Gasskraft har vært et aktuelt politisk spørsmål i Norge siden NRK var den eneste TV-kanalen og landet fortsatt grenset til Sovjetunionen. Karrieren til vår nåværende statsminister kan illustrere hvilke merkelige vendinger saken har tatt opp gjennom åra. I 1987 var AUF under Jens Stoltenbergs ledelse for gasskraft som alternativ til kontroversielle vannkraftutbygginger. Som statssekretær i Miljøverndepartementet på begynnelsen av 90-tallet var Stoltenberg derimot ivrig motstander av gasskraftverk fordi de ville øke Norges utslipp av klimagassen CO2. Få år senere var han som energiminister – og Arbeiderpartiets nestleder – blitt landets viktigste forkjemper for gasskraftverk, blant annet fordi han mente gasskraften kunne erstatte mer miljøskadelige kull- og atomkraftverk ellers i Norden.


Men – på 90-tallet ble gasskraftprosjektet til Statoil, Hydro og Statkraft torpedert av en storstilt mobilisering til sivil ulydighet. Mobiliseringen ble regissert av miljøaktivister med utspring i Natur og Ungdom, og støttet i sak av en allianse som stort sett svarte til EU-motstanderne i 1994. Aktivistene utnyttet vonde minner fra Norges forrige store energitraume – Alta-kampen omkring 1980 – og truet med å gjøre gasskraftutbyggingen til «et nytt Alta» midt under stortingsvalgkampen 1997. Statsminister Thorbjørn Jagland lot seg presse, og fikk utsatt byggestarten. Deretter kom gasskraftmotstanderen Kjell Magne Bondevik til makten, og fikk halt ut saken i flere år – godt hjulpet av Hydro, som i 1998 lanserte et ambisiøst prosjekt for gasskraft med «minimale CO2-utslipp». Planene ble ikke realisert.

I 2000 ble Stoltenberg statsminister fordi Ap og Høyre ikke ville godta at sentrumsregjeringen til Bondevik stilte krav om CO2-rensing av eventuelle gasskraftverk. Siden har nettopp CO2-rensing vært en het potet. Bondeviks nye regjering med Høyre og Venstre fra 2001, var sterkt splittet i synet på gasskraftverk. Det samme gjelder dagens rød-grønne koalisjon. I sin nyttårstale ved inngangen til 2007 erklærte Stoltenberg ubeskjedent at CO2-fjerning fra gasskraftverk er Norges teknologiske «månelanding». Men snarere enn å samle nasjonen, har løftene om rensing skapt ny splid. Så seint som i fjor var uenigheten om rensingen av Statoils kraftvarmeverk på Mongstad nær ved å sprenge det rød-grønne regjeringssamarbeidet.

Gasskraftsaken har vokst seg så vanskelig at den best kan karakteriseres som et nasjonalt energitraume. Lidelsen er ikke så uvanlig: Flere europeiske land har vært rammet, oftest i forbindelse med kjernekraft. For eksempel har miljøbevegelsens mobilisering i Sverige og Tyskland ført til omstridte vedtak om utfasing av atomkraften, som siden har preget både miljø- og energipolitikken og arbeidet med å smi styringsdyktige politiske koalisjoner.

Kraftforsyningen har en egen evne til å skape opprivende konfrontasjoner som setter permanente spor i det politiske landskapet. Det skyldes blant annet at den innebærer store, epokegjørende beslutninger som å innføre en ny energikilde for første gang, eller å åpne et urørt naturområde for utbygging. Det gir anledning for debatt og mobilisering. Dessuten er energi det moderne samfunnets hjerteblod – avgjørelser om energiforsyningen kan ha dramatiske konsekvenser ikke bare for natur og miljø, men også for sysselsetting, næringsutvikling og militær sikkerhet.

Konfliktene om kraftforsyningen har gjerne hatt sterkt nasjonalt særpreg, også i EU-landene. Både Frankrike og Storbritannia har sin egen militære og sivile kjernefysiske industri å ta vare på, og vurderer atomkraften annerledes enn skeptiske tyskere, østerrikere og skandinaver. Finnene går motsatt vei av sine nordiske naboer, og bygger nye atomkraftverk både av hensyn til industrien og utslippene av klimagasser.

Ut av den danske miljø- og alternativbevegelsens arbeid med praktiske alternativer til atomkraft vokste en betydelig eksportindustri og politisk favoritt, nemlig det danske vindmølleeventyret. I Sverige har skepsisen til både atom- og fossilkraft ført til en storsatsing på innenlandske bioenergiressurser. Det miljøbevisste Tyskland er sterkt avhengig av kull- og atomkraft. Som plaster på såret har landet ført en subsidiepolitikk for fornybar energi som har skapt mye av markedet for danske vindmøller – og den nye norske solcelleindustrien.

Her hjemme er det CO2-rensing for gasskraftverk som peker seg ut som den politisk relevante løsningen. Som en arv fra den billige vannkraftens tid har Norge en svært kraftintensiv nærings- og samfunnsstruktur. Vi har også lange tradisjoner for næringsutvikling basert på energiressurser. Det er med på å forklare hvorfor økt bruk av gass til kraftproduksjon og andre formål er en hjertesak for så mange. Også i perioder hvor ingen kommersielle aktører har ønsket å satse, har det politiske engasjementet i gasskraftsaken vært sterkt.

Norges energitraumer er preget av våre spesielle omstendigheter – men slik er det altså i mange land. Vår debatt har vært spesiell fordi gass i de fleste land betraktes som et forholdsvis miljøvennlig alternativ. Men det er lett å overdrive hvor unik den norske historien er. Miljøorganisasjonenes sterke motstand mot gasskraft hang sammen med at landets kraftforsyning i utgangspunktet var CO2-fri. Deres insistering på at rike land i første rekke måtte kutte sine egne utslipp av klimagasser heller enn å kjøpe kvoter fra andre land, var slett ikke særnorsk. Der sto de norske miljøvernerne helt på linje med sine allierte i andre europeiske land. De uvanlig kraftige og tidlige konfrontasjonene om klimapolitikken her til lands bidro til tidlig interesse for CO2-fjerning som klimastrategi. De siste åra har den politiske oppmerksomheten vokst i andre europeiske land, slik at den norske debatten etter hvert framstår som mindre unik også på teknologisiden.

Men rensingen koster. Prisen på CO2-utslipp som fastsettes i EUs kvotemarked er ikke på langt nær høy nok til å forsvare CO2-rensing av gasskraftverk kommersielt sett. Foreløpig har heller ingen lyktes i å etablere noe lønnsomt prosjekt for å bruke CO2 til oljeutvinning på sokkelen, noe som ellers kunne dekket mye av regningen. Dermed må milliardkostnadene for CO2-rensing finansieres over statsbudsjettene – i konkurranse med andre formål. Det tar nok en stund før Norge er kurert for sitt gasskrafttraume.