BOK: Fotballspilleren, poeten og journalisten Oddmund Vaagsholm debuterer med en prosasamling.

Her utforsker han både trangen til tilhørighet og tilbaketrekning, og lar identiteter og tider smelte i hverandre.

Fortelleren, som tidstypisk nok heter det samme som forfatteren, er en ung mann som hele livet har prøvd å samle seg.

Også boka strever med denne oppgaven, å samle seg: Den introduserer en rekke tematiske spor, men ingen klar, overordnet tanke synes å strukturere helheten.

Samlingen er en poetisk selvanalyse, men også en samtidskritisk kommentar med komiske tilbøyeligheter. Litt forenklet er rammen om stykkene slik: Fortellerjeget kommer hjem til mor og far etter studier ute. Han vil gjerne vise at han er klokere, men går i bakken og blir liggende (i alle fall i overført betydning) på gårdsplassen.

Med dette som tilbakevendende utgangspunkt slippes vi til i «Oddmunds» liv fra sju til tjuesju år: Idet han skriver brev til Paris Hilton eller Wenche Foss, serverer erindringer om guttestreker sammen med Kåre Willoch, tenker på den følelsesmessige distansen til faren, på et avbrutt kjærlighetsforhold, og går inn i kjente personer, som Jim Morrison. Uansett hvilken form han antar er fortelleren det moderne mennesket i en absurd, mediedominert og ganske skremmende verden: «Utenfor ser jeg en sjølmordsbomber, han sier han bare skal levere post, at han er ny, ny i dag. Utenfor sitter det fugler med virus, utenfor står gutter med hiv (…) Jeg er livredd. Alt der ute er større enn meg». «Det er noen mennesker her, og jeg tenker at det eneste sikre er å være alene,» heter det et sted. Nettopp kontrastene i sitatet, mellom vissheten om fellesskapet, og jeg’ets tilbaketrekning og ensomhet, er interessant i boka.

Men boka holder sjelden lenge på samme tema, tanke eller bilde. Det springes oppfinnsomt fra det ene til det andre, og dermed virker samlingen litt ufokusert.

Det er synd, for Vaagsholm presenterer mange pregnante og poetiske bilder.