Det er her «Gå og se» finner sted. Florya er eneste sønn og mann i en familie i en hviterussisk landsby i nærheten av fronten. Tittelen høres ut som en barnlig oppfordring og speiler hovedpersonens ungdommelige entusiasme for å komme seg i krigen. Fjortenåringen finner et gevær i en grunn soldatgrav og oppfyller dermed den eneste betingelsen for å kunne verve seg til den lutfattige russiske hæren. Moren kan gråte så fortvilt hun bare vil. Florya har ingen andre tanker enn å gå, se og delta i krigen. Og vi følger med.

Ualminnelige bilder
Krigsfilmen er en problematisk sjanger. Hvordan formidle krigens brutalitet uten å estetisere og uten at meningsløsheten blir gitt en velordnet dramatisk logikk? Det er ofte kort vei fra velmenende antikrigsbudskap, til engasjerende bejubling av det spektakulære og hensiktsmessige ved krig: se bare den slagferdige Valkyrie-scenen i «Apokalypse nå», eller den pyntelige skattejaktstrukturen i «Saving Private Ryan».

«Gå og se» benytter et velbrukt grep innen krigsfilmen: Den viser et uskyldig ungt barns desillusjonerende møte med krigen og gryende bevissthet om verdens ondskap. Men regissør Elem Klimovs hypnotiserende film unngår krigsfilmens mange klisjeer.

Her er bilder som vil følge deg i lang tid. Tyske soldater trer ut av en tykk tåke som en gjeng hvileløse gjenferd. Florya som i vill desperasjon svømmer gjennom en dyp, gjørmete myr, akkompagnert av en kakofoni av mer eller mindre imaginær støy. En ku som forviller seg inn i kryssild og blir ett av krigens mange ofre. Vi følger dødskampen på ultranært hold. Kuas øyne som febrilsk svirrer rundt er ett av filmens mest urovekkende syn.

Advarsel
Til tross for sitt velkjente tematiske territorium likner «Gå og se» på svært lite annet. Med et rastløst, nesten svevende kamera introduseres vi til et krigsunivers som veksler mellom marerittaktig ekspresjonisme og nådeløs realisme.

Lydarbeidet er et kapittel for seg, og er med på å overdrive og underdrive dramatikken i filmen, med fascinerende resultat. Når bombene hamrer over Florya, er lyden dempet til et knapt hørbart minimum. Men når han i en stille scene besøker landsbyen sin på leting etter familien, låter fluene som svirrer rundt i stua som hissige bombefly på tokt.

«Gå og se» ble produsert i forbindelse med Sovjetunionens 40-årsjubileum for seieren over nazi-Tyskland, men er milevis unna en patriotisk og forherligende beretning om den dyrekjøpte seieren. Filmen ender i et barbarisk sirkus av fulle tyske soldater og bjeffende hunder som massakrerer en hel landsby av sivile foran de sjokkerte og resignerte øynene til Florya, som så opplever de russiske styrkenes ikke akkurat skånsomme hevn. En avskrekkende påminnelse om krigens katastrofale kostnader, selv for den seirende part.

12. Oldboy (Park Chan-wook, 2003)
13. Fargo (Joel Coen, 1996)
14. Ran (Akira Kurosawa, 1985)
15. Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

Parallelt med fagjuryens filmliste skal vi også lage en folkeliste. Vær med på å nominere filmer fra de siste 25 årene, og vinn fine premier. Du kan nominere opp til 10 utenlandske og norske filmer. Filmene som får flest nominasjoner danner grunnlaget for en avstemning som starter 16. juli: