Henrik Langeland har funnet sin sjanger. Men hva i all verden skriver han om nå?

FESTIVITAS: Henrik Langeland lanserte sin siste roman milevidt fra Petter Dass' Nordland.

FESTIVITAS: Henrik Langeland lanserte sin siste roman milevidt fra Petter Dass' Nordland.
Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN

(Dagbladet.no): «Francis Meyers lidenskap» har den siste tida vært blant bøkene som selger mest her i landet, og nå er boka også solgt for utgivelse i Tyskland.
KATEKISMEN: Henrik Langeland (34) besøkte i sommer Petter Dass' hjemtrakter i Nordland. Her i Alstadhaug kirke, med katekismen i gotisk skrift mellom hendene.

KATEKISMEN: Henrik Langeland (34) besøkte i sommer Petter Dass' hjemtrakter i Nordland. Her i Alstadhaug kirke, med katekismen i gotisk skrift mellom hendene.
Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN

Forfattere Langeland beundrer:

Amerikanere som Cormac McCarthy, Joan Didion, Tom Wolfe, Chuck Palahniuk, David Foster Wallace - og Don DeLillo:

- Jeg forsøker å lese litt i Don DeLillo minst en gang i uka, helst hver kveld. Bare én side, eller kanskje kun et avsnitt. Som Vinduet-redaktør må jeg lese mye middelmådig, og jeg trenger å hele tiden minne meg selv om hvor lista egentlig ligger.

Ellers:

- Marcel Proust kommer jeg ikke utenom. Jeg vurderer faktisk å lese «På sporet av den tapte tid» på nytt igjen snart, etter to års avbrekk. Jeg trenger å få fatt i ham igjen.

Av norske forfattere:

- Jeg er for tida opptatt av mellomkrigstidas realistiske forfattere som Falkberget, Duun, den tidlige Borgen, og den nå nesten glemte Haakon Bugge Mahrt, for å nevne noen.

Og forfattere nå til dags?

- I min egen generasjon finnes det én norsk forfatter som rager himmelhøyt over alle oss andre, og det er Karl Ove Knausgaard. Hvis han fortsetter som han hittil har gjort, mener jeg at han på sikt er en potensiell nobelprisvinner. Han har apropos noe proustsk ved seg, en slags udefinerbar språkgenialitet som jeg bøyer meg i støvet for.



- Jeg tror jeg har funnet min sjanger innenfor skjønnlitteraturen, og den har jeg tenkt å videreutvikle, forteller Langeland til Dagbladet.no.

- Den positive mottakelsen av «Wonderboy» var et incitament for å fortsette å skrive realistiske romaner, og jeg har inntrykk av at mange av leserne mine liker kombinasjonen av spenning og innsikt i «Francis Meyers lidenskap».


Frir ikke til leserne
En romanforfatter har to forpliktelser, mener Langeland:

- Den ene er å ikke kjede leseren, den andre er å gi leseren noe igjen for de tre hundringsene og de relativt mange timene han eller hun har brukt av sin fritid på det man har skrevet.

Likevel: Langeland skriver ikke bøker for å tilfredsstille lesernes forventninger.

- Snarere tvert i mot. Norske lesere er mye mer bevisst og kritisk i sine lesevalg enn den litterære opinionen later til å tro, sier Langeland, som aldri kunne skrevet noen «Wonderboy 2».

- Så etter å ha gjort meg ferdig med historien om turbokapitalisten Christian von der Hall, syntes jeg at en vending mot Petter Dass var akkurat passe lite kommersielt.


Farvel til Vinduet
- Apropos: Var det noen gang vanskelig å skulle følge opp monstersuksessen «Wonderboy» jo ble, med et opplag på 110 000 eksemplarer?

- Jeg hadde ingen ambisjoner om å nå tilsvarende salgstall med «Francis Meyers lidenskap», men vi har faktisk allerede passert salgsmålene. Uten at det egentlig spiller noe som helst rolle: Å tenke på salg når man skriver, er litt som å pisse i buksa - det blir jævlig kaldt etterpå, og dessuten lukter det litt stramt.

For tida er han opptatt av et enda mindre kommersielt prosjekt i tidsskriftet Vinduet. Før han ved nyttår gir seg som redaktør, skal to numre ut. Det ene markerer at tidsskriftet fyller 60 år, og vil bringe hovedintervjuer med Lars Saabye Christensen og Horace Engdahl, mannen som hvert år deler ut Nobels litteraturpris. Det andre er et eget novellekonkurransenummer.

- Det har vært en ekstremt utfordrende og krevende jobb, sier han om redaktørjobben.

- Vinduet har aldri vært lest av mange, men det har gjennom sine 60 år stått helt sentralt. Forbløffende mange av våre sentrale norske forfattere har enten debutert der eller tidlig vært involvert i Vinduet. Og så godt som samtlige av de siste tre års Vinduet-debutantene er i ferd med å utgis på forlag. Akkurat det er jeg litt stolt over.


Sportsroman
Etter nyttår skal Langeland snart begynne på ny roman. Den skal bli et verk det ikke finnes tilsvarende til i dagens norske skjønnlitteratur:

- Jeg har jobbet med prosjektet på notatnivå siden 1996. Så får vi se om det tar åtte, seks eller ti år. Det spiller jo mindre rolle. Skal jeg gi ett stikkord, så må det bli dette: sport.

- Hvilke forfattere beundrer du, eller, sagt på en annen måte: Hvilke forfattere misunner du?

- Et klassisk Vinduet-spørsmål! Jeg misunner ingen forfattere, til det har vet jeg altfor godt hvor vanskelig det er å sitte der alene, dag ut og dag inn, og forsøke å få disse bokstavene til å henge sammen på en noenlunde skikkelig måte.

 
Publisert fredag 21.09.2007 kl. 08:41, oppdatert 12:34

Send inn spørsmål til nettmøtet her!

Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Henrik Langeland nedenfor.

Poesi
    Den forrige redaksjonen av Vinduet var svært poesi-orientert med en klar eksperimentell agenda. Du med din interesse for den lange, fortellende og kommunikative romanen har gjort en drastisk kursendring i den redaksjonelle profilen. Det har vært en del poetiske bidrag fra mer eller mindre kjente norske poesiaktører - men ellers er det romanen har stått i sentrum - ingen temanummer om moderne poeter, for eks. Og det er svært synd: A. Eidslott og S. Mehren hadde vært ypperlige kandidater. Hvordan er ditt personlige forhold til poesi? Har du selv skrevet poesi? Du er inspirert av den store europ. og amerikanske romantradisjonen - men kjenner du til navn fra den tilsvarende poesitradisjonen, Derek Walcott, Dana Gioia, Richard Wilbur osv.
    Innsendt av: Ronny
Hei Ronny,
Det stemmer at det under min periode som Vinduet-redaktør er trykket mer episke enn lyriske tekster. Men jeg har faktisk publisert lyrikk i samtlige nummere, og en stor andel av anmeldelsene og intervjuene har vært av lyrikkutgivelser og med lyrikere. Og alle baksidene har vært viet kalligrafert lyrikk. Grunnene er flere, og en av dem er at poesien dekkes godt i andre litteraturfora, som Dagbladets diktkammer og andre poesirelaterte nettsteder. Interessant at du nevner Mehren: Han har jeg lest fra tidlig i tenårene, han har alltid betydd mye for meg, og han er kanskje min norske favorittlyriker. Hadde jeg fortsatt som redaktør i Vinduet etter nyttår, ville Mehren vært en selvskreven kandidat til et hovedintevju. Han har faktisk stått høyt oppe på redaktørblokken min helt siden 2005.
Selv har jeg skrevet to dikt i skoleavisen på Berg på videregående. Det stoppet med det. De var redselsfulle. Det er nok romanen som er min sjanger.
Jeg er nok ikke så sterk på den amerikanske poesitradisjonen. Men som romanforfatter har jeg stor glede og nytte av å lese poesi.
 

