CD: Det er alltid knyttet store forventninger til Hellbillies. Bandet leverer aldri dårlige, middelmådige eller likegyldige varer, enten det dreier seg om plater eller konserter. Denne gjengen er hel ved, du får ikke en kile inn selv om du forsøker å meisle den inn.

«Spissrotgang» et nytt høydepunkt i bandets karriere – sågar et av de beste.

Rotekte og imponerende
Hiten «Hallo Telenor» har gått sin seiersgang i eteren en stund nå. Denne refsen mot en gigant, som er mer opptatt av børs enn bonden i Utkant-Norge, er et betimelig oppgjør mot tankegangen til flere enn Telenor. Det fins nok av selskaper som er mer fokusert på bunnlinja og aksjonærer enn ansatte og publikum de er satt til å tjene. Men «Hallo Telenor» er langt ifra den beste på plata, selv om den nok er en riktig singlevalg.

«Spissrotgang» plasserer seg blant de beste av alle de gode Hellbillies-platene, som med jevne mellomrom er kommet ut de siste 15 åra. Bandet er sin egen sjanger. Måten de fornorsker amerikansk tradisjonsmusikk på, er imponerende.

Tekstene signert Arne Moslåtten er noe av det aller beste som skrives av rockpoesi på morsmålet.

Her står viktige menneskelige tema i kø, men innsikt og tanker formidles verken belærende eller uelegant. Dette er så realt at jeg kunne sagt det samme i et lystig, maskulint jaktlag. Dessuten får også stortingspolitikerne med ansvar for veivedlikehold et par kilevinker.

Strengemester Haugen
Musikalsk er også Hellbillies i en klasse for seg. Bandet trenger ikke å forandre på noe, de lager bare den musikken som føles naturlig. Sanger Aslag Haugen formidler innholdet på hallingdialekt med troverdighet og særpreg. Som melodisnekker er han den beste håndverker.

At kameratskapet og det nære bandfellesskapet betyr mye for uttrykket, er ikke vanskelig å høre.

Når likevel ytterligere én skal trekkes fram, må det bli produsent, gitarist og strengemester Lars Håvard Haugen. Måten strykere blir trukket inn i lydbildet på, og slik plata er skrudd sammen på, vitner om innsikt og forståelse.

Men først og fremst blir jeg slått til bakken av gitarspillet. Haugen har en teknikk som sitter likt fordelt mellom hjerne, hjerte og fingrene. Som rock’n’country-gitarist er han nærmest fullkommen.

Ukas anmeldelser:

The Art of Love and War Angie Stone
Drømmesouladoptivmor.
[16.10.2007]Cease To Begin Band of Horses
Rørende langsomrock – igjen.
[16.10.2007]Win Love Win Charlotte & The Co-Stars
Norsk sjumilssteg.
[16.10.2007]I Am A Singer/Songwriter Egil Olsen
Søtt, men lite variert.
[16.10.2007]Spissrotgang Hellbillies
Hatt og hentesveis av for Hellbillies.
[16.10.2007]Bang bang rett ned Levi Henriksen & Thomas Mårud
God idé, ujevnt resultat.
[16.10.2007]Ansikter Inger Lise Rypdal
Religiøse visjoner, flott spilt.
[16.10.2007]Hjerteknuser Jan Eggum
Hummer og kanari.
[16.10.2007]Tillbaka til samtiden Kent
Maskinell jevnhet.
[16.10.2007]
The Salvation Blues Mark Olson
Olsons beste etter Jayhawks.
[16.10.2007]The Black and White Album The Hives
Mer staffasje, mindre innhold.
[16.10.2007]Oblivion With Bells Underworld
Elektronikaduo har stagnert.
[16.10.2007]Cry-Baby Ungdomskulen
Norsk rocks framtid? Neppe.
[16.10.2007]Book of Velocities Jon Balke
Tanke-, finger- og assosiasjonshastigheter i utvalg.
[15.10.2007]Klaversonater Vol. 5 András Schiff, klaver
Schiff står distansen, uten svakhetstegn av noen art
[14.10.2007]