KONSERT: TROMSØ (Dagbladet): Å få oppleve Lene Marlin i levende live på en scene har vært en relativ sjeldenhet, men slik må det ikke fortsette. I det som bare var hennes andre konsert i hjembyen Tromsø siden gjennombruddet i 1998 viste hun tegn på at hun er i ferd med å finne et liveuttrykk hun er komfortabel med, og som er like rett-fram og effektivt som de beste låtene hun skriver: et nesten helakustisk poprocksound – tre kassegitarer, hovedsakelig vispetrommer, bass og piano, støttet av en tilbakeholden strykekvartett. Litt dvaskt og kjedelig? Bare på de kjedelige sangene. Oppskriften er gull på de gode.

Modig høydepunkt
En så urutinert sceneartist som Lene Marlin er naturligvis ekstra sårbar på hjemmebane, men bortsett fra litt overtenning i allsangoppfordringene under gjennombruddshiten «Unforgiveable Sinner», viste Lene Marlin seg fra en selvsikker og tilsynelatende avslappet side under Døgnvillfestivalen i går.

Det begynte riktignok litt anonymt og kjedelig, men etter å ha brutt isen med «Sinner», gjorde hun en modig og imponerende versjon av den introspektive smygeren «Fighting Against The Hours» fra «Another Day»-albumet. Stadionkonserter er på ingen måte riktig sted for slikt, den vare dynamikken med strykerne i en slags hovedrolle, og sangens intime intensitetsnivå for øvrig, all sårbarheten og usikkerheten som pumper liv i låta, står i akutt fare for å drukne i prat og publikumsutålmodighet.

Flere hits, takk
At hun og bandet løftet denne potensielle øl- og toalettpausen mellom to store hits – toppnoteringen «You Weren’t There» kom rett etterpå – til et mektig høydepunkt, sier alt om hvilket potensial Lene Marlin kan ha som liveartist. Slik skal det gjøres, og det vil blomstre ytterligere i mindre og mer intime lokaler.

Hvilket fører oss over til hva Lene Marlin bør gjøre den nærmeste tida. Hun spilte en helt ny låt i går også – «You Could Have» – som for så vidt hørtes hundre prosent ut som en Lene Marlin-låt, men som manglet det løftet i refrenget som kjennetegner hennes største hits. Hun trenger rett og slett flere låter som kan konkurrere med «Sinner» og «Sitting Down Here» (siste låt i går) og gi henne enda flere konsertdramaturgiske poptopper å forme sin opptreden rundt. Og hun må for all del fortsette å grave i den åren som ga oss «You Weren’t There», det lille grublende, resignerte vestkystpopmesterverket hun gjorde comeback med for noen år siden. Får hun flere slike å porsjonere ut i livesettet sitt, så vil Lene Marlin kunne være en konsertattraksjon på norske scener i mange år framover. Tromsø-konserten i går, foran et stolt og varmt hjemmepublikum, var slik sett et steg i helt riktig retning.