Noman Mubashir har ventet lenge på den store innvandrerromanen. Han er skuffet over at den kommende boka fra innvandrermiljø er skrevet av en middelaldrende, hvit mann.
Han sikter til Roy Jacobsens roman «Marions slør», som kommer i september. Mubashir tror en person med minoritetsbakgrunn kunne gitt romanen det lille ekstra.
– En som har vokst opp i et bestemt miljø har andre nøkler. Han eller hun vil ha tilgang til innsideinformasjon og kjenner til de kulturelle kodene. Researchen kan kamuflere mye, men det er lett å bli avslørt, hevder han.
Roy Jacobsen er enig i at det er lettere å identifisere seg med et miljø en selv har vokst opp i.
– Det er helt klart. Informasjonen til romanen min har jeg fått gjennom livet, men også gjennom antropologer, forklarer Jacobsen, som vokste opp i en drabantby. Han påpeker at dette ikke er en roman fra et innvandrermiljø.
– Jeg kan bare skrive ut fra mitt eget perspektiv, og romanen er dermed sett fra utsida av det miljøet.
Sultefôret
Mubashir hevder Norge er sultefôret på ei flerkulturell bok.
– Se bare på bøkene til Khaled Hosseini, de selger i bøtter og spann. Folk er nysgjerrige, sier han.
– Innvandrere tar mye plass i samfunnsdebatten; i avisene, i politikken og også på film, men ikke i romaner.
Mubashir mener det er viktig at det kommer ei slik bok for å motvirke fordommer, provosere storsamfunnet og gi leserne mer kunnskap.
– Hadde det ikke vært innvandrere, ville forskere og politikere hatt lite å snakke om.
Skylder på forlagene
Mubashir mener det har skjedd mye i det norske samfunnet etter at Khalid Hussains roman «Pakkis» kom ut i 1986. Han mener forlagene må gå mer aktivt inn i de ulike innvandrermiljøene for å oppdage forfatterspirene.
– Jeg tror ikke de prøver hardt nok. Forlagene bør også ha et ansvar for å gjenspeile det nye norske samfunnet. Hva med skriveverksted og skrivekonkurranser?, spør han.
Direktør i Gyldendal forlag, Einar Ibenholt, deler Mubashirs frustrasjon.
– Dette er romaner vi svært gjerne vil utgi. Manusene vi får inn fra innvandrere leses med stor interesse og det legges ned mye arbeid, sier Ibenholt, og forteller at de jobber aktivt for å få inn minoriteter, blant annet via tips.
– Det kan godt være Mubashir har rett, sier forlagsredaktør i Cappelen, Anders Heger.
– Men det er ikke nok å være flerkulturell, manuset må også leve opp til en normal litterær standard.
Kebabnorsk
Forfatter Roy Jacobsen stiller seg positiv til Mubashirs oppfordringer.
– Vi trenger en litterær stemme fra våre nye landsmenn, og jeg vil hilse den stemmen velkommen, sier han.
Forfatteren tror romanen bør skrives av noen som har vokst opp i Norge.
– Vi trenger tid, og minst én generasjon til før vi får dette til. Hvis ikke blir det kebabnorsk. Men det er absolutt noe som bør jobbes med, sier Jacobsen.
Noman Mubashir har selv bokhylla full av bøker fra det flerkulturelle miljøet.
– Det rører noe ved meg. Jeg husker godt da jeg var 16 år og leste «Bydels Buddha» av britisk-pakistanske Hanif Qureshi. Endelig kom det ei bok jeg kunne identifisere meg med! Den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alle unge mennesker har et behov for å identifisere seg med en som likner på en selv.
Vil avblåse jakten
Lektor Unni Malmø har skrevet hovedoppgave i historie om flerkulturelle forfatteres muligheter for å få utgitt litteratur i Norge. Hun mener jakten på den norske innvandrerromanen bør avblåses, fordi den først og fremst er et ønske fra nordmenn.
– Begrepet «innvandrerroman» handler om å tilfredsstille nordmenns forestillinger om innvandring. Vi kan ikke forvente på forhånd at noen skal skrive ei bok etter en viss oppskrift.
Malmø mener heller at kreftene bør settes inn på å få flere forfattere med annen etnisk bakgrunn inn i norsk litteratur, uavhengig av hva slags temaer de skriver om.
Hun mener det er mange grunner til at Norge ikke har flere forfattere med innvandrerbakgrunn.
– Språkproblemer kan være en viktig faktor. Det kan også være vanskelig å komme inn i det litterære miljøet i Norge. Landet er så lite at mye handler om å kjenne hverandre eller ha gått på samme skriveskole. Mange ungdommer som er andregenerasjons innvandrere velger heller å studere medisin eller realfag enn å bli filologer og forfattere, sier Malmø.
