sammenføringen av motiver og tidslag framstår helt naturlig i framstillingen, ja at den i grunnen etter hvert framstår som den eneste naturlige og nødvendige måten å framstille ting på.

Det mest forbløffende trekket ved «Machine» er likevel størrelsen. Hele teksten, som tilsynelatende ikke synes noen digresjon eller avstikker er for liten eller uviktig til å forfølge, er i alt 79 sider lang.

Å lese Peter Adolphsens roman er som å bli invitert inn på kaffe til naboens trange toroms, og så oppdage at døra inn til stua i virkeligheten leder til et gigantisk boligkompleks, komplett med en øst- og vestfløy med minst to dusin soverom i hver.

Den erfaringen kunne samtidig være et slags bilde på romanens sentrale poeng: At alt kan fortettes i – eller utledes av – alt. Enhver partikkel materie, ethvert menneske, ethvert øyeblikk (eller eventuelt ethvert støvfnugg, insekt eller historiske faktaopplysning) kan beskrives, analyseres eller framstilles på måter som åpner opp mot uante sider ved virkeligheten, som åpner opp mot virkeligheten i sin helhet.

Peter Adolphsen iverksetter et svimlende spill med dimensjoner i boka, som er så fascinerende nettopp fordi det konsekvent og disiplinert får utfolde seg i språket: I «Machine» brytes romanens fortellende prosa hele tida mot andre terminologier, andre synsmåter og fortellerstrukturer – framfor alt naturvitenskapelige, men også historiske, lingvistiske, geografiske – og som lesere får vi erfare hvordan disse språklige bruddene ustanselig skaper nye virkeligheter, lar nye rom i virkeligheten komme til syne, hinsides det litteraturens tradisjonelle former er i stand til å åpenbare.

På sitt kjølige og presise vis er «Machine» dermed en hyllest både til alt som eksisterer, og til våre uendelig mange måter å forsøke å forstå dette på.

Ikke minst til litteraturen selv, som her paradoksalt nok virkelig får anledning til å vise hva den kan – ved å synliggjøre for oss alt det den vanligvis ikke er i stand til å si noe om.