Erik Fosnes Hansen og Anne B. Ragde er forfattere som har etterlyst litteraturviteres oppmerksomhet mot bøker som selger. Jeg har tatt imot utfordringen og hevdet i Dagbladet 7. august at Ragdes trilogi befester det politisk korrekte bildet av tingenes tilstand. Dette har teatersjef Otto Homlung ved Trøndelag Teater betegnet som virkelighetsfjernt snobberi, mens Anne B. Ragde sier det bekrefter litteraturviteres fordommer og middelaldrende menns misunnelse.

At Homlung og Ragde begge skyver oppmerksomheten fra det skrevne og til den som skriver sier i seg selv noe om hva litteraturvitenskap ikke skal gjøre. Hvorvidt Ragdes «Ligge i grønne enger» eller Fosnes-Hansens «Beretninger om beskyttelse» er underholdende eller ikke, er selvsagt opp til den enkelte. Den unisone hyllesten av Berlinerpoplene som en klassiker kan derimot ikke få stå uimotsagt. At kanoniseringen speiler en trend i tida der filmer og bøker fra den nære fortid opphøyes på bekostning av det noe fjernere, gir desto større grunn til å spørre om hvorvidt dette er et verk som blir stående om tyve eller for den saks skyld femti år.

Om en klassiker markerer noe nytt, er det i samtida lettere å se hva som ikke er det. Knut Hamsun jobbet i over ti år med manuset til «Sult» og ble avvist gang på gang før han endelig nådde fram – uten særlig umiddelbar salgssuksess.

Det som er nytt vil nødvendigvis skape en viss motstand, vekke anstøt mot de kategorier vanen møter virkeligheten med. «Berlinerpoplene» er bare et eksempel på et verk som tvert imot bare bekrefter det vi allerede vet.

Når åpningsscenen beskriver en ung, saftig jente som svulmende av innestengt begjær har trukket seg ned i naustet, halvt naken, fuktig og med døra halvt på gløtt venter på Mannen, så er det noe vi har sett utallige ganger før. Ungjenta er passivt ventende mens hun sakte lar kjolekanten gli oppover låret, mannen er bare en forventning om seksuell pågåenhet.

Handlingen foregår umiddelbart etter krigen, ei tid vi forbinder med beruselse og løssluppenhet. Scenen legger opp til å bli lest som skjebnesvanger, men blir ufrivillig komisk og i beste fall en parodi på seg selv; en rekke sjablonger satt opp på en flanellograf – de turkise filttavlene som var så mye brukt i søndagsskolen, i hvert fall på den tida jeg var barn. Figurene blir som språket klisjeer, en anmassende opphopning av forslitte og stivnet uttrykksmåter. Klisjeer er ikke i seg selv noe negativt. Vi trenger dem. Men her blir det for mye av et begjær som eser og svulmer ut i en sånn grad at det ikke blir plass til leserens egne fantasier eller begjær for den saks skyld. Og er det noe også underholdningsromanen avhenger av, så er det å spille på lag med, og ikke fortrenge leserens begjær. Det hele nærmer seg det vi med et belastet ord kan kalle kitsch, det glatte og motstandsløse, det innsmigrende som for enhver pris vil behage så mange som mulig. En klassiker, derimot, vil hva angår sin samtid uttrykke en annen måte å se på. Og det kan vi vel knapt si at flanellografen er et egnet verktøy til.

For å kunne representere eller gestalte noe nytt og annerledes i språk, tanke eller ideologi, kreves en viss ydmykhet. Det må være plass ikke bare for leserens begjær, men også for refleksjon og vurdering. Når de klisjéfylte beskrivelsene aldri holder opp, eller romanen støtt kommer leseren i forkjøpet med sin tolkning av hendelsene, blir den formanende og brautende.

Når homokarikaturen Erlend mister sin kjæreste Swarovski-krystall, en ørliten enhjørning, i gulvet så hornet brekker, er det et opplagt varsel. Hendelsen får likevel ikke stå for seg selv, men blir tredobbelt forklart med at «det hadde ikke vært tilfeldig det med enhjørningen. Et varsel. Helt åpenbart et varsel». Når noen gjemmer en pistol under puta, så aner leseren at noe kommer til å hende. Her er det imidlertid ikke plass til anelsen, romanen brauter seg i stedet høylytt fram. Eller som det også står skrevet: «For hvem kunne vel ane at en tur ned i fjæra var noe annet enn en tur ned i fjæra».

I en roman er en tur ned i fjæra alltid noe mer enn en tur ned i fjæra. Igjen er det som om romanen ikke stoler på oss som lesere, den må liksom forsikre oss enda en gang om at vi har fått det med. En så belærende tekst kan bare bli stående for ettertida som en nifs karikatur på ei tid vi ikke er i stand til å se klart. Her som så ofte ellers er det så fylt opp av følelser at det ikke levnes noen plass til tanken, refleksjonen eller undringen over hvorfor noe er som det er.

En sentimental person forsvinner inn i føleri, i heftige emosjoner, i hat, forelskelse. En sentimental roman reflekterer ikke over seg selv eller hvordan den framtrer. Den har ikke plass til tanken, den skaper ikke noe rom for en reflekterende leser. Den blir bare borte i seg selv, stenger seg inne i seg selv. Luther skrev visst en gang at å være innkrøkt i seg selv, det er selve kardinalsynden.

En pratsom og plaprete bok med masse informasjon som verken bidrar til å gjøre situasjonen stofflig, språket sanselig eller inntrykket skarpere og mer presist, vil neppe bli stående. Rett nok er det realistiske bøker Ragde vil skrive, og rett nok er virkeligheten noe som tidvis gjentar seg – men det litterære språket behøver ikke gjenta seg selv like bokstavelig.

Litteraturen kan selvsagt etterlikne også hverdagens kjedsomhet, men da kreves at den legger opp til en annen kontrakt, for eksempel gjennom språklig spenst som hos Thure Erik Lund eller manende gjentakelser som hos Jon Fosse. Når det ikke legges opp til å lese bildet av bondeknølen som noe annet enn en avbildning av virkeligheten, som om det er virkelig, så aktiviserer Ragde fordommer i stedet for å latterliggjøre dem.

Når vi flirer av Otto Jespersens innfule bondeknøl på TV, så flirer vi også av oss sjøl fordi han stiller våre egne fordommer til skue. Også en klassiker må på en eller annen måte etablere en avstand – som hos OJ.

Til syvende og sist bekrefter Ragdes stereotype romaner som de fleste bestselgere leserens egen politiske korrekthet. Homsen Erlend er akkurat sånn som vi forventer at homser skal være, skrullete og manierte vindusdekoratører. Han er en rendyrket estetiker i Søren Kierkegaards forstand. Her åpnes det ikke for ny kunnskap, ny viten, nye sanselige inntrykk som kan endre synet på verken homser eller bondeknøler. Dessuten gjøres det homsete og rurale skitne via karikaturene til noe fremmed som egentlig ikke har noe med oss selv å gjøre.

Det stenges inne i «De andre». Sånn sett blir klisjeen og stereotypien et forsvarsverk som forhindrer at en ser sin egen skitt eller homsethet. Dette bidrar til å opprettholde det knivskarpe og konvensjonelle skillet mellom homse og hetero, mellom maskulin og feminin. Slik sett er den androgyne moten der mannlig og kvinnelig glir over i hverandre mer progressiv. Stereotypiene av det som er på kanten av det normale bekrefter et behov for å se seg selv som et åpent og tolerant menneske.

Til syvende og sist blir bestselgerromanen da også en stor og svulstig klisjé, en retorisk struktur som bekrefter og holder ting og forestillinger på plass i den orden de allerede er innskrevet i.


LES OGSÅ:

Tore Renberg svarer på Ragde-kritikken

Fordommer om Ragdes homsetegninger

Og hva mener Ragde selv? Spør henne!