Vi har ikke følelser som er dype nok for ukjente mennesker og er preget av mangel på kollektiv fornuft i langsiktig ressursbruk. Handlinger vi foretar oss har gjennom lange perioder i fortida vært rettet inn på å tilgodese oss selv, vår nærmeste familie, slektninger og den kulturelle gruppen vi tilhører, samtidig som vi alltid har vært best på kortsiktig ressursbruk. Dette må vi nå erkjenne, skal vi klare å bekjempe denne menneskelige formen for egoisme. Mange av oss, ikke minst politikere, prater i denne miljøproblematikkens tidsalder varmt om «rettferdighet», «global samvittighet» og «bærekraftig ressursbruk». Når det koker ned til konkrete handlinger, innretter imidlertid få av oss seg aktivt nok til forhold som gjelder mennesker fjernt fra oss, og vedtak som skal bremse på den kortsiktige og økologisk vanvittige ressursbruken som preger dagens samfunn. Derfor ender det som regel opp med «kosmetiske beslutninger». Det å redusere folks materielle velstand, påvirke livsstil og personlig konsum, selv i et opplyst oljedemokrati som det norske, vil derfor kreve politiske strategier og «lut» av hittil ukjent styrke.

Mange har nok reflektert mye over hvorfor det går så tregt å gjøre særlig mye med de store globale og internasjonale miljøproblemene. Flere «grønne revolusjoner» de siste 60 åra har vært rene verdensmesterskap i muntlig natur- og miljøvern, men fortsatt skyver vi mange av problemene foran oss. Hvorfor er det slik? Hvorfor handler vi ikke «fornuftig» til beste for alle? I lys av den virkelighetsforståelsen som bygger på at mennesket blir født med en hjerne som en slags «tabula rasa», at ethvert nytt menneske er som et «ubeskrevet blad» med fri vilje og mulighet til å bruke «logikk og rasjonalitet» til fornuftige handlinger og valg, må dette være noe av et tankekors.

Vi kan vel mange være enige om at det er menneskets atferd som først og fremst skaper problemene på denne kloden. Befolkningsutviklingen og tilknyttet ressursbruk, alle miljøproblemers mor, er kun et resultat av vår reproduktive atferd. Andre viktige utviklingstrekk, er også relatert til atferd. Det kan dreie seg om maktatferd, status og økonomisk konkurranse, og ikke minst territorial atferd med konkurranse om ressurser, som ligger bak de aller fleste kriger og konflikter på denne kloden. Slike forhold har alltid skjedd på premissene her og nå og i kort perspektiv. Følelser basert på globale hensyn og behov samt lang tidshorisont kom først med moderne massekommunikasjon i helt ny tid.

Et grunnleggende problem er at vår psykologi fortsatt omfatter det vi kan kalle «urgamle», følelsesmessige trekk. Det kan være vanskelig å forstå dette uten innsikt i evolusjonsteori, men jeg prøver likevel: Er du, eller har du vært, mørkeredd? Har du kjent den snikende følelsen av frykt overfor det ukjente, når du står der omgitt av mørke? Jeg hadde en gang en fagkollega som betrodde meg at da han var ung, var han nærmest panisk redd for mørke åpninger. Dette gjaldt enten det var vinduer i gamle bygninger som manglet glass eller mørke huleåpninger i utmark. Min kollega kunne ikke forklare det, den snikende følelsen bare kom når han var i slike situasjoner.

Følelsesmessige tilbøyeligheter av denne typen er det flere av i menneskesinnet. Mennesket har gjennom en lang evolusjon blitt stilt overfor generelle farer i sitt miljø og utviklet tilpasninger. Det kan være ulike former for det vi kan kalle generalisert frykt. Mange kjenner panikk når de kommer i livstruende situasjoner, eller har utviklet sosiale fryktreaksjoner når ens rykte eller status er truet. Andre har dyrefobi, frykt for høye stup, trange rom, det å ferdes over åpne plasser osv. Atferdsmessige fenomener av denne typen er så påfallende hos mange mennesker at det med utgangspunkt i evolusjonsteori er rimelig å anta at vårt potensial for både fryktfølelse og andre spesifikke emosjoner kan ha vært nyttige i fortida.

