Likevel skriver junipoeten på rim. Og dialekt.
HUMRER, LER OG BLIR FORBANNET: - Hadde det ikke vært for Diktkammeret hadde jeg nok ikke skrevet dikt i dag. Det er det eneste stedet jeg har mulighet til å treffe noenlunde likesinnede, og lese, skrive, lære, bli forbannet, humre og le, sier junipoeten Kari Grinden Lilleseth.
Foto: PRIVAT
To dikt i juni - hvem har skrevet dette?
Bak pseudonymet gjemmer Roger Pedersen fra Sandnessjøen. Her er diktet hans:
«Den tredje skoen»
*Klunk, Klunk*
jeg hørte tydelig to dunk
to sko som falt til gulvet
i rommet ved siden av meg
Så hørte jeg enda et dunk
Les juryens kommentar:
Får håret til å reise seg
Her har poeten skrelt vekk alt uvesentleg og servert diktet i ei raffinert og fortetta form. Men sjølv om det er kort, er her plass til klare konkrete og sanselege observasjonar og eit gåtefullt mysterium. Den merkverdige tittelen fører til at lesaren vert nysgjerrig, og spenninga som er skapt her, vert halden ved like til siste ord. Samstundes er det noko med orda «klunk» og «dunk» som er så lydskapande og som får desse skorne til nærast å koma ut av diktet. Samstundes fører dette lesaren inn i rommet der diktet sitt «jeg» er, og me vert lyttande og spørjande.
Og ein vert sitjande att med ei kjensle som mest kan få håret til å reisa seg i nakken: For kva er det i det andre rommet?
Ja, det er det opp til vår eigen fantasi å mana fram. Og til meir ein tenkjer på det, jo fleire alternativ dukkar det opp. Så konkrete og opne kan gode, korte dikt vera, og kanskje bør ein halda fram med å gruvla og tenkja på dette, heilt til dunket av den tredje skoen fyller heile oss, fyller sinn og kropp, ja heile universet?
For juryen, Helge Torvund
Dialekten i diktet er fra Sør-Odal, der poeten bor og jobber som vernepleier.
- Jeg skriver hovedsakelig på dialekt, og tror det gjør at diktet oppleves mer personlig og intimt. Faren er kansje at dialekta kan medføre at folk ikke tar diktet helt «på alvor». Dette gjelder kanskje ikke bare dialektdikt, men også dikt på rim?
- Ja, hvorfor har du valgt å skrive på rim - det er jo ganske uvanlig?
- Jeg vet egentig ikke hvorfor, men det passer liksom best for meg. Det ligger utrolig mye arbeid bak et godt rimdikt, og risikoen er stor for at det blir naivt og pinlig. Det er her jeg redder jeg meg litt med å bruke dialekt, mener hun.
En besettelse
- Vi får sterke assosiasjoner til Prøysen - er du inspirert av ham?
- Jo, jeg er vel det. Prøysen, Børli og Skjæraasen er en del av oppveksten. Jeg liker det ekte, jordnære, med en snert med humor midt oppi alt det triste.
Grinden Lilleseth mener dialekter er et forsømt kapittel i den norske skolen:
- De har nå mer eller mindre fått status som en slags slang eller «tullespråk», men alle distrikter i Norge burde få dette inn i norskundervisninga i grunnskolen, mener hun.
Hun skrev mest sangtekster og oversettelser da hun i 2004 begynte å skrive dikt - omtrent på samme tid som hun oppdaget Diktkammeret.
- Jeg er en «av og på»-skriver, det går i peroder med lange pauser imellom. Innimellom føles det nesten som en besettelse - det kan bli litt for mye av det gode.
Leser Harry Potter
Likevel har hun ikke så store ambisjoner i forhold til skrivinga, selv om hun synes det er fryktelig morsomt når noen leser, liker og attpåtil forstår diktene.
- Vil du fortelle litt om vinnerdiktet, hvordan det ble til og hva tenkte du på da du skrev det?
- Det er vanskelig å si noen om hva diktene mine handler om. Det kan bli litt vel privat - og det er ikke alltid jeg sjøl vet hva de handler om, heller. Dette diktet handler kanskje om drømmer, ønsker, mål og krav, og at det er vanskelig, åkke som, å finne den rette balansen. Det jeg ser på som det viktigste, er hva andre opplever og leser ut av diktet.
- Hva leser du selv?
- Jeg er altlesende. Burde lest mer poesi, men sier uten å skamme meg at den siste leste boka er «Harry Potter and the Deathly Hallows», den har jeg ventet på lenge.
Les Karis junidikt (tips til leseren: lis er lys, gjær er gjør, skær er skal, færje er farge):
«to ta mæ»
Du liker det lise og fagre
og bruker så frodige ord
mens je tenkjer mørke og magre
og strør øske på bråtåbrennt jord
Du sier at lis det er vakkert
du sier at færje er gøtt
mens je trives bæst baki skuggen
og friser det gjær je visst støtt
Du stråler ivæg som ei kule
je tusler i væg i det små
du brenner dæ ut mot det gule
je gjømmer mæ bakom dæ nå
Je lister mæ inn mot det duse
mens du jagar solskinn og lis
je våger, du vinner, je snubler, du svinner
nå trengs både færje og dis
Førr håssen skær du finna liset
viss himmæl din alltid er blå
og håssen skær je finna skuggen
viss færjen omkring mæ er grå
Den blyge får det siste ordet
Juryens kommentar: Ein klassisk konflikt mellom to måtar å vera og sjå på, servert i lune rytmar og folkeleg form, med munnleg dialektform i tiltale til eit «du». Diktet er prega av gjennomtenkte ordval og har ei eiga røyst som fekk juryen til å halda fast ved det til aller siste runde. Ved å understreka behovet for begge desse alternativa, skapar diktet ein forsonande slutt, men stiller også eit viktig spørsmål som gjeld den meir populære og fargerike, frodige og lys og ordglade personen:
Kva skulle framheva denne om det ikkje var for alle dei grå som held seg i skuggen?
Det er noko med den underfundige tonen, som me kjenner igjen frå mange gode visetekstar. Det at det er nettopp denne som gøymer seg bak den andre, den blyge som ikkje trivst i rampelyset, som har tid til ettertanke og refleksjon, og som gjennom poesien likevel får siste ordet.
For juryen,
Helge Torvund
I juryen satt denne gangen Niels Schia, Marie Kleve, Helge Torvund og Maria Børja.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen