Lørdag skal Henning Mankell holde en tale på Bjørnsonfestivalen. Mens han venter på utgivelsen av sin nye roman «Kineseren», setter han opp sitt eget teaterstykke «Lampedusa» i Molde.

MOLDE (Dagbladet): - Europeisk teater er i krise. På scenen spilles det ene stykket etter det andre om hvit, borgerlig middelklasse. Men virkeligheten utenfor teaterets vegger er en ganske annen og multikulturell verden. Dette nye Europa ønsker Henning Mankell å speile i kammerspillet «Lampedusa», som har premiere på Teatret Vårt i september.

Bjørnsonfestivalen

Bjørnsonfestivalen åpnet i går for 16. gang. Den varer til og med søndag 2. september.

Festivalsjefen venter 7000-9000 publikummere til Molde og Nesset denne helga.

Med arven fra samfunnsdebattant Bjørnstjerne Bjørnson er festivalen i Molde og Nesset forpliktet til å ha en samfunnsaktuell tematikk.

Festivalen har 1,2 millioner kroner i offentlig støtte, og et budsjett på rundt to millioner kroner.



– Det er ikke ofte du ser en intellektuell, muslimsk, lesbisk, ung dame på en teaterscene. I mitt stykke er ei slik jente hovedperson. Dramaet utspiller seg i timen før hun skal på lufta i et talkshow, sier Henning Mankell til Dagbladet.

– Hvorfor heter stykket «Lampedusa»?

– Lampedusa er en øy sør for Sicilia. Hver dag flyter døde flyktninger fra Afrika i land langs sørkysten. For meg blir dette et kraftig symbol. Er det et slikt Europa vi ønsker oss? Trolig ikke. Men vi nekter å se omverdenen med omverdenens blikk.

– Er stykket ment som en bevisstgjøring?

– Vi nekter å forstå hvor stor betydning islamsk kultur har hatt å si for Europas historie. Vi er preget av en voldsom kunnskapsløshet. Hva ville Europa vært uten islamsk kultur? Ingenting.

– Hvorfor har du valgt å reise til Molde for å sette opp dette stykket?

– Jeg er vokst opp i Nord-Sverige, der togene sørfra og nordfra møttes. Jeg får noe av den samme følelsen hver kveld i Molde når sørlig og nordgående hurtigrute møtes. Da står jeg på kaia og ser. En god følelse. Jeg får ellers inntrykk av at det fins vanvittig mye penger i denne byen. Jeg jobbet her for 30 år siden sammen med Edvard Hoem og Henning Sommerro. Nå arbeider vi tre sammen igjen. Hoem oversetter og Sommerro lager musikken.

– Hva betyr teaterarbeidet for deg?

– Som romanforfatter jobber man i ensomhet. Teatret er et sted med mange mennesker. Det føles godt å tre inn i et slikt rom etter å ha fullført en stor roman. Deretter går jeg tilbake til ensomheten. Jeg liker samspillet mellom disse to situasjonene.

– Hva handler den nye romanen om?

– Jeg skriver om Kina som en ny, stor supermakt, ikke minst i forhold til Afrika. Tidligere hjalp kineserne de afrikanske frigjøringsbevegelsene i deres kamp. Nå framtrer de nærmest som en ny kolonisator. For en gammel Mao-beundrer er det ikke lett å innse dette. Men viktig.

– Hvilke planer har du etter Molde-oppholdet?

– Da drar jeg tilbake til Afrika og skriver et nytt teaterstykke, «Talibanens seng». Det skal handle om en fotograf som plutselig ser en annen virkelighet i kameraet sitt enn han hadde ventet seg.
 
– Du er gift med datteren til Ingmar Bergman. Har han vært en inspirasjon for deg?

– Han var en fantastisk samtalepartner, med enormt store kunnskaper, om kunst og mennesker. De beste samtalene hadde vi om musikk. Om hva den er og hva den gjør med oss mennesker. Han sa at i en annen virkelighet ville han vært dirigent. Det er en rolle som minner både om filmregissøren og teaterinstruktøren. Vi visste at han snart skulle dø, men savnet er stort. Hans død ble en udramatisk slutt på et høyst dramatisk liv.


LES OGSÅ:
  • Jostein Gaarder slår tilbake mot motekritikk
  • Mirjam Kristensen fikk Bjørnsonstipendet

  • Følg Bjørnsonfestivalen på Dagbladet.no/litteratur 
  •  

    Søk i skattelistene

     
     

     TEGNESERIER - Dagens striper

    Rocky av Martin Kellerman

     |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

    © Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com