Nomans topp ti
Har hylla full av såkalt flerkulturelle bøker:
1. «Navnebroren» («The Namesake») av Jhumpa Lahiri. Gripende familiesaga om en indisk-amerikansk familie som strever med å finne seg til rette i USA.
2. «Sjelden som en engelsk jomfru» («The Balck Album») av Hanif Qureshi. Fengslende samtidsroman om britiskpakistanske Shaids kamp mellom vestlig liberalisme og muslimsk fundamentalisme. Året er 1989, et år synonymt med Khomeinis fatwa, Berlin-murens fall og en hel ungdomsgenerasjon hekta på housemusikk.
3. «Brick Lane» av Monica Ali. Alvorlig og høyst aktuell bok om en asiatisk kvinnes frihetskamp fanget i et arrangert ekteskap i den flerkulturelle bydelen Brick Lane i London.
4. «Hvite tenner» («White Teeth») av Zadie Smith. Humoristisk og original beretning om de engelske familiene Iqbal, Chalfen og Jones, som er knyttet sammen personlig, politisk, historisk og religiøst.
5. «Livet er ikke bare ha ha, hi hi» av Meera Syal. Varm og hylende morsom historie om venninnene Tania, Chila og Sunitas hverdagslige utfordringer i et identitetsforvirret britisk-indisk miljø i London.
6. «Et øye rødt» av Jonas Hassen Khemiri. Sveriges første innvandrerroman skrevet på gebrokkent svensk. En varm, men provoserende oppvekstroman om svensk-arabiske Halims hverdagskamp mellom kebab og kjøttbullar.
7. «My Son the Fanatic» (en del av novellesamlingen «Love in a Blue Time») av Hanif Qureshi. Hva gjør du som far når din egen sønn suges inn i et voldelig islamistmiljø og kritiserer deg for å være en dårlig muslim? En høyst aktuell og fengslende bok fra det britisk-pakistanske miljøet.
8. «Londonstani» av Gautam Malkani. Vold, rasisme, bling-bling og lekre babes. En hverdagsskildring om tøffe gategutters oppvekst i den indiske gettobydelen Hounslow i London.
9. «Anita og meg» av Meera Syal. Humoristisk oppvekstroman fra 70-tallets England, hvor den indiske skolejenta Meena slites mellom sari, curry, fish and chips og hvit rasisme.
10. «Maps for lost lovers» av Nadeem Aslam. Et britiskpakistansk ektepar blir funnet drept i sin egen leilighet. En historie om forbudt kjærlighet, hat, tradisjon, kulturkollisjon og hjertesmerte.
1. «Navnebroren» («The Namesake») av Jhumpa Lahiri. Gripende familiesaga om en indisk-amerikansk familie som strever med å finne seg til rette i USA.
2. «Sjelden som en engelsk jomfru» («The Balck Album») av Hanif Qureshi. Fengslende samtidsroman om britiskpakistanske Shaids kamp mellom vestlig liberalisme og muslimsk fundamentalisme. Året er 1989, et år synonymt med Khomeinis fatwa, Berlin-murens fall og en hel ungdomsgenerasjon hekta på housemusikk.
3. «Brick Lane» av Monica Ali. Alvorlig og høyst aktuell bok om en asiatisk kvinnes frihetskamp fanget i et arrangert ekteskap i den flerkulturelle bydelen Brick Lane i London.
4. «Hvite tenner» («White Teeth») av Zadie Smith. Humoristisk og original beretning om de engelske familiene Iqbal, Chalfen og Jones, som er knyttet sammen personlig, politisk, historisk og religiøst.
5. «Livet er ikke bare ha ha, hi hi» av Meera Syal. Varm og hylende morsom historie om venninnene Tania, Chila og Sunitas hverdagslige utfordringer i et identitetsforvirret britisk-indisk miljø i London.
6. «Et øye rødt» av Jonas Hassen Khemiri. Sveriges første innvandrerroman skrevet på gebrokkent svensk. En varm, men provoserende oppvekstroman om svensk-arabiske Halims hverdagskamp mellom kebab og kjøttbullar.
7. «My Son the Fanatic» (en del av novellesamlingen «Love in a Blue Time») av Hanif Qureshi. Hva gjør du som far når din egen sønn suges inn i et voldelig islamistmiljø og kritiserer deg for å være en dårlig muslim? En høyst aktuell og fengslende bok fra det britisk-pakistanske miljøet.
8. «Londonstani» av Gautam Malkani. Vold, rasisme, bling-bling og lekre babes. En hverdagsskildring om tøffe gategutters oppvekst i den indiske gettobydelen Hounslow i London.
9. «Anita og meg» av Meera Syal. Humoristisk oppvekstroman fra 70-tallets England, hvor den indiske skolejenta Meena slites mellom sari, curry, fish and chips og hvit rasisme.
