NUMMER EN: Dette er verdens viktigste film siden 1982.

1. plass internasjonale filmer, «Pulp Fiction», Quentin Jerome Tarantino, 1994.

Hvis du ser «Pulp Fiction», så går du ikke bare på kino. Du forsvinner ned kaninhullet.» Elvis Mitchells treffende bemerkning fra hans anmeldelse av Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» i New York Times i 1994 er blitt stående for ettertiden.

På samme måte som Alice i Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» forsvinner ned og inn i en ny, underlig dimensjon, trekkes man inn i et nytt univers når man faller for Tarantinos underverden.

I 1994 HADDE det lenge gått rykter om «Pulp Fiction». Quentin Tarantino hadde med sin debutfilm «Reservoir Dogs» (1992) opparbeidet seg et navn blant de interesserte. Og med skuespillere som John Travolta, Bruce Willis, Christopher Walken og Harvey Keitel på rollelista, var forventningen store.

Året etter premieren var han et navn også for allmennheten. På fem år hadde Tarantino beveget seg fra å jobbe i videobutikken Video Archives på Manhattan Beach i California, til å bli superstjerne. Som ytterst få andre regissører før ham, prydet han plutselig kjendisspalter og forsider. Tarantinos film var smart og tidsriktig popkultur. Og den ble med ett omfavnet av en hel ungdomsgenerasjon.

«Pulp Fiction» representerer det brede, kommersielle uttrykket, samtidig som den ivaretar det kunstneriske og filmfaglige. At «Pulp Fiction» i 1994 vant Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes, verdens kanskje viktigste filmfestival, underbygger nettopp det.

Dette er en av Tarantinos kvaliteter. Hans barnlige kjærlighet til mediet, hans genialitet som filmskaper og det faktum at han er et popkulturelt leksikon, gjør filmene hans severdige for 14 år gamle fotballspillere så vel som for 50 år gamle filmvitere.

Alle får noe ut av dansescenen mellom Vincent Vega (John Travolta) og Mia Wallace (Uma Thurman) i «Pulp Fiction». Den fungerer som et underholdende midtpunkt i en av filmens kapitler, og noen ser den som det. Andre ser øyeblikkelig linken til John Travoltas filmhistorie, der han danser seg inn i pikehjerter i filmen «Grease». Andre igjen tenker videre til den franske nybølgeregissøren Jean-Luc Godard, og hans dansescene fra filmen «Bande à part» fra 1967.

Og slik fortsetter Tarantino «Pulp Fiction» igjennom. Han skaper tilgjengelig underholdning, med flere lag under overflaten. Det gis tydelige hint om det kommende innholdet – fra filmplakaten, som er designet som et klassisk krimbokcover fra 1940- og 50-tallet, bøker der mennene er tøffe, damene sexy og lyset alltid dunkelt – til filmens åpningssekvens, der vi får servert en ordbokdefinisjon av tittelen «Pulp Fiction». Likevel er det som kommer umulig å forestille seg.

«EN HISTORIE trenger en begynnelse, et midtparti og en slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.» Få har tatt Godards kjente ord så bokstavelig som Tarantino. Selve historien i «Pulp Fiction» er bygget som en klassisk formet fortelling, som så er satt sammen på en ikke-lineær måte. Filmen består av to prologer, tre kapitler og en epilog. Der 1 ville vært den naturlige begynnelsen i en lineær fortelling og 2 den neste, er «Pulp Fiction» sammensatt slik: 3-1-5-6-2-4. Og den slutter nesten eksakt der den begynner.

Kapitlene er bygget opp med begynnelse og slutt, og kunne fint fungert som enkeltstående kortfilmer. Prologene funger som forhåndsinformasjon og spenningsbyggere. Og det er gjennom tilsynelatende triviell dialog Tarantino bygger denne spenningen. Det er også gjennom dialog han bygger sine karakterer.

De hensynsløse torpedoene Jules (Samuel L. Jackson) og Vincent fører en samtale som vanligvis finner sted mellom arbeidskolleger som kjeder seg. De skal drepe noen, men snakker og krangler om fotmassasje og hamburgere. De er, som nærmest samtlige av Tarantinos figurer, komplekse individer, med levde liv, drømmer og meninger.

Dialogene er som oftest også særdeles vittige, stappet med popkulturelle referanser og Tarantinos velfunderte, men likevel noe sære hverdagsfilosofi. Mr. Browns («Reservoir Dogs») analyse av Madonna-låta «Like a Virgin», er et godt eksempel på sistnevnte. (Slå det opp, hvis du lurer på hvorfor.)

«PULP FICTION» finner sted i L.A, men i en annen dimensjon av L.A. Åpningscenene spilles ut på en klassisk amerikansk diner. Det samme gjør åpningsscenen i «Reservoir Dogs». Tim Roth spiller raner i begge scenene. Men i «Pulp Fiction» har han lært at bankran ikke lønner seg. Har man sett «Reservoir Dogs», skjønner man hvorfor.

At Vincent Vegas bror, Vic Vega, eksisterer i «Reservoir Dogs», er heller ikke tilfeldig, men et pek fra Tarantino. En lek med figurer, og en tydeliggjøring av at «Pulp Fiction» og «Reservoir Dogs» finner sted i samme by og i samme univers.

Et univers der tida står stille, der handlingen foregår klokken åtte om morgenen, samtidig som karakterer sitter og slapper av ved svømmebassenget, eller er kledd for cocktailparties. Der det spises av frokostblandinger som var populære på 40-tallet. Der tv-ene er fra 60-tallet, og bilene likeså. Tarantino-universet er fullt og helt konstruert i Tarantinos hode, og har ingen rot i virkeligheten.

Han legger heller aldri skjul på at det vi ser er ren fiksjon. I «Pulp Fiction» tegner for eksempel Mia en hvit tegneseriefirkant i luften med fingeren. I «Kill Bill» snakker The Bride direkte til kameraet. Kameraet er også hele tida tilstedeværende, og noen ganger til og med treigere enn karakterene det følger.

Tarantino klipper aldri unødvendig. Han dveler ved scener, og lar aldri publikum få se mer enn de trenger. Noen ganger lurer han oss, som Alfred Hitchcock, til å tro at vi ser noe vi faktisk aldri ser. Volden er for eksempel relativt mild i «Pulp Fiction». Vi får aldri se at Mia Wallace spiddes av ei sprøyte, men vi tror det. Og den volden vi faktisk ser, framstår snill på grunn av universet den utspilles i.

I scenen der Vincent ved et uhell sprer hjernemassen til en uskyldig ut over hele bilen, er han og Jules mer opptatt av bilens ve og vel enn av tapet av vennen. Karakterens reaksjon gjør volden tegneserieaktig. Og faktisk føles Butchs (Bruce Willis) utbrudd mot kjæresten mer voldsomt enn det avskutte hodet.

Tarantinos nøye planlagte soundtrack er også ekstremt viktig i hans produksjoner. Og hvert kapittel, hvert nytt sceneskifte, nesten hver karakter har sin egen temalåt.

FART, INTELLIGENS og frekk dialog; eksplisitt vold, popkulturelle referanser og ikke-lineære fortellinger er kjennemerker for Tarantinos filmer. Virkemidlene er forsøkt kopiert flere ganger siden. Filmer som «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» (Guy Ritchie 1998), «Snatch»(Ritchie 2000) og «Payback» (Brian Helgeland 1999), for å nevne tre, er tydelig inspirert av filmskaperen.

Men ingen andre stjeler så mye fra filmhistorien. Og mange har satt spørsmålstegn ved Tarantinos benyttelse av andres filmkunst i sine filmer. Kan han defineres som auteur og filmkunstner når verkene hans så å si er rene filmkollasjer? Så absolutt. Det er hans velfunderte resirkulering som er basisen i hans filmkunst. Her følger noen eksempler:

1. Scenen der Jules og Vincent entrer leiligheten for å hente kofferten, er som hentet fra en hvilken som helst Leone-western, der kameraet skifter mellom nærbilde til helfigur, fra skurk til helt. Leones gangsterepos «Once Upon a Time in America» har inspirert filmens sirkelkomposisjon og scenen der Vincent skyter heroin.

2. Dansescenen mellom Mia og Vincent er inspirert av Jean-Luc Godards «Bande à part» fra 1964. Tarantino oppkalte også sitt eget produksjonsselskap, A Band Apart, etter samme film. At Mia Wallace har samme frisyre som Anna Karina har i Godards «Vivre sa Vie», er heller ikke tilfeldig.

3. Sprøytescenen der Mia Wallace nærmest spiddes av et skudd adrenalin, er sterkt influert av Alfred Hitchcocks famøse dusjscene i «Psycho» fra 1960. Heller ikke her får vi se selve stikket.

4. Voldtektsscenen framstår som en ren hyllest til slasher- og exploitationfilmer, der blod, gørr og ondskap er hovedingredienser.

5.Bibelversscenen, der Jules leser et vers fra profeten Esekiel, er direkte hentet fra Sonny Chibas «Karate Kiba» fra 1976. Tarantino har erklært sin begeistring for Chiba flere ganger, og blant annet er Christian Slaters karakter i «True Romance» (1993), en film Tarantino skrev mange år tidligere, stor Chiba-fan. Chiba har også en rolle i «Kill Bill 1» (2003), der han smir samuraisverdet til The Bride (Uma Thurman).

6. Vennskapet mellom Jules og Jimmie (Quentin Tarantino) er en hyllest til François Truffauts «Jules et Jim» fra 1962. Sitatet «Don’t fucking Jimmy me, Jules» er en ren referanse til filmen.

SOM POPKUNSTNERNE på 1960-tallet makter Tarantino å ta til seg masse- og underholdningskultur, for så å opphøye det. Han blander høy- og lavkultur i sitt uttrykk, og er en av få avantgardister i dagens filmverden.

Hans påvirkningskraft har vist seg enorm, filmskapere har etterapet ham, og han har skapt en ny interesse for filmmediet blant yngre generasjoner. Gjennom sine nøye velfunderte collager har han også skapt et nytt filmspråk, og måte å se film på.

Quentin Tarantinos «Pulp Fiction» vil bli stående som et av filmhistoriens referanseverker for all ettertid, og er en naturlig vinner i Dagbladet kåring over de viktigste internasjonale filmene fra de siste 25 årene.

2. Blue Velvet
3. «Short Cuts»
4. «Chungking Express»
5. «Hvor er min venns hus»
6. «Stranger Than Paradise»
7. «Blade Runner»
8. «Ondt blod i Amerika»
9. «Breaking the Waves »
10. «Nattsvermeren»
11. «Gå og se»
12. «Oldboy»
13. «Fargo»
14. «Ran»
15. «Requiem for a Dream»

Parallelt med fagjuryens filmliste skal vi også lage en folkets liste. Dagbladets lesere har nominert 100 filmer, og stemmene blir nå talt opp. Folkets liste presenteres i morgen.

• Her kan du lese alt vi har skrevet om Dagbladets filmkanon 2007.