(Dagbladet.no): Konserten har vart i drøyt halvannen time, vi har kommet fram til låt nummer 18. Vi har kommet fram til kveldens aller beste prestasjon, det nærmeste vi kommer at nesten 40 år gammel magi kan eksistere i en form for magisk samhandling med underholdningsmaskinen til en gjeng noen-og-seksti-åringer.

Det er akkurat dette man er kommet for, det er dette man har betalt nærmere en tusenlapp for å få et glimt av. Stones-magien. Låt nummer 18 er en «Jumpin’ Jack Flash», som dreper enhver fordom mot rynkerock eller bekymringen for balansen i Keith Richards’ alkoholinntak.

Hvis dette er siste gang vi får se The Rolling Stones, så er det dette øyeblikket – og noen sekvenser og enkeltøyeblikk for øvrig – vi skal lagre i minnet, de magiske minuttene som er verdt alt.

Før dette var The Rolling Stones’ femte konsert på Valle Hovin og sjuende i Norge totalt noe av en heisatur i kvalitet og intensitet. Det lar seg gjøre å grovoppdele konserten i greie, svake og imponerende sekvenser, og konklusjonen på hvor bra det hele var, avhenger selvsagt om du henger deg opp i svakhetene eller lar deg overbevise av styrkene og lar resten bli påtaleunnlatelser.

Opp og ned
De åpner traust og kjedelig med troikaen «Start Me Up», «You Got Me Rocking» og «Rough Justice» – det er lite annet enn oppvarming, et forsøk på å finne marsjhøyde eller riktig gir. Det kan vi leve med.

Så løsner det: «Bitch» varsler en ny standard, et nytt alvor. Sekvensen som fortsetter med «Monkey Man», «You Can’t Always Get What You Want» og «Midnight Rambler», er konsertens beste, utsøkt låtutvalg kombinert med ikke bare ett, men to girskifter inni en lang, nesten for lang, munnspillstinn og rødglødende «Rambler».

Det er her Stones også kåler det til for sitt første momentum ved å følge opp med sin Las Vegas-glorete James Brown-hyllest («I’ll Go Crazy») og en velmenende, men vindskeiv Keith Richards-dobbel hvor «You Got The Silver» likevel strålte av en slags skjerpet inspirasjon.

Sekvensen ute på den lille mobile scenen er litt opp og ned, med en humpete «Miss You», en lite sprutende «It’s Only Rock’n’Roll» og versjoner av «Satisfaction» og «Honky Tonk Women» som trekker ut i langdrag.

Killeravslutning
Og så en killeravslutning: «Sympathy for the Devil» med Mick Jagger i rød sjakett som en slags svovelpredikant fra helvete er en demonstrasjon av stadionmakt og vellykket effektmakeri.

Man kunne kjenne varmen slå mot huden fra pyroblussene på toppen av scenerigget på 50 meters avstand, en orgie i rød neon, lys, røyk og ild som tok fokuset vekk fra om «Sympathy» egentlig ble framført på en bra måte. Men det ble den, langt strammere i fisken enn den var i starten av turneen.

Og til slutt: en skummelt velspilt «Paint It Black», selve beviset på at Keith Richards stort sett var i vater på Valle Hovin i går, hans gitarintro satt der den skulle, i motsetning til på ekstranummeret «Brown Sugar», som var hinsides det falske. Resten gikk fint.

Men akkurat et feilskjær på oppløpssiden betydde lite, for rett før spilte The Rolling Stones en magisk versjon av «Jumpin’ Jack Flash» som tilgir det meste. Når man ikke kan forvente sammenhengende storhet, er glimtene av magi verdt alle pengene.