Te?
    Som gammel litteraturviter ble jeg helt revet med i jakten på "skjulte" lag i teksten din... Men var "feilen" på vaskeseddelen (han drikker da ikke te, men caffelatte...) lagt der med vilje?
    Jeg syns uansett det var så i tråd med bokas oppbygging at jeg ble riktig så imponert...
    Innsendt av: Kaja
Jepp! Den var lagt der med overlegg. At han ellers drikker te hele tiden i romanen, er dessuten en liten kommentar til noe jeg en gang ble beskyldt for av Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug, meget misforstått og urettmessig forøvrig. Og som en aldri så liten kommentar til Hanne Ørstavik-debatten og "Helvetes tekopp!"-saken. "Francis Meyers lidenskap" kan faktisk leses som en gjennomført tekopproman. Kanskje den mest tekoppaktige tekoppromanen som er skrevet på norsk, og det med en mannlig hovedperson. Så at han drikker caffelatte på omslaget, er bare en avledningsmanøver.

 

universitetsmiljøet
    Hei, jeg syns Meyerboka di var fin, litt spennende og faglig tung på en enkel måte samtidig. For alle oss som har tråkket på Blindern i alle år syns jeg du formidlet en fin blanding av forakt og beundring for geniene der oppe. De er både smålige og sure og gir hverandre ikke ros og hater undervisning, samtidig som de ofte elsker sitt fag og noen elsker å formidle som Meyer. Har bare en innvending og det er at som kvinne syns jeg det var litt overfladisk å fokusere på Dorthe kun som en forelsket kvinne, hun hadde mistet ni barn, jeg tror ingen kan skjønne hvordan det er.
    Innsendt av: Camilla Hansen
Hei Camilla,
Du har et poeng der. Og ikke bare hadde hun ni barn, samtlige ni døde også før henne. I flerfoldige år satt hun alene igjen i Bergen, uten hverken mann eller barn, og skrev sine rimvers - dikt som kanskje kan virke svulstige, men som nok rommer mer enn den gudfryktige overflaten skulle tilsi. Egentlig burde noen skrive noe, en biografi eller lignende, om denne meget fascinerende skikkelsen i norsk litteratur- og feminismehistorie.
(Kanskje hadde Nadia Reza Lindtner gjort det, om ikke Francis Meyer hadde spent ben for henne...)
 

Overfladisk
    Bøkene dine kan på ingen måte sies å være overfladiske, med mindre leseren er usedvanelig mentalt slapp. Men hvorfor må vi i det uendelige plages med kritikere som angstbitersk tviholder på skillet mellom handling og dybde? Er referansene til Petter Dass et indirekte
    ballesparkt til denne dominerenden form for stoisk kulturradikalisme?
    Innsendt av: Nadia Lindtner
Hei "Nadia",
Jeg er jo hjertens enig med deg, og har forsøkt å si noe om det i en kronikk som kommer på trykk i Dagbladet i morgen. Prinsipielt mener jeg at handling og dybde ikke er motstridende faktorer i litteraturen, men at virkelig god litteratur snarere forener disse to aspektene. Jeg kunne ramset opp en polsk suppekø med forfatternavn, men det trenger jeg vel egentlig ikke.
Petter Dass er nok ikke ment som noe ballespark, men kanskje har underbevisstheten spilt meg et lite puss ...
 

Drømmer
    Et sikkert kvalitetskriterie for en bok er når romanpersonene dukker opp i drømme etterpå. Det skjer hver gang når jeg leser dine bøker. Legger du inn hypnotiske clues i teksten, eller er det bare en konsekvens av karakterdybden i skildringene?
    Innsendt av: Brysthild Fagerhøy
He he, jeg tviler på om jeg har særlig godt utviklede telepatiske evner. Der tror jeg nok at min barnebokforfatterkollega i Lommedalen stiller sterkere.
Men at du drømmer om romanpersonene mine, tyder i hvert fall på at jeg har klart å puste et slags liv i dem. Håper bare ikke de gir deg for mange mareritt.
 

Arkitektur.
    Hvordan har det seg at du kan beskrive forholdene og arkitekturen i Anne Maries vei så treffende?

    Ellers, takk for en veldig underholdende bok.
    Tenker da spesielt på den siste.
    Innsendt av: e
Jeg har jo gått mye i den gaten. Og vært inne i flere av husene. Dessuten har jeg i mange år interssert meg for den mer klassiske funksjonalismen, eller "the international style", og lest mye om norske og utenlandske arkitekter fra den epoken. Havna allé og parallellveien Anne Maries vei er jo, som du sikkert vet, helt sentrale i så måte. Akkurat der jeg har lagt Francis' villa, er det forøvrig bare en tom tomt. Den eneste i hele gaten. Og svært ettertraktet, har jeg skjønt. To hus lenger oppe i veien ligger det imidlertid en praktfull Ove Bang-tegnet funkisvilla. Som nok har vært et forelegg for hvordan jeg har sett for meg Francis' hus.
 

Takk!
    Takk for en fantastisk historie! Utrolig befriende å lese noe med så mange lag og så klassisk oppbygning. For første gang siden jeg fullførte litt.vit hadde jeg faktisk lyst til å sette meg ned og skrive oppgave(!)
    Innsendt av: Tirill
Tusen takk, Tirill. Som gammel litt.vit.-er vet jeg godt at å sette seg ned å skrive en oppgave, ikke er noe man får lyst til sånn helt uten videre akkurat. Hyggelig at du både har oppdaget og satt pris på bokens mange lag og strukturnivåer.
 

Takk for flott leseropplevelse og intertekstualitet
    I Francis Meyers lidenskap handler boka mye om litteratur og metatekster, mener jeg. Jeg synes jeg fikk dette bekreftet da jeg leste "askepott" kapittelet nesten til slutt. Dessuten mener jeg å ha lest at du etter Wonderboy-utgivelsen var skuffet over at ingen anmeldere hadde oppdaget alle litterære (og musikk-) preferansene i teksten.
    Jeg lurer på hvor viktig meta- og intertekstualitet er for bøkene du skriver? Og hvem de evt er viktige for.

    Selv vil jeg takke for to flotte leseropplevelser, hvor jeg spesielt i den siste fikk mye "godsaker" å tenke på!
    Innsendt av: Lina
Hei Lina,
Jeg forsøker å legge inn mye meta- og intertekstualitet i romanene mine, uten at det skal gå på bekostning av handlingen og leseopplevelsen. Noen finner kanskje glede i disse ekstra-tekstlige referansene, og synes de beriker hovedhandlingen, mens andre er mer opptatt av selve storyen. Jeg tror god litteratur henvender seg til leserne på forskjellige nivåer. Selv "Hamlet" har jo noen veldig trivielle og "Mot i brøstet"-aktige humorscener -- uten sammenlikning forøvrig.
I "Francis Meyers lidenskap" har jeg latt Umberto Eco målbære mange av problemstillingene knyttet til intertekst, der replikkene hans er tatt rett ut av hans eget etterord i Rosens navn - og der en viss forfatter noterer dem ned underveis i foredraget.
Forøvrig møtes både hovedpersonen i "Requiem" (min første roman), hovedpersonen i "Wonderboy" og hovedpersonen i "FML" på ett spesielt sted i den siste romanen. Mens hovedpersonene i "Requiem" og "Wonderboy" møtte hverandre på akkrurat samme sted i "Wonderboy".
 

Epilog?
    Hei! Jeg likte godt boken din «Francis Meyers lidenskap», men jeg må innrømme at jeg savnet noen avsluttende kommentarer på slutten. Hva skjedde med Jasmin, med historieprofessoren, med eks-elskerinnen, med instituttbestyreren, med den teorifokuserte litteraturstudenten osv.? Du fikk meg jo til å bry meg om disse personene også... Har du noen gang fundert på dette, og har du i såfall lyst å dele de tankene med meg? :-)
    Innsendt av: Ragnhild
Hei Ragnhild,
Spørsmålet ditt er beslektet med det forrige jeg svarte på. Selv forsøker jeg jo å la alle personene gå ut av historien uten at det skal henge noen altfor løse tråder eller uoppklarte elementer ved dem. Men realistisk litteratur er som verden: den går alltid videre. Og på ett punkt må man bare stoppe. Hvis jeg skulle gjette, så tror jeg at historieprofessoren fikk seg en skikkelig tankevekker av Jasmins graviditet, ble en pliktskyldig barnebidragsbetaler og gikk tilbake til kone og barn på Larkollen, mens Jasmin såvidt besto eksamen og, etter to år som alenemor, fant seg en trygg og nyskilt tobarnspappa fra Årvoll. Eks-elskerinnen kom seg over sjokket med reklamemannen sin, som imidlertid aldri vendte tilbake til henne, noe som førte til at hun istedet slo ut håret og ble en frognerfrue med spisskompetanse på akkurat det, å være frognerfrue. Instituttbestyreren gikk etterhvert over til en stilling i nærlingslivet, f.eks. kommunikasjonsdirektør i Hydro, og den teorifokuserte litteraturstudenten kunne f.eks. godt ha endt opp som bokanmelder i Morgenbladet eller Klassekampen. Nå fabulerte jeg selvsagt helt på måfå, men noe umulig scenario er det ikke.
 

Avsluttningene
    Hei Henrik. Gratulerer med en meget god roman. Den har vært på rundgang i familien, sist ut var mormor. Personlig likte jeg wonderboy hakke bedre, men dette har nok en sammenheng med at jeg i større grad kan sette meg lettere inn i situasjonen til van der Hall i motsetning til Meyer. MEN; Avslutningen dine synes jeg ødelegger helhetsinntrykket. De er for "platte", nesten på kanten til kjedelige. Dette gjelder både Wonderboy og Francis Meyers lidenskap. Skjerpings! Lykke til!
    Innsendt av: Robert
Hei Robert,
Takk for skjerpingsen. Jeg jobber faktisk veldig mye med avslutningene mine, forsøker å få til noe som setter et naturlig punktum i helhetshistorien. Romaner som bare glir ut i ingenting, mener jeg ofte blir en litt for enkel løsning. Men jeg vet godt hvordan det føles, selv blir jeg alltid irritert over avslutningene til f.eks. Tom Wolfe. Jeg kan "trøste" deg med at jeg allerede vet hvordan min neste roman skal slutte.
 

Skjønnlitteratur-råd
    Hei.
    Jeg har liten tid til å lese skjønnlitteratur ettersom bunken min med faglitteratur er veldig stor. Av skjønnlitteratur liker jeg sånt som Joyce, Eco, Borges, Pynchon. Har også til hensikt å få lest litt Cormac McCarthy og Don DeLillo snart.
    Spørsmålet mitt er: Ettersom norske medier hyper norsk litteratur noe så inni hampen, hva av norsk litteratur bør jeg leser før jeg leser mere Joyce, Eco, Borges DeLillo osv.?
    Tusen takk for svar.
    Innsendt av: Twald
Hei, jeg er enig i at norske medier ofte overfokuserer på norske forfattere. Kanskje ikke anmelderne, men i hvert fall kulturjournalistikken. Av de utenlandske bøkene du nevner at du liker, vil jeg tro at du kunne finne mye interessant i en forfatter som Mattis Øybø, som åpenbart er DeLillo-inspirert. John Erik Rileys forfatterskap har mye Pynchon og Joyce i seg (selv om John Erik kanskje ikke selv er enig i akkurat det.)
Og liker du Cormac McCarthy, er Per Petterson definitivt en du bør lese. Ut å stjæle hester er virkelig en helt suveren roman. En fjerde norsk forfatter, som jeg vet er veldig Borges-inspirert, er Alexander Melli. Han har ikke gitt ut noe på mange år nå, men utga noen veldig fine bøker på nittitallet. Du finner dem nok i antikvariater og biblioteker.
 

Spørsmål og opplysning
    Hei Henrik!
    Har du selv gått på Handelshøyskolen? Synes du beskrev miljøet så himla bra i Wonderboy.

    Så en opplysning-
    Jeg trodde den stupfulle forfatteren som hadde kidnappet en jente i en leilighet var deg. Beklager det.
    Innsendt av: Storeulv
Jeg har nok aldri gått på Handelshøyskolen. Men jeg hadde mine informanter der, he he...
Da jeg jobbet i Schibsted-konsernet, holdt jeg flere foredrag og presentasjoner på NHH, så de rent fysiske omgivelsene kjente jeg til. Men hvor det var best å sjekke damer, måtte andre fortelle meg.

Apropos det siste du nevner: Jeg har nok ikke for vane å forgripe meg på nabodamer. Men jeg var glad denne Larsen stod fram. Slike alvorlige ting er jo ikke noe man ønsker å bli assosiert med. Saken er dessuten litt paradoksal: Larsen har utgitt en bok med sjekketricks, men dette siste trickset hans var vel ikke utpreget vellykkket. Virket i hvert fall ikke som den forulempede dama ble særlig smigret.
 

Riktignok ikke norsk
    men hva synes du om Tsjhkhartisjhvili, a.k.a. Boris Akunin?

    Hans bøker om den elegante spesialagenten Erast Petrovitsj Fandorin er ren lykke å lese!

    Det er svært kostelig å bli fortalt om Østens inntrykk av Vesten i pre-leninistiske tider før Russland ble Sovjetunionen.

    Har du lest bøkene? Tips!
    Innsendt av: EWH
Hei, jeg har dessverre liten kjennskap til Boris Akunins forfatterskap, annet enn som et viktig forfatternavn. Men takk for tipset, jeg skal se etter bøkene hans neste gang jeg er i bokhandelen.

 

Francis Meyer
    Hei, har ikke noen spørsmål til deg. Vil bare si at jeg ble kjempehektet på din siste bok. Koste meg vanvittig i selskap med Francis, kollegene, studentene, Thorstensen m.fl. Savner de. :) Lykke til videre, gleder meg til du kommer med ny bok.
    Og så var det koselig at den vakre byen Bergen og Kafe Krystal var med i boken. Hilsen en bergenstøs.
    Innsendt av: Beate Mathilde Jensen
Takk for det. Og betryggende å høre at mine Bergens-beskrivelser ikke virket helt feil, jeg er jo fra Oslo og måtte tråle gatelangs og "kart-langs" i Bergen for å få alle omgivelsene til å stemme i de kapitlene. Neste gang jeg skal til Bergen, tror jeg sannelig jeg skal forsøke å spise på Kafé Krystall igjen. Dyrt, men verdt det.
 

Intervjubok
    Hei.

    Jeg gikk på skrivekunstlinja på Nansenskolen året som var, og vi besøkte Vinduet i april. Jeg nevnte Chuck Palahniuk, og da nevnte du et bokprosjekt der du intervjuet amerikanske samtidsforfattere (inkl. Chuck). Hva heter boka, og når kommer den ut?

    Gleder meg til å lese den nye boka di.
    Innsendt av: Kenneth Moe
Hei Kenneth,
Det spørsmålet husker jeg godt! Ble faktisk litt overrasket, det er ikke mange norske lesere som kjenner til ham, selv om "alle" har sett filmatiseringen av Fight Club. Men nå har han kommet ut på norsk, Damm har gitt ut Survivor (Nedtelling) og jeg tror forlaget har planer om flere oversettelser av ham.
Jeg intervjuet Chuck Palahniuk sammen med John Erik Riley i Portland, Oregon for ca et år siden.(Faktisk satt jeg i forrige uke og skrev ferdig Palahniuk-intervjuet.) Boken med de tolv amerikanske forfatterintervjuene er helt i sluttfasen nå, og skal etter planen utkomme på nyåret. Ellers håper jeg du skriver om dagen!
 

Don DeLillo
    Jeg har ikke lest en eneste Don DeLillo bok. Hvilke av bøkene bør man absolutt lese, og hvilken bør man begynne med?
    Innsendt av: Olav
Hei Olav,
Jeg vil vel si at man godt kan starte med White Noise, eller Hvit Støy som den heter på norsk.
Hovedverket hans er Underworld (Underverden), men det er en ganske tykk affære, og mange faller av underveis. Men de første par hundre sidene er veldig gode uansett.
DeLillo har også skrevet en mer kriminalliknende roman, Running Dog, som ikke er så kjent i Norge, men som jeg personlig har stor sans for. Med et et helt suverent sluttpoeng. Debutboken hans, Americana, er også et fint sted å begynne synes jeg. Ellers finnes det mange gode nettsider om Don DeLillos forfatterskap, med fine tips og lesningsforslag.
 

Fantastisk bok!
    Supermorsom bok du har skrive! Den blei unnagjort på ei helg:-) Eg lurer på kor fiksjonen startar og kor fakta sluttar... Er det "dokumentert" at Petter og Dorte hadde eit slags forhold, eller er det noko du har kome på? Dette er jo "hot stuff" for oss som er lærarar i 2. klasse på vgs og snart skal i gang med barokken:-) Eg synes for øvrig at forholdet mellom professor og student blir skildra på ein fin måte og får ein fin utgang, det blir liksom aldri heilt sånn ekkelt, viss du forstår.
    Innsendt av: Marita
Hei Marita,
Historien om det mulige forholdet mellom Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter er ikke konkret dokumentert i forskningen. Det finnes noen få etterlatte brev fra korrespondansen deres, selv om man vet at de må ha sendt flere brev til hverandre enn de vi kjenner til i dag. Det som derimot er sikkert, er at tonen i de brevene som er bevart, er bemerkelsesverdig kameratslige og joviale, ja nesten litt pikante i tonen. Jeg kjenner jo ikke til hvordan man flørtet på 1600-tallet, men det virker i hvert fall som det ligger mye flørt i rimbrevene deres. Man må også huske på at på den tiden var det vanlig at nye sogneprester overtok forrige sogneprests enke, hun fulgte liksom med i stillingen. Og i og med at Dorothes mann og sogneprest i Bergen Ambrosius Hardenbeck nylig var død da korrespondansen tok seg opp, kan man jo tenke seg at den utspekulerte Petter Dass var ute etter det ærefulle sogneprestembedet i Bergen -- og få Dorothe med på kjøpet. Barokken er forøvrig en utrolig interessant fase i norsk historie. Lykke til med undervisningen.
 

Wonderboy Langeland
    Hei ! Vil bare si at Wonderboy er en utrolig fengslende bok som jeg har lest både to og tre ganger. Lykke til med videre forfatterkarriere !!
    Innsendt av: Hege
Tusen takk for det, Hege.
Slike tilbakemeldinger betyr faktisk veldig mye. Som forfatter sitter man jo stort sett alene og skriver, uten å få daglige tilbakemeldinger på det man gjør, slik man ofte får i arbeidslivet. Så oppmuntringer som denne virker motiverende for å gå igang med nye romanprosjekter.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com