Underutviklet og overprodusert – en vaskeekte kalkun.

Video er ikke lenger tilgjengelig.

FILM: Det hender iblant at en tviler på sine egne sanseinntrykk. At man nesten ikke tror sine egne øyne. Da jeg så «Elizabeth: The Golden Age» var jeg fullstendig uforberedt på det som skulle komme. Jeg forventet et stykke kvalitetsfilm, men tvilen meldte seg fort. Etter ti minutter: Var dette en god scene? Femten minutter: Var ikke det litt vel overspilt? Tjue minutter: Hva i helvete er det de tenker på? Og resten av filmen: Hvor mange ganger kan de samme «fikse» kamerakjøringene, og ekstreme fugleperspektivene brukes før det blir både påtatt og overtydelig? Da det nærmet seg den store finalen, da hele den spanske armada blir grisebanket utenfor Dovers hvite klipper – for øvrig den eneste sekvensen som har noen form for underholdningsverdi i denne misæren – var jeg ikke lenger i tvil. «Elizabeth: The Golden Age» er en vaskeekte kalkun, at den er «Golden» gjør den bare enda mindre flygedyktig. Men bakse og kave, det gjør den ustanselig.

2

Elizabeth: The Golden Age



For ni år siden forårsaket «Elizabeth» et øredøvende gjennombrudd for australske Cate Blanchett. Historien om den unge «jomfrudronningen» Elizabeth den første var en mektig filmopplevelse. Den var et kostymedrama der verken kostymer eller ytre drama kom i veien for den menneskelige historien og det indre dramaet den unge dronningen opplevde. En film som bød på gjenkjennbarhet, selv om historien utspilte seg milevis fra oss, både i tid og rom.

Oppfølgeren, som tar for seg monarkens voksne liv, representerer det stikk motsatte. Det er kanskje dristig å framstille henne som en frustrert og overkåt fruentimmer, men det blir snarere latterlig enn inderlig. Et utvendig drama, som synker under sin egen vekt av blytunge kostymer, kunstferdige tablåer, bombastisk musikk, latterlig overspill og pinlig melodrama.

Cate Blanchett har fortalt at hun først hadde en sunn skepsis til hele prosjektet, men lot seg overtale da regissør Shekhar Kapur hadde samlet store deler av staben fra forrige gang. Hun skulle fulgt sin magefølelse og takket høflig, men bestemt nei.