Forskning på slike forhold er imidlertid både problematisk og omstridt, fordi det bringer oss inn på den menneskelige natur. Har mennesket en natur? Ja, mener mange evolusjonært forankrede forskere i dag, våre emosjoner ser ut til å være framkommet som tilpasninger formet av naturlig utvalg i situasjoner som har forekommet jevnlig i løpet av evolusjonen og som har vært viktige for overlevelse og reproduktiv suksess. Slike «urgamle tilbøyeligheter» omfatter ikke bare det vi i dag kjenner gjennom «fobiene». Den samme tankegangen gjelder for eksempel personlige og politiske valg. Dette er nok vanskelig å innse for mange, fordi vi lever i et ideologisk samfunn som på mange måter undertrykker og/eller stadig misbruker naturvitenskapelig forståelse og innsikt i evolusjon.

Våre handlinger vil i praksis, i motsetning til mye av det vi sier vi vil gjøre for å tekkes andre mennesker og det øvrige samfunn, i siste instans bli rettet inn på å tilgodese oss selv, vår nærmeste familie, slektninger og den kulturelle gruppen vi tilhører. Det som etisk vil være «riktig» å gjøre for ukjente mennesker eller «hensyn» en bør ta for å skape en lang ressurshorisont til beste for kommende generasjoner, velges oftest systematisk bort i en travel eller presset hverdag. Mennesket har alltid vært mestere i kortsiktig ressursbruk, i tidligere tider sikret det overlevningen best. Har du valget mellom å investere en million kroner på dine barn eller barnebarn her og nå, eller overføre beløpet for å tilgodese barn i Afrika om hundre år, vet vi hva majoriteten av oss vil foretrekke. Forurensninger og miljøproblemer som ikke rammer oss direkte, som vi ikke kan se eller føle, eller kanskje bare er truende på veldig lang sikt, har vi svakere emosjonelle føringer for. Derfor blir viktige miljøproblemer bare delvis løst eller ikke løst; vi foretrekker å skyve dem foran oss.

Det er et paradoks at vi vet at miljøproblemene er fysisk løsbare, dersom vi er villige til å prioritere dem høyt nok, men at konservative tilbøyeligheter i vår atferd likevel gir grunn til økt pessimisme om de vil bli løst. Det synes tvert imot å bli stadig mer sannsynlig at det blir «systemet» og ikke vi som løser dem. Samarbeid i «grupper» av mennesker har aldri tidligere fungert i befolkninger som teller milliarder av individer, de har nemlig aldri tidligere eksistert i menneskets evolusjonære historie. De kom med kulturelle gjennombrudd vi gjerne kaller jordbruks- og industriell revolusjon for kort tid siden.

Er det håpløst? Nei, absolutt ikke, vi må naturligvis bruke Gandhis ord «å handle som om det nytter!». Håpet ligger i at mennesket som sosial art også har utviklet viktige trekk til samarbeid og atferd for fellesskapsløsninger. Problemet er imidlertid at både politikere og de fleste aktører innenfor samfunnsvitenskapene er uten evolusjonsinnsikt og tilsynelatende ikke helt forstår vanskelighetsgraden i det de står overfor. Det vil by på enorme utfordringer å utvikle strategier for framtida blant milliarder av «programmerte egoister» i den kritiske perioden av vår historie vi nå går inn i.

«Problemet er imidlertid at både politikere og de fleste aktører innenfor samfunnsvitenskapene er uten evolusjonsinnsikt og tilsynelatende ikke helt forstår vanskelighetsgraden i det de står overfor.»