10. «Maps for lost lovers» av Nadeem Aslam. Et britiskpakistansk ektepar blir funnet drept i sin egen leilighet. En historie om forbudt kjærlighet, hat, tradisjon, kulturkollisjon og hjertesmerte.
– En som har vokst opp i et bestemt miljø har andre nøkler. Han eller hun vil ha tilgang til innsideinformasjon og kjenner til de kulturelle kodene. Researchen kan kamuflere mye, men det er lett å bli avslørt, hevder han.
Roy Jacobsen er enig i at det er lettere å identifisere seg med et miljø en selv har vokst opp i.
– Det er helt klart. Informasjonen til romanen min har jeg fått gjennom livet, men også gjennom antropologer, forklarer Jacobsen, som vokste opp i en drabantby. Han påpeker at dette ikke er en roman fra et innvandrermiljø.
– Jeg kan bare skrive ut fra mitt eget perspektiv, og romanen er dermed sett fra utsida av det miljøet.
Sultefôret
Mubashir hevder Norge er sultefôret på ei flerkulturell bok.
– Se bare på bøkene til Khaled Hosseini, de selger i bøtter og spann. Folk er nysgjerrige, sier han.
– Innvandrere tar mye plass i samfunnsdebatten; i avisene, i politikken og også på film, men ikke i romaner.
Mubashir mener det er viktig at det kommer ei slik bok for å motvirke fordommer, provosere storsamfunnet og gi leserne mer kunnskap.
– Hadde det ikke vært innvandrere, ville forskere og politikere hatt lite å snakke om.
Skylder på forlagene
Mubashir mener det har skjedd mye i det norske samfunnet etter at Khalid Hussains roman «Pakkis» kom ut i 1986. Han mener forlagene må gå mer aktivt inn i de ulike innvandrermiljøene for å oppdage forfatterspirene.
– Jeg tror ikke de prøver hardt nok. Forlagene bør også ha et ansvar for å gjenspeile det nye norske samfunnet. Hva med skriveverksted og skrivekonkurranser?, spør han.
Direktør i Gyldendal forlag, Einar Ibenholt, deler Mubashirs frustrasjon.
– Dette er romaner vi svært gjerne vil utgi. Manusene vi får inn fra innvandrere leses med stor interesse og det legges ned mye arbeid, sier Ibenholt, og forteller at de jobber aktivt for å få inn minoriteter, blant annet via tips.
– Det kan godt være Mubashir har rett, sier forlagsredaktør i Cappelen, Anders Heger.
– Men det er ikke nok å være flerkulturell, manuset må også leve opp til en normal litterær standard.
Kebabnorsk
Forfatter Roy Jacobsen stiller seg positiv til Mubashirs oppfordringer.
– Vi trenger en litterær stemme fra våre nye landsmenn, og jeg vil hilse den stemmen velkommen, sier han.
Forfatteren tror romanen bør skrives av noen som har vokst opp i Norge.
– Vi trenger tid, og minst én generasjon til før vi får dette til. Hvis ikke blir det kebabnorsk. Men det er absolutt noe som bør jobbes med, sier Jacobsen.
Noman Mubashir har selv bokhylla full av bøker fra det flerkulturelle miljøet.
– Det rører noe ved meg. Jeg husker godt da jeg var 16 år og leste «Bydels Buddha» av britisk-pakistanske Hanif Qureshi. Endelig kom det ei bok jeg kunne identifisere meg med! Den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alle unge mennesker har et behov for å identifisere seg med en som likner på en selv.
Vil avblåse jakten
Lektor Unni Malmø har skrevet hovedoppgave i historie om flerkulturelle forfatteres muligheter for å få utgitt litteratur i Norge. Hun mener jakten på den norske innvandrerromanen bør avblåses, fordi den først og fremst er et ønske fra nordmenn.
– Begrepet «innvandrerroman» handler om å tilfredsstille nordmenns forestillinger om innvandring. Vi kan ikke forvente på forhånd at noen skal skrive ei bok etter en viss oppskrift.
Malmø mener heller at kreftene bør settes inn på å få flere forfattere med annen etnisk bakgrunn inn i norsk litteratur, uavhengig av hva slags temaer de skriver om.
Hun mener det er mange grunner til at Norge ikke har flere forfattere med innvandrerbakgrunn.
– Språkproblemer kan være en viktig faktor. Det kan også være vanskelig å komme inn i det litterære miljøet i Norge. Landet er så lite at mye handler om å kjenne hverandre eller ha gått på samme skriveskole. Mange ungdommer som er andregenerasjons innvandrere velger heller å studere medisin eller realfag enn å bli filologer og forfattere, sier Malmø.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen