HVA MENER RAGDE SELV? Spør henne i nettmøtet på Dagbladet.no!
Foto: TOM E. ØSTHUUS

Når Kjell Ivar Skjerdingstad finner akademisk glede ved å ta fram slegga overfor det han kaller bestselgerlitteratur, går han inn i en kritisk tradisjon som er like gammel som romanen selv. Desto større suksess Balzac i sin samtid erfarte, desto lavere ble bøkene i «Den menneskelige komedie» vurdert. Den vesentligste stemmen i datidens intelligentsia, Sainte-Beuve, avfeide Balzacs verker som «industrilitteratur».

Jeg har en sentimental sympati for den muskelen som med jevne mellomrom oppfører seg som en leamus innen akademiske, kritiske kretser: Mistenksomheten overfor alt som er populært. Irritasjonen over at folket der ute ikke forstår at det er Tor Ulven og ikke Lars Saabye Christensen som er vår tids viktigste forfatter. Jeg er selv oppdratt i denne tenkningen, som har som mantra at alt som gir «motstand», alt som «utfordrer» og «krever noe av leseren», pr. definisjon er bedre enn den kunsten som gir gjenkjennelse og byr på klarhet og forføreri.

Men som sagt; denne sympatien er sentimental – den snakker intimt og kjærlig med en Tore Renberg som gikk omkring som 17-åring og leste Tor Ulven og så filmer av Bergman og syntes alt som smakte av kommers og tilgjengelighet var dårlig, uansett. Jeg liker denne Tore Renberg godt, selv om jeg ikke er ham lenger. Det er helt ok å være rigid når man er 17 år.

Systematisk idioti, derimot, liker jeg ikke. Det er svært irriterende. Sentimentalitet er en herlig og vesentlig følelse, og selve drivkraften både bak og i en rekke fabelaktige romaner; det er en forvillelse å tro at Prousts sensitive intelligens hadde fått bein å gå på uten å være dypt forbundet med en nærmest monstrøs sentimentalitet. Eller hva med Agnar Mykle? Tror noen at hans ekstreme retorikk er bygget på noe annet enn en velutviklet sentimentalitet? Sentimentaliteten er imidlertid notorisk misforstått både som drivkraft og emosjon, og har skrekkelig dårlige kår i eliten. Skjerdingstad føyer seg også her inn i en lang tradisjon av formel-basert kritikk når han i sin kronikk i Dagbladet trekker fram sentimentaliteten som et trekk ved den ureflekterte romanen, og leseren.

Jeg skal ikke gå inn på hvorvidt Skjerdingstad har rett eller ikke i sin ivrige kritikk av min gode kollega Anne B. Ragdes romaner. Isolert sett tror jeg neppe verken Ragde eller jeg selv, har problemer med å takle kritikk; Ragde har jo også, på sitt folkelige vis, elegant avfeid den kritiske jakten på hennes suksess. Det skal hun, selvsagt, bare fortsette med.

Det problematiske ligger ikke i et enkeltangrep på en forfatter som klarer seg utmerket, men i generaliseringene Skjerdingstad foretar. På metodisk vis opprettholder han skillelinjer som i beste fall er ungdommelig sjarmerende, og i verste fall skadelige både for hans eget miljø, akademia, som ikke akkurat kan skilte med å være på spesielt god talefot med resten av befolkningen, og for selve kunsten.

Jeg leser kronikken og utspillene i intervjuet (Dagbladet 25. og 26. august), som å kunne sammenfattes til noen – generelle og prinsipielle – punkter.

1: Bestselgere er populære fordi de er ureflekterte, sentimentale, motstandsløse, endimensjonale, tradisjonsbekreftende m.m.

2: Bøker som blir klassikere er gode fordi de markerer noe «nytt», de er utfordrende, de krever «noe» av leserne, de er uferdige, de gir motstand m.m.

Det er synd å si at dette er «nytt», for nå å bruke en av Skjerdingstads – og den historiske avantgarden, hvis tenkesett spøker i kulissene her – foretrukne termer. Det mest iøynefallende irriterende ved Skjerdingstads tenkning, er at den ikke kan kalles tenkning, men ren manér. Alle som arbeider i kulturverden, vet at et kunstprodukt mister kritisk kredibilitet det sekundet det omfavnes av de store massene.

Jeg kommer aldri til å glemme det som hendte med R.E.M. i 1991. Fram til de slo gjennom med singelen «Losing my religion», var de en av den alternative musikkens gallionsfigurer. Så begynte Gud og hver mann å nynne på både den og «Everybody hurts». Et stort problem oppsto i undergrunnen: Hva skal man gjøre når de man har betraktet som sine, får klemmer av de andre? Løsningen for mange ble den klassiske setningen «de var bedre før». Det stemte selvsagt ikke. R.E.M. laget fabelaktig popmusikk, de var bare blitt for store. Det var Skjerdingstads muskler som strammet seg.

Jeg kan forstå dette, men selvsagt er det feil, og lesere som Skjerdingstad burde ha mer selvstendighet i seg enn å etterplapre systematisk idioti. Da jeg studerte i Bergen, lærte jeg at hele poenget med å gå på universitetet var den selvstendige tenkningen – men når man leser Skjerdingstad kan man undre seg hvor mange Rasmus Berg som blir til Erasmus Montanus for tiden. Ved å avfeie det han kaller bestselgere, avfeier Skjerdingstad Karl Ove Knausgårds «Ute av verden», Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» og Lars Saabye Christensens «Beatles», for nå å nevne tre storverk av svært ulik grad fra norsk etterkrigstid som har solgt i veldige opplag i sin egen samtid.

Den programmatiske omfavnelsen av det «nye» er en avantgardistisk disiplin man ikke bør ha vansker med å skjønne den historiske nødvendigheten av, men man bør ha like små vansker med å skjønne at det nye fort blir det gamle, som Olav H. Hauge skrev om månen – og da er det jo det gamle som blir vakkert, eller hva?

Det mest plagsomme er skillelinjene Skjerdingstad opprettholder i kulturfeltet. De er falske, dumme og helt unødvendige, og de overskygger enkeltverk framfor ideologi. Selvsagt er Thure Erik Lund og Jon Fosse suverene forfattere, hvordan kan man mene noe annet? Fosse er forresten også en bestselger av internasjonalt format, noe det er lett å glemme. Men suverene er også Ingvar Ambjørnsen eller Lars Saabye Christensen, hvordan kan man mene noe annet? Det er innlysende at det er dårlig kvalitet i alle leire, og at Skjerdingstads formelsyn på litteraturen ikke er tjent til stort mer enn å skape dårlig stemning. Eller for å si det med hans egne ord overfor bestselgerlitteraturen: Til syvende og sist blir denne kritiske praksisen da også en stor og svulstig klisjé, en retorisk struktur som bekrefter og holder ting og forestillinger på plass i den orden de allerede er innskrevet i.

Det er ikke bare den skjeve perle som er vakker. Det er ikke bare motstand som skjerper hjernen og adler følelseslivet. Jeg skal juble hardt og lenge den dagen en akademisk orientert leser sier: «Ja. Dette er enkelt. Dette leste jeg på to timer og det var utrolig bra.»

Omtrent sånn jeg reagerte da jeg leste Jon Fosses forrige roman, «Morgon og kveld».

LES OGSÅ:

«Pratsom, plaprete og belærende.» Litteraturviter slakter Ragde

Fordommer om Ragdes homsetegninger

Og hva mener Ragde selv? Spør henne!