«Bioshock», en umiddelbar klassiker.
SE VIDEO: Her kan du se sju minutter med spilling fra «Bioshock».
Video: 2K GAMES
Se bilder fra spillet!
Bioshock
- Plattform: Xbox 360 (testet) og pc
- Produsent: 2K Games
- Aldersgrense: 18
Foto: 2K GAMES
Foto: 2K GAMES
Foto: 2K GAMES
Foto: 2K GAMES
JEG HAR JOBBET som spillanmelder i snart ti år, og har godt og vel 15 års spillerfaring fra før det. I løpet av disse åra har jeg vært borti hundrevis av spill, mange av dem svært gode.
Når jeg etter å ha spilt gjennom «Bioshock» sitter igjen med følelsen av at dette føyer seg pent inn i den eksklusive rekken av de beste spillene jeg noensinne har spilt, er det med andre ord litt av en perle vi har med å gjøre.
«Bioshock» har nemlig alt en umiddelbar klassiker bør inneholde. Ikke bare er det et glimrende skytespill, med flust av hakesleppeffekter, drøssevis av adrenalinpumpende spenningssekvenser og innovative puslegåter – spillet byr også på en ytterst fascinerende og gripende historie, uten at denne skal røpes.
SPILLETS SKAPER, Ken Levine (som også ga oss «System Shock 2»), har uttalt at «Bioshock» er «et skytespill for tenkende mennesker». Med spillet beviser han også at han i aller høyeste grad selv er et svært tenksomt vesen, nettopp noe spillbransjen trenger flere av for å få befestet kunstformen som noe mer enn bare «barnelek».
Den utopiske undervannsbyen Rapture ble opprinnelig skapt som en frihavn for samfunnskritiske vitenskapsmenn, kunstnere og intellektuelle (tuftet på den amerikanske filosofen Ayn Rands virke). Her har menneskets iboende trang for selvhevdelse – godt hjulpet av genforskning gone wrong – forvandlet stedet til en ytterst dystopisk arena for spillets vanvittige historie.
Det hele starter med at flyet du sitter med styrter, og du får kontroll over hovedpersonen (som du ser alt gjennom øyene til) idet han kaver i et flammehav rett ved en holme - som kjapt viser seg å være inngangspartiet til Rapture.
Ingenting er forklart for deg, hverken som spillfigur eller spiller. Der mange spill glemmer å fortelle deg hva det egentlig er du holder på med, gjør «Bioshock» dette helt bevisst. Du skal lure, og når du kikker deg rundt i det art deco-orienterte innendørslandskapet i Rapture er det ikke bare du som klør deg i hodet - også spillfiguren din må gradvis avdekke historien bak dette gudsforlatte stedet under havet.
SOM MED MANGE andre klassiske fortellinger skal vi prise oss lykkelig over andre folks ulykke. Rapture er ikke lenger noe spesielt hyggelig sted å befinne seg, og overalt vrimler det av monstre med forskjellige egenskaper avledet av den feilslåtte genforskningen.
Du vil ganske kjapt stifte bekjentskap med disse genmodifikasjonene selv. Allerede etter ti minutter har du skjønt hvor effektivt det kan være å stoppe fiendene med et realt støt fra venstrehånda, mens du knakker dem over huet med skiftenøkkelen du holder i høyre.
Etterhvert som hovedpersonen og spillet utvikler seg, vil måten du bruker og kombinerer disse «genmagiske» kreftene og våpnene du får tak i utvikle seg langt forbi det du først forventer. Forvent frydefull taktisk fingerdans over kontrollene i hektiske øyeblikk.
Rapture er også full av teknologiske og potensielt dødelige vaktsystemer, som kameraer og flyvende maskingeværroboter. Disse kan du imidlertid hacke om så de kjemper på din side mot monstrene - hackingen foregår som et minispill der du må legge et pipeløp for flytende væske kjapt nok, og hjelper deg også med å åpne pengeskap, dører og lignende.
AV NATUR LIKER jeg å dvele ved detaljene i spill jeg liker. Derfor ble turen gjennom Rapture av det lange slaget, jeg vil anslå at jeg endte opp på litt over 20 timer med samling av lydbånd, fotografering av fiender, innsanking av deler til nye oppfinnelser - og ikke minst det å komme de mange småjentene i spillet til unnsetning (om du velger det).
Og her er vi inne på et av de aller mest minneverdige aspektene ved spillet. Rapture kryr av småjenter, såkalte «little sisters», som sanker det genmodifiserende stoffet «Adam» fra likene som ligger strødd. Disse passes på av store, dykkerdrakt-aktige kjemper som går under fellesbetegnelsen «Big Daddy».
For å overleve, må du ha «Adam». Småjentene er proppfulle av dette stoffet. Og når du etter å ha tatt knekken på en «Big Daddy» har valget mellom å drepe den lille jenta og høste alt hun har av genstoffet, eller spare livet hennes og bli tildelt langt mindre enn du egentlig kunne ha fått, merker du virkelig at spillet har kommet under huden din. Slike moralske valg er det ikke hver dag du må ta stilling til i et spill.
SELV OM GRAFIKK ikke er viktigst i spill som dette, er det ikke til å komme unna at Rapture ikke bare ser helt fantastisk ut, både design- og grafikkmessig. Også lydteppet, 40-tallsmusikken og effektene er milevis over toppen av kransekaka når det kommer til å sette stemning.
Og selv om det ofte er en klisje i moderne spill, må vannet nevnes, ettersom det spiller en viktig rolle i et spill som tross alt finner sted under vann. Som en kompis av anmelderkollega Stefan nylig så treffende uttalte: «Utviklere burde ikke skryte av vannet i spilla sine noe særlig lenger, tror jeg. «Like, yeah, it has a waterfall, watchu gonna do», også setter du «Bioshock» i pcen og det kommer f**kings vann ut av dvd-romen».
OM DU VIRKELIG vil gå i dybden, kan «Bioshock» leses som en sterk kritikk av gentukling - men om du bare er ute etter en enormt bra skytespillopplevelse er dybden Rapture befinner seg på under havet mer enn godt nok. Spillet har mange lag, og uansett hvor mange av disse du velger å skrelle vekk, er du likevel sikret et av årets beste spillopplevelser.
Og det er ikke dårlig, når man ser på lista over alle storspillene som er forventet i månedene som kommer. Når «Bioshock» setter lista så høyt som det gjør, skal det godt gjøres å overgå det. Eller sidestille seg med det, for den saks skyld.
«Bioshock» finner du i hyllene fredag 24. august.
Se bilder fra spillet!
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen