En eksspiller deler sin historie.
Dagbladet.no er blitt tilsendt denne historien, skrevet av en tidligere spiller av «World of Warcraft» som ønsker å være anonym. Han skriver under navnet han brukte i spillet, «Aprnti».
«WORLD OF WARCRAFT» («WoW»). Et spill? Nei, det er så mye mer enn det. «WoW» er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv.
Jeg vil fortelle min historie fra spillet. Og hva det medførte. Dette bestemte jeg meg for da jeg hørte at min fetter, som ennå ikke er ferdig på barneskolen, er i ferd med å få den samme spillmanien.
En septemberdag i 2005 gikk jeg innom den lokale data/tele-butikken. Der kjøpte jeg en pappboks, som senere skulle vise seg å være så mye mer enn bare det. Innholdet i den pakken skulle koste meg mye mer enn de kronene jeg betalte for selve spillet.
JEG VAR 15 ÅR, nylig blitt ferdig med grunnskolen og startet mitt første år på videregående skole, med en god framtid i sikte. Jeg hadde fått meg en fantastisk kjæreste, gode karakterer fra grunnskolen og var i nokså god form. Nå sliter jeg meg gjennom tredjeåret på vgs.
Jeg begynte mine dager som en human paladin i Elwynn-skogen. Jeg brukte mange måneder på å få denne opp til level 60, som var daværende høyeste nivå i spillet.
I starten ble det ikke så mye tid til spilling på grunn av skole, jobb og kjæreste, men etterhvert skiftet jeg skole, og dermed var jeg ferdig i jobben. Plutselig hadde jeg tid til å spille mye mer. Istedenfor å lese på lekser, øve på prøver og drive med fysiske aktiviteter, befant jeg meg som regel i fantasiverdenen Azeroth.
KARAKTERER I SKOLEN og «WoW»-spilling utvikler seg det man kaller omvendt proporsjonalt. Jo mer man spiller «World of Warcraft», desto mer synker karakterene på skolen. Fysisk form er den andre kurven som følger spillingen, man får rett og slett ikke «tid» til å trene.
Til slutt var jeg i det man kaller en «high end guild», det vil si en gruppe spillere som møtes flere kvelder i uka (opptil seks på det meste), for å bekjempe de største utfordringene i spillet, for å forbedre utstyret mitt. I min tid før utvidelsespakken «The Burning Crusade» fikk jeg se alle de store instansene, Molten Core, Blackwing Lair, Ahn’Qirai, Naxxramas. Alle disse områdene er veldig tidkrevende.
De eneste periodene jeg ikke spilte aktivt var når jeg var med min kjæreste, som heldigvis har klart å holde ut med meg under denne perioden.
UTOVER 2006 var spillingen ekstrem. Opptil tosifret antall timer spilling per dag! Men i desember 2006 bestemte jeg meg for å prøve å slutte. Jeg spilte ikke aktivt, men den 16. januar 2007 kom utvidelsespakken «The Burning Crusade». Og da nådde min «WoW»-avhengighet toppunktet. Samme dag som det ble lansert, var spillet installert.
På grunn av pc-problemer ble det ikke noe spilling før tre-fire uker senere. Men da ble det «hardcore» som man kaller det. Fra fredag til fredag gikk jeg fra nivå 60 til den nye levelgrensen 70 med min nye figur i spillet, en liten gnome mage.
I «The Burning Crusade» spilte jeg hovedsakelig med norske venner, og folk jeg er blitt kjent med gjennom «WoW-karrieren».
ETTERHVERT GIKK jeg over til et «hardcore-guild», og dette førte til enda mer «raiding».
I «The Burning Crusade» fikk jeg oppleve Karazhan, Gruul’s Lair, Mag’s Lair, Sephrentshire Caverns og The Tempest Keep. Det vil si, fem av de sju «endgame»-områdene, mye mer enn den jevne spiller vil få se.
Jeg spilte aktivt derfra til rundt august i år. Da var det nok. Jeg, min kjæreste og mine foreldre sto sammen om å få slutt på galskapen.
På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. Eneste karakter uten merkbart svinn er engelskkarakteren. Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.
NÅ, I ETTERKANT, kjenner jeg fortsatt draget fra spillet. Lysten til å sette meg ned igjen og spille. Hver gang jeg hører et ord jeg assosierer med spillet, kjenner jeg det i hele kroppen. Men, jeg er heldigvis sterk nok til å motstå fristelsen nå. Takk og lov for det.
Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller «WoW». Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?
Hadde jeg fått velge om igjen, hadde jeg aldri kjøpt den pappboksen, den skjebnesvangre dagen i september 2005.
DET KAN JO naturligvis diskuteres hvor avhengighetsskapende spillet er, og hvorvidt de positive sidene kan veie opp for de negative. Verdt å nevne blant positive egenskaper er; bedre engelskkunnskaper og nye venner – men kan dette godtgjøre for de negative konsekvensene spillet fører med seg?
Som en tidligere «WoW»-spiller vet jeg hvordan andre spillere ser på den enorme kritikken spillet får, men jeg håper virkelig at de begynner å tenke gjennom hva spillet fører til. Grunnen at jeg skriver denne artikkelen, er hovedsakelig at jeg vil at foreldrene til de som har barn som spiller - spesielt de som er langt under myndighetsalderen - skal være mer klar over «worst case scenario».
LES OGSÅ:
• Andreas skulle skrive oppgave om «World of Warcraft»
• Hva er spillavhengighet?
• Test: Er du hekta på dataspill?
Dette er «World of Warcraft»
• «World of Warcraft» er et rollespill som spilles online. Det er et såkalt MMORPG, massivly multiplayer online role-playing game, som lar flere tusen spillere spille samtidig i en syntetisk verden.
• Spillet er utviklet av det amerikanske selskapet Blizzard. Totalt er det over ni millioner mennesker som spiller spillet, over 1,5 millioner av disse bare i Europa.
• Det koster drøyt en hundrelapp i måneden å spille. Spillerne kan da skape figurer i spillet, kalt avatarer, og reise rundt i spillverdenen Azeroth på eventyr.
• Flere spill kjemper i samme marked, men ingen (vestlige) spill klarer å nå opp til populariteten til «WoW».
• Hoveddelen av spillet ble utgitt i Norge i februar 2005, og i begynnelsen av inneværende år kom utvidelsespakken «The Burning Crusade» - som umiddelbart steg til topps på salgslistene. En ny utvidelsespakke, «Wrath of the Lich King», er på trappene.
• Spillet er utviklet av det amerikanske selskapet Blizzard. Totalt er det over ni millioner mennesker som spiller spillet, over 1,5 millioner av disse bare i Europa.
• Det koster drøyt en hundrelapp i måneden å spille. Spillerne kan da skape figurer i spillet, kalt avatarer, og reise rundt i spillverdenen Azeroth på eventyr.
• Flere spill kjemper i samme marked, men ingen (vestlige) spill klarer å nå opp til populariteten til «WoW».
• Hoveddelen av spillet ble utgitt i Norge i februar 2005, og i begynnelsen av inneværende år kom utvidelsespakken «The Burning Crusade» - som umiddelbart steg til topps på salgslistene. En ny utvidelsespakke, «Wrath of the Lich King», er på trappene.
«WORLD OF WARCRAFT» («WoW»). Et spill? Nei, det er så mye mer enn det. «WoW» er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv.
Jeg vil fortelle min historie fra spillet. Og hva det medførte. Dette bestemte jeg meg for da jeg hørte at min fetter, som ennå ikke er ferdig på barneskolen, er i ferd med å få den samme spillmanien.
En septemberdag i 2005 gikk jeg innom den lokale data/tele-butikken. Der kjøpte jeg en pappboks, som senere skulle vise seg å være så mye mer enn bare det. Innholdet i den pakken skulle koste meg mye mer enn de kronene jeg betalte for selve spillet.
JEG VAR 15 ÅR, nylig blitt ferdig med grunnskolen og startet mitt første år på videregående skole, med en god framtid i sikte. Jeg hadde fått meg en fantastisk kjæreste, gode karakterer fra grunnskolen og var i nokså god form. Nå sliter jeg meg gjennom tredjeåret på vgs.
Jeg begynte mine dager som en human paladin i Elwynn-skogen. Jeg brukte mange måneder på å få denne opp til level 60, som var daværende høyeste nivå i spillet.
I starten ble det ikke så mye tid til spilling på grunn av skole, jobb og kjæreste, men etterhvert skiftet jeg skole, og dermed var jeg ferdig i jobben. Plutselig hadde jeg tid til å spille mye mer. Istedenfor å lese på lekser, øve på prøver og drive med fysiske aktiviteter, befant jeg meg som regel i fantasiverdenen Azeroth.
KARAKTERER I SKOLEN og «WoW»-spilling utvikler seg det man kaller omvendt proporsjonalt. Jo mer man spiller «World of Warcraft», desto mer synker karakterene på skolen. Fysisk form er den andre kurven som følger spillingen, man får rett og slett ikke «tid» til å trene.
Til slutt var jeg i det man kaller en «high end guild», det vil si en gruppe spillere som møtes flere kvelder i uka (opptil seks på det meste), for å bekjempe de største utfordringene i spillet, for å forbedre utstyret mitt. I min tid før utvidelsespakken «The Burning Crusade» fikk jeg se alle de store instansene, Molten Core, Blackwing Lair, Ahn’Qirai, Naxxramas. Alle disse områdene er veldig tidkrevende.
De eneste periodene jeg ikke spilte aktivt var når jeg var med min kjæreste, som heldigvis har klart å holde ut med meg under denne perioden.
UTOVER 2006 var spillingen ekstrem. Opptil tosifret antall timer spilling per dag! Men i desember 2006 bestemte jeg meg for å prøve å slutte. Jeg spilte ikke aktivt, men den 16. januar 2007 kom utvidelsespakken «The Burning Crusade». Og da nådde min «WoW»-avhengighet toppunktet. Samme dag som det ble lansert, var spillet installert.
På grunn av pc-problemer ble det ikke noe spilling før tre-fire uker senere. Men da ble det «hardcore» som man kaller det. Fra fredag til fredag gikk jeg fra nivå 60 til den nye levelgrensen 70 med min nye figur i spillet, en liten gnome mage.
I «The Burning Crusade» spilte jeg hovedsakelig med norske venner, og folk jeg er blitt kjent med gjennom «WoW-karrieren».
ETTERHVERT GIKK jeg over til et «hardcore-guild», og dette førte til enda mer «raiding».
I «The Burning Crusade» fikk jeg oppleve Karazhan, Gruul’s Lair, Mag’s Lair, Sephrentshire Caverns og The Tempest Keep. Det vil si, fem av de sju «endgame»-områdene, mye mer enn den jevne spiller vil få se.
Jeg spilte aktivt derfra til rundt august i år. Da var det nok. Jeg, min kjæreste og mine foreldre sto sammen om å få slutt på galskapen.
På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. Eneste karakter uten merkbart svinn er engelskkarakteren. Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.
NÅ, I ETTERKANT, kjenner jeg fortsatt draget fra spillet. Lysten til å sette meg ned igjen og spille. Hver gang jeg hører et ord jeg assosierer med spillet, kjenner jeg det i hele kroppen. Men, jeg er heldigvis sterk nok til å motstå fristelsen nå. Takk og lov for det.
Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller «WoW». Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?
Hadde jeg fått velge om igjen, hadde jeg aldri kjøpt den pappboksen, den skjebnesvangre dagen i september 2005.
DET KAN JO naturligvis diskuteres hvor avhengighetsskapende spillet er, og hvorvidt de positive sidene kan veie opp for de negative. Verdt å nevne blant positive egenskaper er; bedre engelskkunnskaper og nye venner – men kan dette godtgjøre for de negative konsekvensene spillet fører med seg?
Som en tidligere «WoW»-spiller vet jeg hvordan andre spillere ser på den enorme kritikken spillet får, men jeg håper virkelig at de begynner å tenke gjennom hva spillet fører til. Grunnen at jeg skriver denne artikkelen, er hovedsakelig at jeg vil at foreldrene til de som har barn som spiller - spesielt de som er langt under myndighetsalderen - skal være mer klar over «worst case scenario».
LES OGSÅ:
• Andreas skulle skrive oppgave om «World of Warcraft»
• Hva er spillavhengighet?
• Test: Er du hekta på dataspill?
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen