I de senere årene har «religionens tilbakekomst» for alvor blitt merkbar, og polemiske ateister, med den engelske biologen Richard Dawkins i spissen, rasler med sablene. Dawkins ga nylig ut boka «Gud en vrangforestilling» og hans meningsfelle Christopher Hitchens boltret seg over to fulle sider i Dagbladet 20. mai med artikkelen «Religion forgifter alt».

Vi kan trygt si at antydningens kunst ikke er Hitchens’ og Dawkins’ sterke side. Mer problematisk er det at de sammen med sine meningsfeller seiler under falskt flagg. De påberoper seg en slags «universell naturvitenskap», mens de, tilsynelatende uten å være klar over det, forfekter et bestemt livssyn, det som kalles scientisme. Sentralt i et slikt livssyn står en enorm tiltro til naturvitenskapen som den altoverskyggende metoden til sann kunnskap om virkeligheten. Scientisters hovedagenda synes å være todelt; de forsøker å parkere religion på basis av naturvitenskap og «fornuft», samtidig som de mer eller mindre bevisst forsøker å ekstrapolere et livssyn på basis av naturvitenskap. Vi mener det er flere problematiske trekk ved scientistenes prosjekt.

Det er klart at moderne naturvitenskap har hatt en enorm suksess med å forklare (deler av) virkeligheten. Problemet oppstår når noen blander kortene, slik at de tror det er både gjennomførbart og hensiktsmessig å utvikle et livssyn ut fra naturvitenskapelige «fakta». Det hele blir ytterligere ugreit når man i neste runde fremholder at dette livssynet nettopp ikke er et livssyn, men fakta og «den rene fornuft». Som Hitchens skriver i Dagbladet 20 mai: «Vårt livssyn er ikke et livssyn. Våre prinsipper er ikke en tro.» De konstruerer faktisk sin egen virkelighetsforståelse der religionen ikke har noen plass, for så i neste omgang angripe religionen for ikke å passe inn i denne konstruksjonen.

Dette dreier seg egentlig om et uavklart forhold til naturvitenskapens gyldighetsområde. De mener rett og slett at de har en privilegert og direkte tilgang til en allmenn «Sannhet». Dermed har scientister viklet seg inn i epistemologiske og metafysiske problemstillinger som de ikke synes å være helt klar over. Dawkins, Hitchens og andre scientister er etter vår oppfatning eksponenter for en stagnert positivisme, og henger fast i modernitetens fremskrittstro og endimensjonale vitenskapssyn. Det underliggende premiss er at naturvitenskap vil være i stand til å gi oss total og utvetydig kunnskap om hele virkeligheten. Riktignok erkjenner de at naturvitenskapen ikke er helt i mål ennå, men det antydes at det bare er få brikker igjen før det store puslespillet er ferdig lagt. De har dermed ikke fått med seg at moderne naturvitenskap i langt mindre grad enn før opptrer skråsikkert og kategorisk. Dette ser vi særlig innenfor fagområder som tangerer tradisjonelt filosofiske og religiøse problemstillinger, som for eksempel kosmologi, kvantefysikk, kaosteori, livets tilblivelse og forholdet mellom bevissthet og materie.

Scientisme legger også til grunn en forståelse av naturvitenskap som enhetlig og sammenhengende. De ser ut til å ikke ta inn over seg at naturvitenskapen i økende grad har blitt spesialisert og oppsplittet i mange forskjellige «naturvitenskaper» med ulike metoder og særtrekk. Det er vanskelig å få øye på en universell naturvitenskapelig epistemologi, og det blir enda vanskeligere å legitimere et livssyn på bakgrunn av naturvitenskap.

Scientister vil monopolisere begrepet fornuft. De setter ganske enkelt likhetstegn mellom sitt eget livssyn og fornuft, og innsnevrer dermed på en arrogant måte forståelsen av hva fornuft er. Det er dette som kan få Hitchens til å skrive «Vi tviler på alt som bestrider vitenskapen og fornærmer fornuften» (Dagbladet, 20. mai 2007). Dette opplever vi som ureflektert, og nedlatende overfor andre religioner og livssyn. Det er faktisk slik at hinduer, kristne, muslimer etc. også bygger opp fornuftige og sammenhengende tankestrukturer og idékonstruksjoner. Riktignok vil de ulike religioner bygge på noen forutsetninger som en tar for gitt – men det gjør vitterlig ethvert livssyn, også scientisme! Ethvert virkelighetsbilde, religiøst eller ei, hviler på forutsetninger som man ut fra sakens natur tar for gitt, fordi det går ut over det som er tilgjengelig via vitenskapelige metoder.

Det betyr selvfølgelig ikke at religioner forkaster naturvitenskap eller at naturvitenskap utelukker religion, slik scientister mener. De aller fleste religioner og livssyn vil forsøke å integrere naturvitenskapelig kunnskap i sitt verdensbilde. Men det går helt galt når scientister tilsynelatende ønsker å drive hele livssynsdebatten på naturvitenskapens premisser, med et snevert fornuftsbegrep som brennpunkt.

Selv om det naivt å tro at det er mulig å ekstrapolere et livssyn direkte fra naturvitenskapelig kunnskap, blir det enda mer enfoldig når en i neste omgang synes å anta at hvis alle gjorde dette, så ville den nye felles innsikt om virkeligheten åpenbares for alle som «common sense»! Slik er det jo faktisk ikke. Også naturvitere bekjenner seg til vidt forskjellige religioner og livssyn – som alle oss andre.